Colombia: nettaktivisme og makt

En colombiansk protestaksjon organisert via Facebook viser de problematiske sidene ved nettbasert aktivisme, skriver Catalina Holguin.

En ny Face­book-gruppe som kaller seg “En mil­lion stem­mer mot FARC” har laget store over­skrifter i Colom­bia de første ukene av 2008. Grup­pen ble dan­net av den colom­bianske ingeniøren Oscar Morales i harme over forhold­ene for gis­lene som holdes fanget av ger­il­jabeveg­elsen FARC, en forko­r­telse for Fuerzas Armadas Rev­olu­cionar­ias de Colom­bia (“Colom­bias væp­nede rev­o­lusjonære styrk­er”). Face­book-grup­pen har hatt en for­bløf­fende vekst. Den sam­let rundt 3.000 fans de første 24 timene og hadde i beg­yn­nelsen av feb­ru­ar over 260.000 virtuelle medlemmer.

Dette var mer enn nok til å opp­muntre Morales, og hans cyber­protest spredte seg til den fysiske ver­den 4. feb­ru­ar. Demon­strasjonene fant sted sam­tidig i 115 byer over hele ver­den (60 på det amerikanske kon­ti­nen­tet, 40 i Europa og 15 i Asia og Oseania).

Demonstrasjon mot FARC-geriljaen i Bogota 4. februar 2008 (foto: lozbot)

Demon­strasjon mot FARC-ger­il­jaen i Bogo­ta 4. feb­ru­ar 2008 (foto: lozbot. Bildet er pub­lis­ert under en Cre­ative Com­mons-lisens).

Den engelske ver­sjo­nen av grup­pens man­i­fest ble lagt ut på organ­isatorenes web­side og på Face­book og lyder som følger:

“NO MORE KIDNAPPING!

NO MORE LIES!

NO MORE MURDER!

NO MORE FARC!

La oss sam­les og bli mil­lion­er av stem­mer slik at vi kan utgjøre en forskjell og la hele ver­den få vite at vi ikke trenger noen “Peo­ple’s Army” her i Colom­bia. La ver­den få vite at FARC er en ter­ror­gruppe, ledet av mordere og fien­der av Colom­bia og ver­dens befolkn­ing. Dette er ingen par­tipoli­tisk kamp­sak. Det er en human­itær kamp­sak, inspir­ert av en grunn­leggende følelse av sol­i­daritet, til beste for alle innbyggere.”

Grup­pen har opp­nådd støtte langt utover det virtuelle rom, slik virke­lighetens demon­strasjon­er 4. feb­ru­ar indik­er­er. Dens støtte­spillere inklud­er­er Colom­bias pres­i­dent Alvaro Uribe og El Tiem­po, som er lan­dets mest inn­fly­telses­rike avis. På kom­men­tarplass i avisen støttes grup­pen og dette blir sup­plert med økende og pos­i­tiv nyhets­dekn­ing av aksjo­nen. Avisen hadde også et nedtelling­sur på nettsi­den sin for å minne leserne på de kom­mende demonstrasjonene.

Det virtuelle opp­møtet på grup­pens nettst­ed er allerede overveldende, det er også den pub­lisiteten den har fått i de colom­bianske medi­ene. Denne store respon­sen er det verd å se nærmere på, både for sin egen del og som en for­løper til den kollek­tive sosiale mobilis­erin­gen som fant sted i gatene (dette uavhengig av hvor mange som fak­tisk del­tok i demon­strasjonene). Denne for­men for nettgener­ert (eller net­tbasert) aktivisme reis­er to spørsmål når det gjelder sam­spillet mel­lom teknolo­gi og politikk.

For det første, er denne for­men for protest et eksem­pel på det Paul Rogers (“The New Atlantic Cen­tu­ry”, 24. jan­u­ar 2008) kaller “new gen­er­a­tion media out­lets” og deres evne til å “utfor­dre” de etablerte sannheter? Eller lig­ger protesten nærmere en nesten uanstrengt “slapp­tivisme”, i kon­trast til det dedik­erte, tålmodi­ge arbei­det som vel­lykket aktivisme trenger? For det andre, hvor­dan påvirkes protestens karak­ter av den poli­tiske kon­tek­sten den opp­står i? I dette til­fel­let et Colom­bia split­tet av poli­tisk vold.

En form­løs politikk
Måten Face­book-grup­pen opp­nådde slik stor og nesten umid­del­bar pop­u­lar­itet, vis­er at disse to spørsmå­lene henger sam­men. Det vil si at grup­pen helt klart dro fordel­er av både muligheten Face­book-nettver­ket hadde til raskt å spre og mang­foldig­gjøre infor­masjon (særlig gjen­nom enkle beskjed­er) og øye­b­likket av poli­tisk spen­ning og frus­trasjon som omga skjeb­nen til de sivile gis­lene som FARC holdt fanget (se Myles Frechettes artikkel “Colom­bia: inter­rupt­ed lives”, 21. jan­u­ar 2008).

Men net­tets kom­bi­nasjon av øye­b­likke­lighet og “form­løshet” kan være et tveegget sverd. Den gjør pro­test­er av denne typen sår­bare for angrep fra de med en mer sofistik­ert og mak­t­dreven poli­tisk agen­da, i dette til­fel­let Alvaro Uribes reg­jer­ing og vik­tige medieselskaper.

Demonstrasjon mot FARC-geriljaen i Barcelona 4. februar 2008 (foto: BastiSan)

Demon­strasjon mot FARC-ger­il­jaen i Barcelona 4. feb­ru­ar 2008 (foto: Basti­San. Bildet er pub­lis­ert under en Cre­ative Com­mons-lisens).

I beg­yn­nelsen man­glet Face­book-grup­pen en defin­ert poli­tisk agen­da, og dette gjorde den ny og spen­nende i medi­enes øyne. På samme tid vis­er grup­pens man­i­fest en stor poli­tisk naivitet (eller verre) som leg­ger den åpen for slik ekstern manip­u­lasjon. For eksem­pel beskrives FARC som en “pest” som har ført en skit­ten krig mot colom­bian­erne de siste 40 årene. Prob­lemet med slike karak­ter­is­tikker – disse er van­lige i inter­net­tbasert aktivisme — er at i forsøket på å vinne sym­pa­ti og tilhen­gere, foren­kles en ofte kom­pleks historie.

I set­nin­gen nevnt oven­for overs­er organ­isatorene de vik­tig­ste his­toriske lan­de­merk­er i FARCs his­to­rie, inklud­ert beveg­elsens poli­tiske beg­yn­nelse, nem­lig utry­d­delsen av alle medlemmene av Union Patri­ot­i­ca (FARCs poli­tiske par­ti etter fred­spros­essen i 1985). De overs­er også hvor­dan grup­pen er blitt foran­dret av å bli involvert i narkotika­han­del. Resul­tatet av disse ute­la­telsene både tilslør­er den his­toriske bevis­s­thet som er essen­siell for frem­gang i Colom­bia, og den forsterk­er den colom­bianske stats ønske om å fraskrive seg all skyld for dagens situasjon.

Den såkalte apoli­tiske protesten opp­står innen­for en delikat poli­tisk kon­tekst. På den ene side har man Alvaro Uribe som ønsker en mil­itær løs­ning på kon­flik­ten. Hans utrolige pop­u­lar­itet (80 pros­ent pluss i mange meningsmålinger) er basert på en mil­itær utry­d­delse av FARC. På den andre siden har man Venezue­las pres­i­dent Hugo Chavez, som for­langer at FARC ikke lenger skal beteg­nes som en ter­ro­ror­gan­isas­jon. Under slike forhold vil Face­book-grup­pens foren­klede bud­skap tas til inntekt for Bogo­tas politikk.

Flere har gitt uttrykk for tvil og uro når det gjelder 4. feb­ru­ar-demon­strasjonene. Disse inklud­er­er Polo Demo­c­ra­ti­co (det ven­stre­ori­en­terte oppo­sisjon­spar­ti­et), fam­i­liemedlem­mer til FARC-gis­lene, jour­nal­is­ter og men­neskerettighet­sak­tivis­ter og til og med en annen Face­book-gruppe som het­er “Ingen pro­test­er, ingen hyk­lere”. Disse kri­tik­erne argu­menter­er for at foren­klin­gen av marsjens parole (“Ingen FARC, ingen ter­ror­isme”) gir et galt bilde av Colom­bias væp­nede kon­flikt. Jour­nal­is­ten Maria Jime­na Dus­san sier at demon­strasjonene eksklud­er­er ofrene fra høyres­i­dens “paramil­itære holo­caust”. Disse ven­ter fremde­les på “sannhet, ret­tfer­dighet og oppreis­ning”. Aktivis­ten Klau­dia Giron set­ter spørsmål­stegn ved demon­strasjo­nens selek­tive fokus og vis­er til at: “alle væp­nede parter, lovlige eller ulovlige, bry­ter prin­sip­pet om skil­let mel­lom stri­dende og ikke-stri­dende og slik påvirk­er livet og verdigheten til den sivile befolknin­gen. Colom­bianere er vant til å god­ta den off­isielle ver­sjo­nen av his­to­rien og akseptere vold­en og over­grepene fra statens ‘legit­ime styrker‘”.

Det er tydelig ut fra denne kon­tro­ver­sen at Face­book-protesten og de hen­delser den ledet til har blitt fanget i (heller enn å strekke seg ut over) den sterke polaris­erin­gen av den poli­tiske opin­io­nen i Colom­bia (hvor den ensidi­ge his­to­rien om lan­dets væp­nede kon­flikt bare er et symp­tom). Demon­strantenes slagord på Face­book vis­er hvor dypt ideen om FARC som en pest som må utry­d­des, sit­ter. Kri­tik­erne til demon­strasjonene fokuser­er på sin side på ideer om human­itær hjelp og utvek­sling av gisler, freds­forhan­dlinger med opprør­erne og etter­forskn­ing av bånd mel­lom paramil­itære styrk­er og myndighetene.

Net­tets to sider
Protesten i Colom­bia den 4. feb­ru­ar som ble igangsatt over Face­book, utgjør et inter­es­sant eksem­pel på de nye mediers makt og deres poten­sial til å sam­le store grup­per av men­nesker på kort tid. Den opprin­nelige spon­tan­iteten er et godt eksem­pel på hvor­dan teknolo­gi kan avle frem transnasjon­al poli­tisk han­dling. Fenomenet er kjent fra det siste tiårets net­tbaserte aktivisme, og vis­er sam­tidig poten­sialet slike sosiale nettverk har når det gjelder å gjøre slik organ­is­er­ing mer inno­v­a­tiv og sofistik­ert i fremtiden.

På samme tid eksklud­erte denne for­men for protest (og mobilis­er­ing) de som ikke tilhør­er den tek­nol­o­giske og transnasjonale elite som disse protest­formene favoris­er­er. Ved å unngå klas­siske for­mer for samar­beid i det sivile sam­funn, slik som allianse­byg­ging med ulike friv­il­lige organ­isas­jon­er, poli­tiske parti­er, men­neskerettighets­grup­per og fag­foreninger, over­så demon­strasjonenes organ­isator de tradis­jonelle for­mer for demokratisk arbeid. De gikk inn for et frag­mentert og indi­vid­u­al­is­tisk virke­lighetsper­spek­tiv fram­for felles offentlig han­dling for sosial endring.

På denne måten er den Face­book-inspir­erte demon­strasjo­nen 4. feb­ru­ar 2008 både tek­nol­o­gisk imponerende og poli­tisk prob­lema­tisk. Dette er en dualitet som gjen­speil­er net­tets tosidi­ge poten­sial gjen­nom nye medi­er og sosiale nettverk.

Disse medi­ene feir­er sitt eget vek­st­grunnlag basert på frag­menter­ing og opp­split­ting, som gjør det mulig for dem å gå utenom tradis­jonelle insti­tusjon­er og virk­somheter. Resul­tatet er de åpne diskusjonene, sam­lin­gene og uenigheten som disse net­tborg­erne ser på som ege­nar­tige og priv­i­legerte rømn­ingsveier fra fastlåste og gam­meldagse poli­tiske handlemåter.

Face­book-grup­pen som igangsat­te Colom­bia-demon­strasjonene har en diskusjons­del, en “vegg” hvor besøk­ende kan henge opp beskjed­er, og den har en nyhetssek­sjon hvor bruk­erne laster opp utk­lipp og pod­casts. Men dette bare fremhev­er prob­lemet. Grup­pens suk­sess er basert på bud­skapets radikale enkel­het, for hvor­dan kan grup­pens poli­tiske plat­tform bli lest og forstått på samme måte når medlemmene kun del­er og kom­mu­nis­er­er via en felles “vegg” med noe slikt som 26.000 beskjed­er og 1.450 forsøk på diskusjoner?

Svaret er at det kan bli forstått likt, men ofte av mak­t­sen­tra som forsøk­er å få grup­pens man­i­fest (i seg selv så lett opp­brukt og glemt) til å tjene sin egen agen­da. Det colom­bianske eksper­i­mentet kan i seg selv være orig­inalt, men spørsmålet det stiller til all net­tbasert aktivisme er uni­verselt: hvor­dan kan slik net­tbasert “protest” unngå å bli kun et nytt medi­um for det bestående, manip­u­lasjon og makt?

Om artikke­len, for­fat­teren og Open Democracy
OpenDemocracy logo


Denne artikke­len ble først pub­lis­ert på nettst­edet Open Democ­ra­cy. Den gjengis her under en Cre­ative Com­mons-lisens. Artikke­len er over­satt fra engel­sk av Olav Anders Øvrebø.

Catali­na Hol­guín er jour­nal­ist med utdan­ning i engel­sk lit­ter­atur. Hun bidrar jevn­lig med artik­ler til colom­bianske magasiner.

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen