— Skal penger og makt avgjøre hvem som får tilgang til kunnskap, spør professor Rune Nilsen.
– Når det kun er miljøer med makt og penger som har tilgang til forskningsresultater, fører dette til et kunnskapsapartheid, mener Rune Nilsen, professor og direktør ved Senter for internasjonal helse, Universitetet i Bergen.
Det er kostbart å abonnere på vitenskapelige tidsskrifter. Slik holdes fattige deler av verden utenfor forskersamfunnet, og det er dette Nilsen kaller et kunnskapsapartheid. Open Access — fri tilgang til forskningslitteratur over internett — kan motvirke dette kunnskapsskillet, mener Nilsen. Professoren har lenge vært en markant forkjemper for Open Access i Norge.
– Kan vi akseptere et bevisst apartheid? Skal penger og makt avgjøre hvem som får tilgang til kunnskap, spør Nilsen.
Han mener at kunnskap bør være en åpen arena, og derfor er Open Access viktig. Kunnskapsdepartementet har nå bedt forskningsmiljøet om råd om tiltak som kan stimulere til mer bruk av Open Access i Norge.
Open Access har positive virkninger både for instituttene og forskningsmiljøet generelt, mener Nilsen. Mange vitenskapelige tidsskrifter er svært dyre å abonnere på, noe som blir mer synlig når instituttene får mindre og mindre budsjett til forskningslitteratur. Publisering i Open Access-tidsskrifter og -arkiver gir forskerne økt synlighet i utlandet. Forskningen kan bli mer sitert, noe som øker “impact” et forskningsarbeid har. Impact indikerer hvor viktig et forskningsarbeid er.
Artikler som publiseres i vitenskapelige tidsskrift er fagfellevurdert, det vil si at forskere innen samme fagfelt går gjennom artikkelen og vurderer arbeidets kvalitet og relevans. Enkelte mener at fagfellevurderingen kan svekkes når forskning publiseres fritt.
– Det er en misforståelse at Open Access kan skade kvalitetssikringen av forskningsresultatene. Sterk fagfellevurdering er til stede også i åpne publiseringsnettverk, sier Nilsen.
Nilsen påpeker at arbeidet med Open Access ikke bare er lett. Noen av de større forlagshusene er fremdeles restriktive med hensyn til tilgang til publisert materiale.
Nilsen er kritisk til at forlagshusene eies av investorer som krever 10-20 prosent avkastning. Tidligere var det i større grad forskningsorganisasjoner som publiserte forskning. Disse brydde seg i hovedsak om spredning av forskningsmateriale. Profitt var mindre viktig.
– Det er et paradoks at den digitaliserte verdensendringen har ført med seg en sterkere markedsprofilering av forskning, samtidig som digitale medier aldri har gjort det lettere å publisere forskning til lave kostnader, sier Nilsen.
Universitetsbiblioteket i Bergen (UB) startet i høst et arbeid med nettbasert publisering av forskning. Prosjektet er kalt Bergen Open Access Publishing.
UB tilbyr teknisk hjelp og opplæring til fagmiljøer som ønsker å utgi åpne elektroniske publikasjoner. Målet er at prosjektet skal ende opp i en felles norsk tidsskrifttjeneste.