I ukene som er gått siden myndighetene slo ned opptøyene i Tibet har den kinesiske dekningen av hendelsene gått gjennom flere ulike faser. Det startet med en tørr statlig pressemelding, så ble hendelsene slått opp på forsidene som en konflikt mellom uskyldige sivilister og utspekulerte separatister, før det hele endte med sterk offentlig kritikk av angivelig anti-kinesisk innhold i vestlige medier.
Ved første øyekast kan det synes som om denne utviklingen er blitt styrt ovenfra. Men i skyggen av Kinas offisielle medier har nettverk av aktive internettbrukere spilt en hovedrolle i vinklingen av medierapportene fra Tibet. Det statlig kontrollerte mediesystemet har blitt mer, om enn selektivt, lydhørt for den økende og støyende deltakelsen fra landets nettbrukere.
Nyhetsvarsling
Morgenen da uroen i Lhasa først ble rapportert i vestlige medier, 12. mars 2008, benyttet jeg anledningen og brakte disse sjokkerende nyhetene videre til mine kinesiske kolleger i Guangzhou sør i Kina. “Har dere sett dette? The Guardian sier at protestene i Tibet er de største på 20 år…”
På dette punktet, slik jeg forutså, betydde min posisjon som leser av engelskspråklige nyheter at jeg var den eneste blant mine kolleger som visste om hendelsene i Tibet. Mine kolleger, som alle er ansatte eller frivillige hos en stor internasjonal frivillig organisasjon, var veldig overrasket. “Kan du sende meg lenken?,” spurte en. “Jeg har en venn som gjerne vil se dette.” Men andre var allerede blitt trukket inn. Under protestenes første dager var den velrenommerte bloggeren Zhou Shuguang, bedre kjent som Zuola, alt i bruk som en uoffisiell kilde for mennesker på jakt etter nyheter fra Tibet (denne siden har senere blitt blokkert i Kina). Dette var før det statlige nyhetsbyrået Xinhua hadde erkjent demonstrasjonene. Da nyhetsmeldingen bestående av ett eneste avsnitt endelig kom, var den surmulende i tonen og anklaget “en ekstremt liten minoritet av tibetanere” for å “konspirere og ødelegge stabiliteten og harmonien i Tibet.”
Den kinesiske bloggeren Zhou Shuguang fotografert i Hongkong (foto: chong head. Bildet er publisert under en Creative Commons-lisens)
“I begynnelsen håpet myndighetene at de kunne holde hendelsene skjult,” fortalte min venn Bei Feng. Han er redaktør i en av Kinas største nettportaler og bloggen hans ble i 2007 valgt til en av Kinas ti mest innflytelsesrike. “Det var handlingene til nettbrukerne som tvang dem til å utvide nyhetsdekningen”. Bei Feng selv var et eksempel på denne nettaktivismen. Da nyhetene fra Tibet først kom ut, brukte han en strategi han vanligvis anvender på sensitive saker. Han la ut et innlegg om Tibet, for så å fjerne det selv etter bare noen få timer. Hensikten er å hindre at bloggen blir stengt ned eller sensurert. Tidsrammen er liten, men den gir leserne rikelig med muligheter til å kopiere og lime inn hans historie i chatrom og elektroniske oppslagstavler.
Nyhetsproduksjon
Det at mange i Kina bruker begrepet “netizen” — nettborger — på internettbrukere, fremhever en kultur av aktive nettdeltakere; dette i et land hvor en av fire internettbrukere skriver en blogg og internettavhengighet gis større oppmerksomhet enn narkotikaavhengighet. Det er helt sant.
Den vellykkede protesten i fjor mot planene om en kjemisk fabrikk i Xiamen ble for en stor del arrangert via mobiltelefoner og nettet, og dette viser i hvilken grad politisk aktive kinesere er avhengige av internett som et forum for diskusjon, organisering og utbredelse av informasjon.
Men ikke alle “netizens” er aktivister som prøver å utfordre kommunistpartiets offisielle linje. Eksemplene på internettaktivisme etter hendelsene i Tibet viser at sterk kritikk av Vesten har dominert. Dette er et slag i ansiktet på optimistene som trodde at med en hyggelig internettverdensborgerfølelse så ville man sorgløst hoppe over den “store brannmuren” av kinesisk sensur.
Sosiale nettverkstjenester som Facebook har for eksempel gjort det mulig for tusenvis av kinesiske studenter både hjemme og i utlandet å delta i grupper som “Tibet VAR, ER og VIL ALLTID VÆRE en del av Kina.” Her deler medlemmene sine klager, nasjonalistiske proklamasjoner, nyheter og YouTube-videoer. Samtidig har Yahoo, Sohu og andre store nettportaler vært oppslagstavler for kraftpatriotiske utfall. Krav om hardere framferd fra politiet og henrettelse av tibetanske separatister har gått sammen med generelt raseri over utsiktene til et territorielt delt Kina.
Nasjonalistisk video på YouTube.
Kinas medier har reagert kvikt på disse nettbølgene. Ved å bygge på følelsene fra slike ikke-offisielle kilder, begynte lokale nyhetssider og store nettportaler å brette ut uhyggelig detaljerte historier fra Tibet på forsidene. Historier om unge kvinner brent levende inne i butikker stukket i brann av opprørere, heroiske individer som risikerer egne liv for å redde uskyldig forbipasserende og ondskapsfulle demonstranter med hevede sverd og steiner i jakt på uskyldige ofre. Internett hadde gitt en plattform til enkeltpersoner av enhver politisk overbevisning som ønsket å påvirke den offisielle linjen. Det offisielle Kina svarte med en kryssild av historier som bekreftet dets syn på hendelsesforløpet, og enda viktigere, tok opp i seg folkemeningen som hjalp myndighetene å gjenvinne kontrollen over Tibet-historien.
Dette viser at de statskontrollerte mediene ikke lenger har monopol på de kinesiske leserne. Det fremste eksemplet på dette har vært nettstedet Anti-CNN.com. Her har initiativtakerne katalogisert og fordømt alle feil i vestlige mediers rapportering om Tibet. Til og med en Xinhua-overskrift brukte stoff fra Anti-CNN.com for å utbasunere: “Indignerte netizens, vestlige rapporter fra Tibet-hendelsen avviker fra sannheten.”
Resultatet er at Tibet ble viktig for det kinesiske folk også utover skaren av dedikerte bloggere og nettaktivister. 18. mars, nesten en uke etter at jeg først hadde meddelt Tibet-uroen til mine medarbeidere, returnerte en av studentene på Sun Yat-sen-universitetet i Guangzhou det opprinnelige spørsmålet mitt: “Ivy, har du hørt nyhetene fra Tibet? Hva synes du?”
I løpet av de neste dagene fortalte mine engelsklærerkolleger flere historier om studenter som valgte å lage oppdaterte presentasjoner om Tibet-opptøyene eller spurte om hendelsene privat etter undervisningen. En venn som jobber på en videregående skole i Changsha, en by i det sentrale Kina, sa dette: “En av mine studenter fortalte meg at Dalai Lama er en løgner og at mer selvstyre bare er første steg mot uavhengighet. Jeg hadde en annen student som sammenlignet tibetanere med Falun Gong og impliserte sterkt at opptøyene var igangsatt av en liten gruppe galninger.”
Bumerangeffekten
Selv om en oppildnet kinesisk patriotisme dominerte reaksjonene på Tibet-opptøyene i begynnelsen, er nå noen av Guangzhous prominente netizens sultne på en dialog i Kina som går utover den smale offisielle Tibet-historien definert av statlig sensur og en rå nasjonalisme. Mens mediene publiserte beskyldninger om en Dalai Lama-ledet konspirasjon, hørte jeg uformelle diskusjoner rundt slitte trebord i røykfylte barer med reisende som tidligere hadde vært i Tibet. De fortalte om vandaliserte templer og beskrev en sosial marginalisering av tibetanerne, og spurte seg om hvem som var ansvarlig for den mislykkede politikken i området. “I Lhasa”, minnes en skribent som hadde tilbrakt tid i både India og Tibet, “gir gatene et inntrykk av velstand og frihet. Det finnes talløse butikker og shoppingsentre. Men disse tilhører alle Han-kinesere, nesten ingen ble drevet av tibetanere.” Andre debatterte det historiske grunnlaget for Kinas herredømme over Tibet eller beklaget seg over at artiklene deres ble “harmonisert” i sensuren.
Mens han byr på mer risvin, poengterer Bei Feng en svakhet i myndighetenes favorittmetode når det gjelder å utnytte anti-vestlige følelser i befolkningen. “Det myndighetene ikke innser er at mennesker som i dag kritiserer faktiske feil gjort av CNN, før eller siden vil bruke samme metode til å kritisere Xinhua og CCTV.”
“Ja”, bryter en tilhører inn. “Vanlige folk er veldig smarte. Før eller siden vil de forvente mer.”
Om artikkelen, forfatteren og Open Democracy
Denne artikkelen ble først publisert på nettstedet Open Democracy. Den gjengis her under en Creative Commons-lisens. Artikkelen er oversatt fra engelsk av Olav Anders Øvrebø. Illustrasjoner er lagt til av Vox Publica.
Ivy Wang har det siste halvannet året bodd i Guangzhou som stipendiat i Yale-China Association og har undervist i engelsk og amerikansk historie ved Sun Yat-sen-universitetet.
