“Har du hørt nyhetene fra Tibet? Hva synes du?”

I ukene som er gått siden myn­dighetene slo ned opp­tøyene i Tibet har den kine­siske deknin­gen av hen­delsene gått gjen­nom flere ulike fas­er. Det startet med en tørr statlig pressemeld­ing, så ble hen­delsene slått opp på for­si­dene som en kon­flikt mel­lom uskyldige sivilis­ter og utspekulerte sep­a­ratis­ter, før det hele endte med sterk offentlig kri­tikk av angivelig anti-kine­sisk innhold i vestlige medier.

Ved første øyekast kan det synes som om denne utviklin­gen er blitt styrt oven­fra. Men i skyggen av Kinas off­isielle medi­er har nettverk av aktive inter­net­tbrukere spilt en hov­e­drolle i vin­klin­gen av medier­ap­portene fra Tibet. Det statlig kon­trollerte mediesys­temet har blitt mer, om enn selek­tivt, lyd­hørt for den økende og støyende deltakelsen fra lan­dets nettbrukere.

Nyhetsvarsling
Mor­ge­nen da uroen i Lhasa først ble rap­portert i vestlige medi­er, 12. mars 2008, benyt­tet jeg anled­nin­gen og brak­te disse sjokkerende nyhetene videre til mine kine­siske kol­leger i Guangzhou sør i Kina. “Har dere sett dette? The Guardian sier at protestene i Tibet er de største på 20 år…”

På dette punk­tet, slik jeg forut­så, bety­dde min posisjon som leser av engel­skspråk­lige nyheter at jeg var den eneste blant mine kol­leger som vis­ste om hen­delsene i Tibet. Mine kol­leger, som alle er ansat­te eller friv­il­lige hos en stor inter­nasjon­al friv­il­lig organ­isas­jon, var veldig over­ras­ket. “Kan du sende meg lenken?,” spurte en. “Jeg har en venn som gjerne vil se dette.” Men andre var allerede blitt trukket inn. Under protestenes første dager var den vel­renom­merte blog­geren Zhou Shuguang, bedre kjent som Zuo­la, alt i bruk som en uoff­isiell kilde for men­nesker på jakt etter nyheter fra Tibet (denne siden har senere blitt blokkert i Kina). Dette var før det statlige nyhets­byrået Xin­hua hadde erk­jent demon­strasjonene. Da nyhetsmeldin­gen bestående av ett eneste avs­nitt endelig kom, var den sur­mu­lende i tonen og anklaget “en ekstremt liten minoritet av tibetanere” for å “kon­spirere og øde­legge sta­biliteten og har­monien i Tibet.”

“I beg­yn­nelsen håpet myn­dighetene at de kunne holde hen­delsene skjult,” for­t­alte min venn Bei Feng. Han er redak­tør i en av Kinas største nettpor­taler og bloggen hans ble i 2007 val­gt til en av Kinas ti mest inn­fly­telses­rike. “Det var han­dlin­gene til net­tbruk­erne som tvang dem til å utvide nyhets­deknin­gen”. Bei Feng selv var et eksem­pel på denne net­tak­tivis­men. Da nyhetene fra Tibet først kom ut, bruk­te han en strate­gi han van­ligvis anven­der på sen­si­tive sak­er. Han la ut et inn­legg om Tibet, for så å fjerne det selv etter bare noen få timer. Hen­sik­ten er å hin­dre at bloggen blir stengt ned eller sen­sur­ert. Tid­sram­men er liten, men den gir leserne rike­lig med muligheter til å kopiere og lime inn hans his­to­rie i cha­trom og elek­tro­n­iske oppslagstavler.

Nyhet­spro­duk­sjon
Det at mange i Kina bruk­er begrepet “neti­zen” — net­tborg­er — på inter­net­tbrukere, fremhev­er en kul­tur av aktive nettdeltakere; dette i et land hvor en av fire inter­net­tbrukere skriv­er en blogg og inter­net­tavhengighet gis større opp­merk­somhet enn narkotikaavhengighet. Det er helt sant.

Den vel­lykkede protesten i fjor mot planene om en kjemisk fab­rikk i Xia­men ble for en stor del arrangert via mobil­tele­fon­er og net­tet, og dette vis­er i hvilken grad poli­tisk aktive kine­sere er avhengige av inter­nett som et forum for diskusjon, organ­is­er­ing og utbre­delse av informasjon.

Men ikke alle “neti­zens” er aktivis­ter som prøver å utfor­dre kom­mu­nist­par­ti­ets off­isielle lin­je. Eksem­p­lene på inter­net­tak­tivisme etter hen­delsene i Tibet vis­er at sterk kri­tikk av Vesten har domin­ert. Dette er et slag i ansik­tet på opti­mis­tene som trodde at med en hyggelig inter­nettver­dens­borg­er­følelse så ville man sor­gløst hoppe over den “store bran­n­muren” av kine­sisk sensur.

Sosiale nettverk­st­jen­ester som Face­book har for eksem­pel gjort det mulig for tusen­vis av kine­siske stu­den­ter både hjemme og i utlandet å delta i grup­per som “Tibet VAR, ER og VIL ALLTID VÆRE en del av Kina.” Her del­er medlemmene sine klager, nasjon­al­is­tiske prokla­masjon­er, nyheter og YouTube-video­er. Sam­tidig har Yahoo, Sohu og andre store nettpor­taler vært opp­slagstavler for kraft­pa­tri­o­tiske utfall. Krav om hard­ere fram­ferd fra poli­ti­et og hen­ret­telse av tibetanske sep­a­ratis­ter har gått sam­men med generelt raseri over utsik­tene til et ter­ri­to­rielt delt Kina.

Kinas medi­er har rea­gert kvikt på disse net­tbøl­gene. Ved å bygge på følelsene fra slike ikke-off­isielle kilder, beg­y­nte lokale nyhetssider og store nettpor­taler å brette ut uhyggelig detal­jerte his­to­ri­er fra Tibet på for­si­dene. His­to­ri­er om unge kvin­ner brent lev­ende inne i butikker stukket i brann av opprørere, hero­iske indi­vider som risik­er­er egne liv for å red­de uskyldig for­bipasserende og ond­skaps­fulle demon­stran­ter med hevede sverd og stein­er i jakt på uskyldige ofre. Inter­nett hadde gitt en plat­tform til enkelt­per­son­er av enhver poli­tisk over­be­vis­ning som øns­ket å påvirke den off­isielle lin­jen. Det off­isielle Kina svarte med en krys­sild av his­to­ri­er som bekreftet dets syn på hen­delses­for­løpet, og enda vik­tigere, tok opp i seg folke­menin­gen som hjalp myn­dighetene å gjen­vinne kon­trollen over Tibet-historien.

Dette vis­er at de statskon­trollerte medi­ene ikke lenger har monopol på de kine­siske leserne. Det frem­ste eksem­plet på dette har vært nettst­edet Anti-CNN.com. Her har ini­tia­tiv­tak­erne kat­a­l­o­gis­ert og fordømt alle feil i vestlige mediers rap­por­ter­ing om Tibet. Til og med en Xin­hua-over­skrift bruk­te stoff fra Anti-CNN.com for å utba­sunere: “Indign­erte neti­zens, vestlige rap­porter fra Tibet-hen­delsen avviker fra sannheten.”

Resul­tatet er at Tibet ble vik­tig for det kine­siske folk også utover skaren av dedik­erte blog­gere og net­tak­tivis­ter. 18. mars, nesten en uke etter at jeg først hadde med­delt Tibet-uroen til mine medar­bei­dere, return­erte en av stu­den­tene på Sun Yat-sen-uni­ver­sitetet i Guangzhou det opprin­nelige spørsmålet mitt: “Ivy, har du hørt nyhetene fra Tibet? Hva synes du?”

I løpet av de neste dagene for­t­alte mine engel­sklær­erkol­leger flere his­to­ri­er om stu­den­ter som val­gte å lage opp­daterte pre­sen­tasjon­er om Tibet-opp­tøyene eller spurte om hen­delsene pri­vat etter under­vis­nin­gen. En venn som job­ber på en videregående skole i Chang­sha, en by i det sen­trale Kina, sa dette: “En av mine stu­den­ter for­t­alte meg at Dalai Lama er en løgn­er og at mer selvstyre bare er første steg mot uavhengighet. Jeg hadde en annen stu­dent som sam­men­lignet tibetanere med Falun Gong og implis­erte sterkt at opp­tøyene var igangsatt av en liten gruppe galninger.”

Bumerang­ef­fek­ten
Selv om en oppild­net kine­sisk patri­o­tisme domin­erte reak­sjonene på Tibet-opp­tøyene i beg­yn­nelsen, er nå noen av Guangz­hous promi­nente neti­zens sultne på en dia­log i Kina som går utover den smale off­isielle Tibet-his­to­rien defin­ert av statlig sen­sur og en rå nasjon­al­isme. Mens medi­ene pub­lis­erte beskyld­ninger om en Dalai Lama-ledet kon­spir­asjon, hørte jeg uformelle diskusjon­er rundt slitte tre­bord i røyk­fylte bar­er med reisende som tidligere hadde vært i Tibet. De for­t­alte om van­dalis­erte tem­pler og beskrev en sosial mar­gin­alis­er­ing av tibetan­erne, og spurte seg om hvem som var ans­varlig for den mis­lykkede poli­tikken i området. “I Lhasa”, minnes en skribent som hadde tilbrakt tid i både India og Tibet, “gir gatene et inntrykk av vel­stand og fri­het. Det finnes tal­løse butikker og shop­pingsen­tre. Men disse tilhør­er alle Han-kine­sere, nesten ingen ble drevet av tibetanere.” Andre debat­terte det his­toriske grunnlaget for Kinas herredømme over Tibet eller beklaget seg over at artik­lene deres ble “har­monis­ert” i sensuren.

Mens han byr på mer risvin, poengter­er Bei Feng en svakhet i myn­dighetenes favorittmetode når det gjelder å utnytte anti-vestlige følelser i befolknin­gen. “Det myn­dighetene ikke innser er at men­nesker som i dag kri­tis­er­er fak­tiske feil gjort av CNN, før eller siden vil bruke samme metode til å kri­tis­ere Xin­hua og CCTV.”

“Ja”, bry­ter en tilhør­er inn. “Van­lige folk er veldig smarte. Før eller siden vil de for­vente mer.”

Om artikke­len, for­fat­teren og Open Democracy

Ivy Wang har det siste hal­van­net året bodd i Guangzhou som stipen­di­at i Yale-Chi­na Asso­ci­a­tion og har under­vist i engel­sk og amerikan­sk his­to­rie ved Sun Yat-sen-universitetet.