«Kjækt og frækt»: Kvinnenes inntog i offentligheten 1870–1913

Førte moderniseringen og debattene som ledet til kvinnelig stemmerett i 1913 til en ny kvinnerolle? Dette er hovedspørsmålet i denne artikkelen, og svaret er både ja og nei.

Som hoved­stra­te­gi argu­men­ter­te kvinne­saks­kvin­ner, på lin­je med libe­ra­le menn i offent­lig­het og poli­tikk, med utgangs­punkt i kvin­ne­lig sær­art da de fra slut­ten av 1800-tal­let vant nye posi­sjo­ner i offent­lig­he­ten. Kvin­ner måt­te få poli­tis­ke ret­tig­he­ter og til­gang til offent­lig­he­ter for­di de repre­sen­ter­te noe annet enn menn. De had­de and­re res­sur­ser og egen­ska­per som kun­ne til­fø­re sam­funn og poli­tikk noe vik­tig, argu­men­ter­te de.

En sen­tral tan­ke var at kvin­ner måt­te bli repre­sen­tert av and­re kvin­ner, ikke av menn, for­di kvin­ner had­de stør­re omsorgs­evne, empa­ti og for­stå­el­se for sosia­le og huma­ni­tæ­re spørs­mål enn menn. Kvin­ner fikk ord på seg for å ha en nød­ven­dig moralsk døm­me­kraft, og som vi skal se i den­ne artik­ke­len kan det der­med hev­des at kvin­ne­ne ryk­ket fram i offent­lig­he­ten i for­len­gel­sen av sin husmorrolle.

Var kvinner skikket til å stemme? Stemmerettsdebatten i korte trekk

Peri­oden mel­lom 1870 og 1913 var pre­get av debat­ten om kvin­ner skul­le få full del­ta­kel­se i offent­lig­he­ten gjen­nom stem­me­rett. Sum­men av inn­hol­det i stor­tings­de­bat­te­ne etter 1890 gav god argu­men­ta­sjon for at kvin­ner bur­de ha stem­me­rett ut fra sær­ar­ts­ar­gu­men­ta­sjo­nen. Vi fin­ner ikke et syn som avgjø­ren­de omde­fi­ner­te kvinne­rol­len, som hus­mora i hjem­met. Brit C. Stuks­rud viser i sin dok­tor­av­hand­ling hvor effek­ti­ve og kraft­ful­le de loka­le byfor­enin­ge­ne ble i Vest­fold i åre­ne mel­lom 1895 og 1901 gjen­nom med­lems­mas­se, nett­verk, møter, avis­inn­legg, peti­sjo­ner og valg­sam­ar­beid. Hun argu­men­te­rer for at stem­me­retts­kam­pen også ble vun­net neden­fra-og-opp. Men for å legi­ti­me­re beve­gel­sen var det vik­tig å gi det en «hus­mo­der­lig» til­nær­ming. Stem­me­retts­kvin­ne­ne var først og fremst hus­mød­re, vok­te­re av fami­li­en og hjem­met.[1]

Kvin­ne­li­ge arbei­de­re i spise­sa­len på Chris­tia­nia Seil­dugs­fab­rik i Oslo, 1906.

Når kvin­ne­ne i 1894 fikk lov til å stem­me ved folke­av­stem­nin­ger om alko­hol­salg i byene, var det ut fra at fyll og alko­ho­lis­me blant men­ne­ne berør­te eller ram­met kvin­ne­ne og deres barn og hjem. Kvin­ners enga­sje­ment og del­ta­kel­se i Total­av­holds­for­enin­gen og i en rek­ke huma­ni­tæ­re for­enin­ger demon­strer­te at kvin­ne­ne had­de stor moralsk døm­me­kraft og sosi­al ansvars­fø­lel­se. Men mest drei­de det seg om at det­te spørs­må­let fikk sto­re kon­se­kven­ser for den femi­ni­ne sfæ­re, hjem­me­ne, der kvin­ne­ne had­de ansva­ret.[2]

Fore­stil­lin­gen om at kvin­ner had­de mind­re intel­li­gens og var mind­re evne­rike enn menn, var ofte en hoved­inn­ven­ding i avis­spal­te­ne mot at kvin­ner skul­le ha stem­me­rett, ha utdan­nel­se, være nærings­dri­ven­de eller opp­tre i offent­lig­he­ter. Det­te fikk næring av nyvin­nin­ge­ne fra natur­vi­ten­ska­pen. Et leser­inn­legg fra 1878, tro­lig fra en kvin­ne som tal­te varmt for opp­ret­tel­sen av lese­for­ening for kvin­ner i Ber­gen, opp­sum­mer­te debat­ten om kvin­ners og menns intel­li­gens. Her lå argu­men­ta­sjo­nen som had­de betyd­ning for om kvin­ner bur­de spil­le akti­ve rol­ler i offent­lig­he­ter og poli­tikk eller ikke. Inn­sen­de­ren avvis­te den utbred­te opp­fat­nin­gen at:

«… mæn­der­ne skul­de være født med stør­re for­stand, kvin­der­ne med stør­re liv­lig­hed, kvin­der­ne have stør­re med­født kom­bi­na­tion­sevne, mæn­der­ne skar­pe­re tænkekraft.»

For inn­sen­de­ren var det «opdra­gel­ses­sys­te­mer» som skap­te for­skjel­le­ne, for jen­te­ne og gut­te­ne som løp i gata var i utgangs­punk­tet «ens». Vei­en til like­stil­ling lå i at kvin­ner fikk sam­me til­gang til opp­lys­ning og dan­nel­se.[3]

Inn­sen­de­ren Erik Bøgh argu­men­ter­te to år sene­re sterkt mot kvinne­sa­ken i den kvin­ne­li­ge lese­for­enin­gen i Ber­gen, og hev­det at hjem­met var «kvin­dens virke­kreds» og at kvin­ner og menn had­de uli­ke evner. Og Noras svik mot mann og fami­lie i Ibsens Dukke­hjem skyld­tes mang­len­de ånde­li­ge utvik­ling.[4]

Noras svik mot mann og fami­lie i Ibsens Dukke­hjem skyld­tes mang­len­de ånde­li­ge utvikling

For Det medi­sins­ke fakul­tet i Kris­tia­nia i 1882 ble hoved­be­grun­nel­sen for å avvise at kvin­ner skul­le kun­ne utdan­ne seg som leger, at de ikke had­de nerve­sys­tem og hel­bre­del­se til omfat­ten­de stu­di­er og ånds­ar­beid. De mang­let ro og like­vekt i tan­ken, og like­så fast­het i karak­ter og vil­je. Kvin­ner var fra natu­ren av ikke skik­ket til å være leger.[5]

Gro Hage­mann hev­der at moder­ni­se­rin­gen av det nors­ke sam­fun­net på 1800-tal­let var kjønns­spe­si­fikk. Det var i førs­te omgang menn som ble moder­ne, mens kvin­ne­ne i stor grad ble igjen i fami­li­en og hus­hol­det, som gif­te hus­mød­re, hjem­me­væ­ren­de døt­re eller som tje­neste­pi­ker. Hage­mann gjør imid­ler­tid et unn­tak for yrkes­kvin­ne­ne i indu­stri og moder­ne tje­neste­yting som had­de fått stør­re hand­lings­rom og fri­het. Noen fikk også høy­ere sosi­al sta­tus. For kvin­ner fra bor­ger­ska­pet og embets­stan­den kun­ne et liv som yrkes­ak­tiv bety sta­tus­fall, men for man­ge gav yrkes­li­vet ny selv­be­visst­het og nye fel­les­skap.[6] I 1875 var en tredje­del av kvin­ne­ne i yrkes­li­vet, og den­ne ande­len holdt seg ut 1800-tal­let, før den utover på 1900-tal­let begyn­te å gå sak­te til­ba­ke.[7]

Eir­inn Lar­sen har doku­men­tert at antall gif­te kvin­ne­li­ge entre­pre­nø­rer økte sterkt i åre­ne mel­lom 1870 og 1900. De etab­ler­te seg med mat­for­ret­nin­ger, fri­sør­sa­lon­ger, kles­bu­tik­ker, kafe­er, verts­hus og hotel­ler. På slut­ten av 1800-tal­let var det nærings­li­vet som gav de bes­te mulig­he­te­ne for både ugif­te og gif­te kvin­ner som søk­te egen inn­tekt, økt for­tje­nes­te og et bed­re liv for seg selv og sine. Lar­sen får fram at kvin­ne­li­ge entre­pre­nø­rer både utnyt­tet og over­skred de etab­ler­te fore­stil­lin­ge­ne om det å være kvin­ne. En vik­tig for­ut­set­ning for kvin­ners inn­tre­den var libe­ra­li­se­rin­gen av han­del og hånd­verk som had­de fore­gått på 1800-tal­let. De selv­rea­li­ser­te yrkes­kvin­ne­ne i hoved­sta­den rundt 1900 utgjor­de imid­ler­tid ald­ri en enhet­lig grup­pe kvin­ner, ver­ken sosi­alt eller alders­mes­sig. Noen var ens­li­ge og ugif­te, and­re gif­te eller enker. Kvin­ne­ne som slo seg opp som selv­sten­di­ge nærings­dri­ven­de, kom til å utford­re det bor­ger­li­ge hus­mor­idea­let, og man­ge av de mann­li­ge gros­sis­te­ne rea­ger­te neg­a­tivt på sine kvin­ne­li­ge kon­kur­ren­ter.[8]

I 1883 skrev Bodø bys for­mann­skap at

«kvin­ner i arbei­de hav­de en ster­ke­re selv­be­vid­st­hed end de der vier sig helt og hol­dent til hjem­met og fami­li­en».[9]

Pike­sko­len i 1870-åre­ne og mid­del­sko­len i 1880-åre­ne bidro til økt utdan­nings­nivå for bor­ger­ska­pe­ts kvin­ner i Bodø, og med stør­re kunn­skap og kom­pe­tan­se som kun­ne omset­tes som ansat­te eller eiere i bedrif­ter.[10]

Det sto­re prin­si­pi­el­le spørs­må­let i Mis­vær sam­tale­for­ening uten­for Bodø vin­te­ren 1885–1886 gjaldt «kvinde­sa­gen». Sær­lig på ett møte gikk dis­ku­sjo­nen høy­lytt. I den­ne byg­da had­de både libe­ra­le og kon­ser­va­ti­ve menn gått sam­men om å dan­ne en dis­ku­sjons­for­ening. I 1882 had­de kvin­ne­ne fått adgang til å ta exa­men arti­um og kort tid også rett til å stu­de­re ved Uni­ver­si­te­tet i Kris­tia­nia, og det­te tok for­sam­lin­gen stil­ling til. Én taler tok til orde for at kvin­ner bur­de være like­stilt med man­nen i «man­ge hen­se­en­de». Han fikk til­slut­ning fra en annen taler, som hev­det at kvin­nen var blitt for­uret­tet i man­ge til­fel­ler. Han syn­tes det var synd at enker med gårds­bruk «ikke fikk være og ord­ne kom­mu­ne- og skolesager».

En tred­je taler slut­tet seg også til det­te og vis­te til den gam­le og urett­fer­di­ge arve­lo­ven som had­de gitt kvin­nen halv arve­rett i for­hold til man­nen. Han men­te det også var urett­fer­dig at kvin­ner skul­le ha lave­re lønn enn menn. Ett inn­legg skil­te seg skarpt ut fra det libe­ra­le fler­tal­let som tal­te om like­stil­ling. Debat­tan­ten la vekt på Guds egne ord til den førs­te kvin­ne i Mose­bok 3, og han kon­klu­der­te: «Kvin­dens plads er i hjem­met.» Kvin­ne­ne bur­de rik­tig­nok ikke være uten opp­lys­ning, men han vil­le fra­råde enhver fra de man­di­ge kvin­ner, «som i den nyere tid saa kjækt og frækt har frem­tra­adt for offent­lig­he­den.»[11]

Her møter vi spen­nin­gen mel­lom to uli­ke for­stå­el­ser av kvinne­rol­len, den som de libe­ra­le og den som de kon­ser­va­ti­ve mål­bar. Men det fan­tes ingen kvinne­saks­for­ening i Sal­ten, og kvin­ne­ne var nok­så fra­væ­ren­de i både for­enings­liv og i det poli­tis­ke liv. Vi fin­ner i 1880- og 1890-åre­ne ingen avis­inn­legg fra kvin­ner. Men de ytret seg like­vel, og såpass høyt at det nåd­de både embets­menn og poli­tisk ledel­se. Fle­re mer eller mind­re ano­ny­me brev har hav­net i de offent­li­ge arkivene.

Kvin­ne­ne kom til å til­kjenne­gi sine kri­tis­ke syns­må­ter. Et brev fra 1879 fra en ano­nym kvin­ne, som hav­net hos fog­den, for­tel­ler sitt. Bre­vet var nok ment for en god venn­in­ne i Bodø landsogn. Kvin­nen had­de skre­vet under med nav­net Mari, og hun skrev til Karen:

«Tenk om vi hav­de veret mænd. Tænk hvad vi to kun­ne ha udret­tet. Det er ikke vore evner det står på, men de man­ge stengs­ler vi møder. Tenk om nog­le fle­re av dis­se had­de veret revet vækk.»[12]

En bykvin­ne i Bodø skri­ver noe lig­nen­de i 1885. Bre­vet hun skrev, var tro­lig ment som et rund­skriv, og lens­mann og fogd fikk til slutt fatt i det:

«Om jeg hav­de veret mand, vil­de fle­re ha lyt­tet til mig, set mig og taget mig på en alvor­lig maa­de. Og man­ge dører vil ha opnet sig for mig. At vere kvin­de er megen arbei­de og slid, og lidet af ære og berøm­mel­se.»[13]

Kvin­ne­nes ord nåd­de også men­ne­ne. I 1875 kon­klu­der­te Bodø bys for­mann­skap med at en også måt­te høre hva kvin­ne­ne men­te om uli­ke saker som angikk byen. Det fan­tes man­ge klo­ke hus­mød­re i byen, het det. En had­de mer­ket seg kla­ger fra fle­re kvin­ner om at kvin­ner ble neg­li­sjert, og møtt påstan­den om at kvin­ner var like klo­ke og for­nuf­ti­ge som menn.[14] I 1876 had­de en kvin­ne fra Skjer­stad skrevet:

«Nu maa snart kvin­ne­ne faa mer at sige. Det er vi som ved hvad huset og hus­hold­nin­gen træn­ger. Man­den vil­le ikke have mag­tet at leve uden os sær­lig len­ge. Men vi leve sta­dig vækk uden en mand, og det med stort hell.»[15]

Kvinneforeningenes kvinneroller

Det må være rik­tig å si at kvinne­for­enin­ge­ne på slut­ten av 1800-tal­let og utover på 1900-tal­let, og da sær­lig sani­tets­for­enin­ge­ne, ytet sam­funns­nyt­tig arbeid som fram­sto som en for­len­gel­se av kvin­ners omsorgs­funk­sjo­ner i hjem­me­ne. Ut i det offent­li­ge liv tok de med seg opp­ga­ver fra hjem­met som var knyt­tet til mors­rol­len og hus­mor­rol­len. Misjons­for­enin­ge­ne send­te pen­ger til misjo­nen i inn- og utland, etter å ha solgt klær og hus­flid som kvin­ne­ne had­de til­vir­ket selv. Arbei­det som ble mest lagt mer­ke til, utfør­te sani­tets­for­enin­ge­ne. La oss se på sani­tets­for­enin­gen i Ås i Fol­lo som ble stif­tet i 1913.[16]

Kvin­ne­nes Sani­tets­for­ening. Bil­det er tatt 30. sep­tem­ber 1905 (foto: Gus­tav Borgen/Norsk Folkemuseum)

Sani­tets­kvin­ne­ne begyn­te tid­lig å dele ut mat og klær til fat­ti­ge, både voks­ne og barn, og sær­lig var hjel­pen ret­tet inn mot fat­ti­ge tuber­ku­lø­se. De ansat­te en syke­plei­ers­ke på egen reg­ning. Syke­plei­ers­ken til sani­tets­for­enin­gen gikk ikke bare på syke­be­søk, hun gav også gode råd og infor­mer­te unge kvin­ner og hus­mød­re. I den for­bin­del­se ble det opp­ret­tet en hjelpe­sta­sjon hvor det ble delt ut mat og klær til vans­ke­lig­stil­te og hvor folk kun­ne kla­ge sin nød. Etter hvert skaf­fet sani­tets­for­enin­ge­ne i Fol­lo seg en syke­bil på deling. Vide­re fikk sani­tets­kvin­ne­ne bed­ret helse­til­bu­det for barn i sko­len med utde­ling av tann­børs­ter og inn­fø­ring av gra­tis lege­un­der­sø­kel­ser. Det ble også dis­ku­tert om sani­tets­for­enin­ge­ne skul­le ta over ansva­ret for tann­plei­en for bar­na. Det sa sani­tets­kvin­ne­ne nei til, for­di opp­ga­ven ble for stor. Inn­fø­rin­gen av sped­barns­kon­trol­len like før utbrud­det av den annen ver­dens­krig ble opp­fat­tet som en stor bragd og et stort løft for sani­tets­kvin­ne­ne. Det­te betyd­de mye for man­ge mød­re. Ved å sat­se på tra­di­sjo­nel­le kvinne­opp­ga­ver og å opp­tre i kjen­te kvinne­rol­ler vant kvin­ne­ne inn­pass i offent­lig­he­ten, og kan­skje like mye hal­vof­fent­lig­he­ter der den pri­va­te sfæ­ren var vans­ke­lig å skjel­ne fra den rent offent­li­ge. Det­te gav deres virk­som­het stor legi­ti­mi­tet i bygdesamfunnet.

Kari Mel­by har teg­net opp tre uli­ke stra­te­gi­er som kvinne­for­enin­ge­ne fulg­te i førs­te del av 1900-tal­let, eksemp­li­fi­sert i Nor­ges Hus­mor­for­bund 1915–1940 og Nor­ges Lærer­inne­for­bund 1912–1940.[17] Den ene stra­te­gi­en eks­po­ner­te kjønns­for­skjel­le­ne. Den and­re la kjønns­for­skjel­le­ne til grunn men­talt, men bruk­te den ikke stra­te­gisk. Den tred­je stra­te­gi­en kom iste­den til å aksen­tu­ere kjønns­nøy­tra­li­tet. Lærer­inne­for­bun­det ble stilt over­for dilem­ma­er og kom i spen­net mel­lom to uli­ke kvinne­po­li­tis­ke lin­jer. Hoved­tyng­den av lærer­in­ne­ne gjor­de kvin­ners for­skjel­lig­het til sitt vik­tigs­te våpen. Kvin­ner skul­le ha like­stil­te posi­sjo­ner for­di de repre­sen­ter­te en annen type arbeids­kraft og and­re kva­li­te­ter enn menn. Ikke minst had­de kvin­ne­li­ge lære­re stør­re omsorgs­evne som «sam­funns­mor». Det utløs­te krav om at kvin­ne skul­le ha under­vis­nings­mono­pol på lave­re trinn, og vin­ne inn­pass på høy­ere klasse­trinn og ikke minst i leder­po­si­sjo­ner. Lærer­in­ne­ne kom også til å kre­ve lik lønn, lik pen­sjons­al­der og lik rett til ved inn­tak til høy­ere sko­ler og ved anset­tel­se. Hus­mor­for­bun­det valg­te sys­te­ma­tisk å argu­men­te­re for å heve sta­tus og ret­tig­he­te­ne til hus­mød­re­ne gjen­nom å hev­de kvin­ne­nes kom­ple­men­tæ­re rol­le innen­for en tra­di­sjo­nell kjønns­or­den. Hus­mo­ren ble reg­net som den kvin­ne­li­ge normalpersonen.

Hus­mo­ren ble reg­net som den kvin­ne­li­ge normalpersonen

Og for for­bun­det drei­de seg først og fremst å få poli­tikk og sam­funn til å verd­set­te hus­mød­re­ne høy­ere enn det som had­de vært til­fel­let. Kvinne­for­enin­ge­ne måt­te vir­ke innen­for snev­re ram­mer for hva en kvin­ne kun­ne for­ven­tes å være.

Hva var vunnet?

Kvin­ner fikk begren­set stem­me­rett i 1901 og 1907 ut fra egen inn­tekt og fel­les for­mue med mann, og all­menn stem­me­rett i 1913. Mye av begrun­nel­sen lå i hva selv­gjor­te kvin­ner had­de pres­tert og lyk­kes med. Kvin­ne­lig entre­pre­nør­skap fra 1870-åre­ne og utover mar­ker­te til en viss grad en ny kvinne­rol­le. Det var kvin­ner som var øko­no­misk uav­hen­gi­ge, men deres for­ret­nings­virk­som­het var i man­ge til­fel­ler en for­len­gel­se av hus­mo­rens plik­ter. De selv­hjul­p­ne kvin­ne­ne lag­de mat, stel­te, ryd­det, sat­te opp bloms­ter, klip­pet hår, syd­de og la opp klær og vis­te omsorg for gjes­ter. Kvinne­for­enin­ge­ne besto av hjelp­som­me hus­mød­re, som over­før­te sine funk­sjo­ner fra hjem til en offent­lig­het, eller hal­vof­fent­lig­he­ter, på fat­tig­be­søk eller på helse­sta­sjo­nen. Med stem­me­retts­kam­pen og full­sten­dig stem­me­rett for kvin­ner i 1913 ble lik­hets­prin­sip­pe­ne kro­net med sei­er. Og kvin­ne­ne var ikke len­ger fra natu­rens side poli­tisk uskikket.

Imid­ler­tid betyd­de hel­ler ikke den­ne fram­ryk­kin­gen noen avgjø­ren­de end­ring av kvinne­rol­len. Stem­me­retts­kvin­ne­ne mar­ker­te ofte at deres stå­sted og deres fram­tid var som hus­mød­re, men det råd­de mis­nøye om at man had­de tatt for få skritt. I 1903 skri­ver en kvin­ne i Råde i Øst­fold. «Vi kvin­der vin­der sta­dig frem i loven med ret­tig­he­der, men i det vir­ke­li­ge liv er alt ved det sam­me gam­le.»[18] En annen kvin­ne fra sam­me bygd skrev i 1919: «Vi faar stem­me, men ikke bestem­me.»[19] I 1920 skri­ver en kvin­ne i Ås at

«stem­me­ret­ten har gitt kvin­der en stem­me, men ikke en ny sam­funds­rol­le. Vi skal frem­de­les tje­ne mand og børn.»[20]

I 1920 sto hus­mor­rol­len ster­ke­re enn noen gang i Nor­ge, og bygde­kvin­nens tra­di­sjo­nel­le all-kom­pe­tan­se var i ferd med å bli mer inn­skren­ket. Var lite vunnet?

Sva­ret er både ja og nei. Ja, for dem som øns­ket at kvin­ner fikk en helt ny, defi­nert sam­funns­rol­le, som også vil­le end­re for­vent­nin­ge­ne til man­nens opp­ga­ver og kom­pe­tan­se. Nei, for man­ge and­re. For fler­tal­let av kvinne­ak­ti­vis­te­ne i for­enin­ger, lit­te­ra­tu­ren og avis­spal­te­ne var nem­lig ikke målet å omde­fi­ne­re helt kvin­nens sam­funns­rol­le. Hjem og fami­lie skul­le frem­de­les være en vik­tig are­na for kvin­ner. Men kvin­ners inn­sats bur­de verd­set­tes mer, og kvin­ners sær­art løf­tes fram som et sam­funns­gode. De bur­de også få lov til å bestem­me mer over seg selv, og få stør­re sam­funns­inn­fly­tel­se. For man­ge had­de nett­opp kvin­ner med sine sær­skil­te egen­ska­per, som høy moral, sto­re omsorgs­ev­ner og and­re psyko­so­sia­le kva­li­te­ter, gode for­ut­set­nin­ger for å fyl­le rol­ler i poli­tikk og offent­lig­het. Erfa­rin­gen som hus­mor gjor­de kvin­ner egnet som bedrifts­ei­ere, for­enings­med­lem­mer og kom­mune­po­li­ti­ke­re, var kon­se­kven­sen av den kvin­ne­li­ge særartsargumentasjonen.

«At være hus­mo­der, er den bes­te sam­funns­p­ligt og det størs­te sam­funds­an­svar, og kvin­nen den bes­te statsmand,»

skrev en fat­tig kvin­ne som søk­te om penge­un­der­støt­tel­se i Ås i 1878. Hun var indig­nert om hvor lite «poli­tisk evne og sam­funds­for­stå­el­se» som byg­das «herre­sty­re» vis­te, etter at hun og and­re kvin­ner had­de fått avslag på fat­tig­støt­te som enker.[21]

Litteratur

Ber­get, Bjørg Ida 2011: «Det førs­te skridt paa offent­lig­he­dens bane». Inn­fø­ring av almin­ne­lig stem­me­rett i brenne­vins­lo­ven av 1894. Mas­ter­opp­ga­ve i his­to­rie. Uni­ver­si­te­tet i Oslo.

Dørum, Knut 2007: Bonde­sty­re, kamp og for­soning. Ås 1850–1940. Ås bygde­bok­verk, bd. 1. Elverum.

Dørum, Knut 2013: Byen blir sen­trum. Bodøs his­to­rie 1816–1890, bd. 2. Trondheim.

Gah­re, Sti­ne 2012: All­menn stem­me­rett for kvin­ner i lys av stor­tings­de­bat­te­ne fra 1890 til 1913. Retts­his­to­ris­ke stu­di­er nr. 24. Insti­tutt for offent­lig retts skrifts­se­rie, nr. 1/2013. Oslo: Uni­ver­si­te­tet i Oslo.

Hage­mann, Gro 2005: «De stum­mes leir?» 1800–1900, i I. Blom og S. Sog­ner (red.), Med kjønns­per­spek­tiv på norsk his­to­rie. Fra viking­tid til 2000-års­skif­tet, Oslo, s.157–253.

Lar­sen, Eir­inn 2012: «Selv­gjor­te kvin­ner. Kjønn, entre­pre­nør­skap og nærings­liv rundt 1900», Hei­men 2012/2, s. 127?144.

Lar­sen, Eir­inn 2014: «For­ret­nings­kvin­ne­ne inn­tar nærings­li­vet (1870–1900)», i Dørum, Knut (red.) Poli­tikk, pro­fe­sjon og vek­kel­se. Kvin­ner i Nor­ge på 1800- og 1900-tal­let. Oslo, s.139–161.

Mel­by, Kari 1995: Kvin­ne­lig­he­tens stra­te­gi­er. Nor­ges hus­mor­for­bund 1915–1940 og Nor­ges Lærer­inne­for­bund 1912–1940, Dr.philos-avhandling i his­to­rie. Sen­ter for kvinne­forsk­ning, NTNU. Trondheim.

Moks­nes, Aslaug 1984: Like­stil­ling eller sær­stil­ling. Norsk Kvinne­saks­for­ening 1884–1913. Oslo.

Stuks­rud, Brit Con­nie 2009: Kvinne­stem­me­ret­ten i Hor­ten og de and­re Vest­folds­by­ene. Medie­dek­ning og orga­ni­sa­sjons­ar­beid. Avhand­ling for gra­den dr.philos. Uni­ver­si­te­tet i Bergen.

Fotnoter

[1] Stuks­rud 2009.

[2] Gah­re 2012, Ber­get 2011.

[3] Ber­gens Tiden­de, 8. nov. 1878. «En kvin­de­lig læse­for­ening i Bergen».

[4] Ber­gens Adressecon­toirs Efter­ret­nin­ger, 19. nov. 1880. «For eller imod kvindesagen».

[5] Ber­gens Tiden­de, 27. nov. 1882.

[6] Hage­mann 2005: 251.

[7] SSB, His­to­risk sta­ti­stikk 1994, Arbeids­kraft tabell 9.4.

[8] Lar­sen 2012 og 2014.

[9] Stats­ar­ki­vet i Trond­heim, Sal­ten fog­de­ri, jour­nal­sa­ker 1883. Brev fra Bodø bys for­mann­skap, 2. aug. 1883.

[10] Dørum 2013: 384.

[11] Arkiv i Nord­land, Mis­vær sam­tale­for­ening, møte­pro­to­koll 1885–1887.

[12] Stats­ar­ki­vet i Trond­heim, Sal­ten fog­de­ri, jour­nal­sa­ker 1879. Brev fra kvin­ne, som kal­ler seg «Mari», til en annen, som hun kal­ler «Karen», datert august 1879.

[13] Stats­ar­ki­vet i Trond­heim, Sal­ten fog­de­ri, jour­nal­sa­ker 1885. Ano­nymt brev fra «en bykvin­de» til «en anden bykvin­de», 4. des. 1885.

[14] Stats­ar­ki­vet i Trond­heim, Sal­ten fog­de­ri, jour­nal­sa­ker 1875. Brev fra Bodø bys for­mann­skap. 12. juli 1875.

[15] Stats­ar­ki­vet i Trond­heim, Sal­ten fog­de­ri, jour­nal­sa­ker 1876. Brev fra «en kvin­de i Skjer­stad», 1. mai 1875.

[16] Dørum 2007, s. 433–458.

[17] Mel­by 1995.

[18] Råde kom­mune­ar­kiv, for­mann­skap, kor­re­spon­dan­se. Ano­nymt brev for­fat­tet av en kvin­ne fra mars 1903.

[19] Råde kom­mune­ar­kiv, for­mann­skap, kor­re­spon­dan­se. Ano­nymt brev for­fat­tet av en kvin­ne fra april 1919.

[20] Ås kom­mune­ar­kiv, for­mann­skap, kor­re­spon­dan­se. Ano­nymt brev for­fat­ter av en kvin­ne fra 1. april 1920.

[21] Ås kom­mune­ar­kiv, for­mann­skap, kor­re­spon­dan­se. Brev fra Olga Ander­sen Nord­by, 12. okt. 1878.

TEMA

K

vinnesa
k

10 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

KOMMENTÉR

Comments are closed.

til toppen