Norge – en sinke på Open Access

Universitetene må aktivt stimulere egne forskere til å ta de frie og åpne kanalene for vitenskapelig publisering i bruk, skriver Stein Høydalsvik.

Open Access eller åpen og fri til­gang for alle til viten­skapelig mate­ri­ale, er en demokra­tis­er­ing av den viten­skapelige pub­lis­erin­gen. Målet er at alle skal ha full til­gang til resul­tatene fra offentlig finan­siert forskn­ing, og ikke som nå at disse er nedlåst bak sky­høye abonnementspriser.

Well­come Trust er en vik­tig finan­sier­ingskilde for medisin­sk forskn­ing i Eng­land. De stiller krav om at resul­tater fra forskn­ing som de er med på å finan­siere, skal gjøres åpent og fritt tilgjen­gelig for alle. Dette kravet kom da de oppdaget at de selv ikke hadde til­gang til mange av resul­tatene fra ”deres egne” pros­jek­ter, ikke engang via sen­trale uni­ver­sitets­bib­liotek­er, for­di bib­liotekene ikke hadde råd til å abon­nere på tidsskriftene hvor forsknin­gen var publisert.

Med en insti­tusjon­spoli­tikk i ryggen vil forskeren stå sterkere

Med en årlig prisvekst for store del­er av de viten­skapelige tidsskriftene på langt mer enn det dobbelte av van­lig pris­stign­ing, har dette over mange år bygget seg opp til det bib­liotekene kjen­ner som ”tidsskrift­skrisa”. Kon­sekvensen er at til tross for at det aldri tidligere har blitt pub­lis­ert så mange forskn­ingsar­tik­ler som nå, så har heller aldri så mange forskere vært utestengt fra til­gang til nyere forskn­ing som nå for­di deres egne insti­tusjon­er ikke har økono­mi til å kjøpe tilgang.

Situ­asjo­nen i dag er at bare rundt 10 pros­ent av tidsskriftene er såkalte Open Access (OA)-tidsskrifter. Det store fler­tal­let av utgi­vere gir imi­dler­tid for­fat­terne lov til å legge en kopi av sin artikkel, i en eller annen form, i eget insti­tusjonelt arkiv (se fak­taboks). En skulle der­for tro at prob­lemet slik det er beskrevet over er i ferd med å løse seg. Og utviklin­gen går utvil­somt i rett ret­ning, sett fra OA-ståst­edet, men muligheten og hin­drin­gen lig­ger i ordene ”i en eller annen form” når det gjelder utgivers tilla­telse til for­fat­ters egenarkivering.

Lisen­sav­ta­l­ene som sier hva for­fat­terne har lov til er forskjel­lige fra tidsskrift til tidsskrift og er krevende å lese for en for­fat­ter som egentlig ønsker å få pub­lis­ert sin artikkel.

Med en insti­tusjon­spoli­tikk i ryggen vil forskeren stå sterkere

i en lisen­savk­lar­ing med utgiv­er. Sam­tidig vil insti­tusjo­nen da støtte prin­sip­pet om at alle forskn­ingsre­sul­tater som er finan­siert av offentlige midler, skal være åpent og fritt tilgjen­gelig for alle.

Insti­tusjon­spoli­tikk på OA?
I en oppføl­ging av den såkalte Berlin-deklarasjo­nen i 2005 ble det laget en anbe­fal­ing til insti­tusjonene om å inn­føre en poli­tikk som frem­mer OA. Her het­er det at en insti­tusjon skal:

  • stille krav til egne forskere om å ege­narki­vere en kopi av alle deres pub­lis­erte artik­ler i et åpent og fritt tilgjen­gelig arkiv
  • stim­ulere egne forskere til å pub­lis­ere deres forskn­ingsar­tik­ler i open access-tidsskrifter så sant det finnes rel­e­vante slike, og gi assis­tanse til forskere som ønsker det, for at dette skal skje

Situ­asjo­nen to og et halvt år etter denne anbe­falin­gen er at mange forskn­ingsin­sti­tusjon­er, forskn­ingsråd og andre finan­sier­ingskilder har gitt sin tilslut­ning til anbe­falin­gen og er i ferd med å imple­mentere dette som egen poli­tikk. Men for mange har det blitt med en tilslut­ning til prin­sip­pet uten konkret oppføl­ging. Dette er i hov­ed­sak også sta­tus i Norge med hen­syn til fagfelle­vur­derte artikler.

Dessverre blir ikke de nasjonale og inter­nasjonale mulighetene benyttet

Der­i­mot har flere uni­ver­siteter og høyskol­er (UH-insti­tusjon­er) etablert tilsvarende poli­tikk når det gjelder dok­tor­grad­savhan­dlinger og mas­ter­grad­sopp­gaver. Blant annet har NTNU gått inn for oblig­a­torisk pub­lis­er­ing av dok­tor­grad­savhan­dlinger og mas­ter­grad­sopp­gaver (med mulighet for reser­vasjon) fra hen­holdsvis 1.1.2008 og 1.1.2009. Men heller ikke der har en gått lenger enn å si at for artik­ler så bør disse ege­narkiveres i insti­tusjon­sarkivet ved NTNU.

UH-insti­tusjonene
Forsknin­gens grunn­leggende natur er å gjøre ny kunnskap tilgjen­gelig slik at andre kan bygge videre på den. Dette kalles gjerne forsknin­gens inn­fly­telse (research impact). En forsker ved en UH-insti­tusjon er ansatt for å forske og å gjøre sine resul­tater tilgjen­gelig for det glob­ale forsker­sam­fun­net net­topp for å opp­nå mak­si­mal inn­fly­telse med sin forskning.

En slik forståelse vil bli opp­fat­tet som selvføl­gelig og lite kon­tro­ver­siell av forskerne og de styrende organ­er ved en insti­tusjon (ser bort fra de få til­feller hvor det kan være aktuelt å søke om paten­tret­tigheter og kom­mer­sialis­er­ing). Men der­fra og til en aktiv stim­u­ler­ing av egne forskere til å benytte virkemi­dler som net­topp gir mak­si­mal spred­ning av og dermed også mak­si­mal til­gang for andre til gjen­bruk og videreutvikling av forskn­ingsre­sul­tatene, synes veien fort­satt lang.

Uni­ver­sitets- og høgskol­erådet (UHR) har siden 2005 aktivt støt­tet OA og sier bl.a. i sin han­dlings­plan for forskn­ing:

”[Det er en utfor­dring] å bedre den enkelte forskers mulighet til å gjøre seg nytte av andres viten­skapelige arbei­der uavhengig av økono­mi og geografi. UHR vil der­for stim­ulere til videre utvikling og bruk av åpne, insti­tusjonelle arkiv­er for viten­skapelig pub­lis­er­ing og arbei­de for å øke bruken av åpne viten­skapelige tid­skrift (Open Access journals).”

Det er der­for ikke uviten­het blant insti­tusjon­sled­erne som gjør at de nøler med å iverk­sette de nød­vendi­ge virkemi­dler som net­topp kan gi målopp­nåelse på slike han­dlingspunkt. Der­i­mot kan det virke som om store del­er av forsker­sam­fun­net og ledelsen ved insti­tusjonene har satt sak­en på vent av frykt for at en poli­tikk som frem­mer OA kan begrense muligheten til å få pub­lis­ere i prestis­je­tunge tidsskrifter. Det vil i til­felle kunne redusere særlig unge forskeres kar­ri­eremu­ligheter og insti­tusjo­nens resul­tat­baserte finan­sier­ing (det såkalte tellekantsystemet).

Dette er i til­felle en ”worst case”-beskrivelse som er et resul­tat av man­glende kjennskap til OAs muligheter og som kan håndteres med unntak i poli­tikken der det er nød­vendig. Virke­ligheten beskrives i dag bedre av en under­søkelse ved Uni­ver­sitetet i Not­ting­ham som viste at 93 pros­ent av de årlig pub­lis­erte artik­lene fra insti­tusjo­nens forskere kunne vært ege­narkivert i insti­tusjon­sarkivet i hen­hold til utgivernes lisensavtaler.

Økonomisk gul­rot
Dessverre blir ikke de nasjonale og inter­nasjonale mulighetene benyt­tet. Data­base for høgre utdan­ning (DBH) vis­er at det i 2006 ble pro­dusert 9868 fagfelle­vur­derte tidsskrift­sar­tik­ler. Av disse er kun 33 tilgjen­gelig via NORA, en nasjon­al søket­jen­este for insti­tusjonelle arkiv. En for­sik­tig antakelse om at 75 pros­ent av artik­lene kunne værtege­narkivert av for­fat­terne, betyr at 7400 av artik­lene kunne vært fritt tilgjen­gelig for alle hvis mulighetene i for­fat­ternes lisen­sav­taler hadde vært utnyttet.

Det sterkeste virkemid­del for endring er oftest økono­mi. Der­for anbe­faler også arbei­ds­grup­pa som har utre­det insti­tusjon­sarkiv ved NTNU (pdf) at ”pub­lis­er­ing i OA-tidsskrifter eller ege­narkiver­ing av pub­lis­ert mate­ri­ale som gir uttelling i form av pub­lis­er­ingspo­eng, skal telle i den interne fordelin­ga av midler fra pub­lis­er­ingspo­eng”. De anbe­faler videre at ”NTNU arbei­der for at pub­lis­er­ing i OA-tidsskrifter eller ege­narkiver­ing skal være en fak­tor i fordelin­ga av midler på nasjon­alt plan”. En insti­tusjon­spoli­tikk vil kunne berede grun­nen for net­topp å benytte insen­tiv­er til å fremme OA gjen­nom egenarkivering.

Erfaringer fra mange land og insti­tusjon­er vis­er at arkiv uten en insti­tusjons­forankret poli­tikk på ege­narkiver­ing er preget av lavt volum og lav vekst, mens suk­sesshis­to­riene er knyt­tet til arkiv hvor ege­narkiver­ing er forankret i insti­tusjo­nens politikk.

I endring
Det finnes mange utviklingstrekk, erfaringer og fak­tor­er som trekker i rik­tig ret­ning. Stadig flere forskere ser en egen­nytte i OA for hur­tigere spred­ning av ny forskn­ing. Dette er særlig fremtre­dende i enkelte realfags­disi­plin­er, men også innen­for et fagfelt som lingvis­tikk. Denne utviklin­gen kan også sees på som et resul­tat av endringer innen­for nettpub­lis­er­ingst­jen­ester som frem­mer bruk­er­med­virkn­ing, dia­log og åpen diskusjon (Web 2.0).

Det er også et stadig tydeligere krav fra sam­fun­net om til­gang til de nyeste forskn­ingsre­sul­tatene. Både nåværende og for­rige reg­jer­ing har uttrykt poli­tisk vil­je til aktivt å fremme åpen og fri til­gang for all­mennheten til resul­tater fra offentlig finan­siert forskn­ing. Og net­topp all­mennhetens behov for til­gang til nyere medisin­sk forskn­ing er et av hov­ed­mo­tivene bak lov­forslaget i USA om at all forskn­ing som finan­sieres av Nation­al Insti­tutes of Health skal være åpent og fritt tilgjen­gelig. En tilsvarende utvikling kjen­ner vi igjen også i Norge hvor pasien­ter og pårørende ikke lenger slår seg til ro med at det er leg­en som kjen­ner alle muligheter og svar.

Norges forskn­ingsråd har dessverre ikke kom­met på banen ennå

Mange utgi­vere har vært preget av en hold­ning om at OA er som en ”religiøs beveg­else” — og går over. Men det store fler­tall har nå en poli­tikk som gir forskerne mulighet til ege­narkiver­ing, selv om mange har gjort det unød­vendig vanske­lig for en for­fat­ter å benytte seg av denne muligheten. Den ege­narkiverte ver­sjo­nen i insti­tusjon­sarkivet kan sees på som et sup­ple­ment til, og ikke en erstat­ning av utgivers off­isielle ver­sjon, og siden ege­narkiver­ing øker siterin­gen av en artikkel, så slår dette også pos­i­tivt ut for selve tidsskriftet som gjen­nom det øker sin faglige prestis­je (impact fac­tor).

Og sist, men ikke minst, skjer det en bety­delig utvikling inter­nasjon­alt blant forskn­ingsråd og andre finan­sier­ingskilder for forskn­ing som stiller klare krav om at forskn­ingsre­sul­tater som de har bidratt med finan­sier­ing til, skal gjøres åpent og fritt tilgjen­gelig, enten gjen­nom ege­narkiver­ing eller ved pub­lis­er­ing i OA-tidsskrifter. Dette er trolig også den enkelt­fak­tor som virke­lig har pres­set frem endringer hos utgiverne.

Seks av sju forskn­ingsråd i Eng­land har nå inn­ført krav om dette. EU-kom­misjo­nen har uttalt støtte til byg­ging av infra­struk­tur for insti­tusjon­sarkiv og anbe­faler ege­narkiver­ing av resul­tater fra større pro­gram­mer som f.eks. 7. rammeprogram.

Norges forskn­ingsråd (NFR) har dessverre ikke kom­met på banen ennå for å følge opp de poli­tiske sig­na­lene som er gitt fra departe­mentet om åpen og fri til­gang til offentlig finan­siert forskn­ing, og er på ingen måte ledende i inter­nasjon­al sam­men­heng i å åpne den nasjonale forsknin­gen. Men det er gitt sig­naler om at det er igangsatt et internt arbeid i NFR på området, og det gir håp om endring også nasjonalt.

Veien videre
Som nevnt tidligere vis­er all erfar­ing at arkiv uten en insti­tusjon­spoli­tikk på ege­narkiver­ing er preget av lite volum og lav vekst. Det er der­for helt avgjørende at UH-insti­tusjonene skaf­fer seg en OA-poli­tikk som frem­mer ege­narkiver­ing, enten ved å for­mulere krav om dette eller ved aktiv bruk av insen­tiv­er (eventuelt en kom­bi­nasjon). Dette er ikke mer drama­tisk enn at de ved­tar en poli­tikk som skal gi mak­si­mal syn­lighet av og påvirkn­ingskraft til forsknin­gen ved egen insti­tusjon. Noe som bør være sen­trale mål i enhver insti­tusjons forskningspolitikk.

For å gjøre ege­narkiverin­gen enklere for forskerne, bør insti­tusjonene gjøre en slik tilla­telse til et krav i forhan­dlin­gene med utgiverne om nye abon­nementsav­taler for institusjonsbibliotekene.

Insti­tusjonene må også stille krav til NFR om en poli­tikk fra deres side på tilgjen­gelig­gjøring av forskn­ingsre­sul­tater. Det må være en selvfølge at NFR føl­ger opp de poli­tiske sig­na­lene om åpen og fri til­gang til offentlig finan­siert forskn­ing ved å stille krav om ege­narkiver­ing i forskerens insti­tusjonelle arkiv. Søk­nad­er til NFR skal også kunne inklud­ere kost­nad­er til pub­lis­er­ing i for­fat­ter­be­talte OA-tidsskrifter.

Fak­ta om begreper brukt i artikkelen

  • Open Access — eller åpen til­gang innebær­er at viten­skaplige pub­likasjon­er gjøres fritt tilgjen­gelig, uten restrik­sjon­er, på internett.
  • Insti­tusjonelt arkiv — åpent, net­tbasert arkiv med viten­skaplig mate­ri­ale pro­dusert av forskere og stu­den­ter ved en institusjon.
  • Ege­narkiver­ing — for­fat­ter leg­ger en kopi av sitt arbeid i insti­tusjonelt arkiv.

Artikkelfor­fat­teren er IT-led­er ved Uni­ver­sitets­bib­lioteket i Trom­sø. Artikke­len ble først pub­lis­ert i tidsskriftet Bok og Bib­liotek. nr. 6, 2007.

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen