Salar SalihSalar Salih er førstekandidat til stortingsvalget for partiet Sentrumsalliansen, som stiller liste i Hordaland. Han er utdannet ingeniør og kommer opprinnelig fra Irak. 
Illustrasjon: Håvard Legreid
Har vi som muslimer og kristne gjort nok for å ta avstand fra radikal islamisme (og rasisme)? Eller overlater vi i for stor grad debatten til ekstremistene på hver side?
For å belyse disse spørsmålene tar jeg som utgangspunkt den senere tidens opphetede debatt om bruk av hijab. En vanlig islamsk forståelse er at kvinner når de er sammen med menn som ikke er i den nærmeste familien skal kle seg og oppføre seg på en måte som ikke kan tiltrekke seksuell oppmerksomhet. Oppfatningene av hvilke krav dette stiller til klesdrakt varierer fra lovfortolker til lovfortolker — fortolker av de religiøse bestemmelsene — og fra land til land. Hijabens rolle er først og fremst å skjule kvinnens hår for menns blikk.
De aller fleste troende norske muslimer følger en moderat versjon av islam
Ingen i Nord-Irak på 1960-tallet brukte hijab på samme måte som i dag. Den kom definitivt i bruk i forbindelse med fundamentalismens fremmarsj etter den iranske revolusjonen i 1979, og den påfølgende oppblomstring i andre deler av Midtøsten. Før var det bare eldre kvinner som brukte hijab, veldig få unge jenter brukte den. Men etter Saddam-regimets fall og med den nye politiske friheten, dukket det opp flere ekstreme islamske grupper som var dannet ved hjelp av Iran eller Al-Qaida. Kvinner i det sørlige Irak blir drept av islamske grupper for ikke å følge streng islamsk skikk, og trusler fra islamske grupper driver mange kvinner bort fra hjemmene sine. Hundrevis av kvinner er drept i løpet av de siste årene.
Hijaben er blitt til et symbol for politisk islamisme, men ikke et symbol for alle muslimer. I dag bruker ifølge den irakiske TV-kanalen Alsharqiya ca. 30 prosent hijab i Nord-Irak, og ca. 65 prosent i det sørlige Irak.
Kvinner med og uten hijab på kafe i Istanbul (foto: chrisschuepp, CC-lisens: by).
Bruk av hijab er forbudt i forskjellige offentlige sammenhenger i en rekke muslimske land, som Tyrkia og Tunisia. Tv-kanaler i Egypt, Syria, Libanon og Irak følger samme praksis. Årsaken til dette forbudet er at hijaben blir regnet som en støtteerklæring til politisk (radikal) islam. Det er grunnen til at en rekke fremtredende muslimer støttet forbudet mot bruk av hijab i grunnskolen da det ble innført i Frankrike, og at det bare var islamistene som protesterte.
I Iran, på den annen side, er det fortsatt påbudt å dekke seg til for kvinner. En kvinne som ikke gjør det kan bli dømt til piskeslag og bøter, og utmålingen av straffen er ofte overlatt dommerens skjønn. Et eget “moralpoliti” stopper kvinner som de mener ikke bærer hijab på korrekt måte (se mer om menneskerettigheter i Iran).
Vi kan ikke se bort fra at det også finnes radikale islamister
Personlig mener jeg bestemt at det i utgangspunktet ikke er noen ting i veien for at man bruker hijab, og at ingen skal kunne forby slik bruk. Mange bruker hijab på arbeidsplasser i Norge. Det har aldri vært problematisk. Men når man på den annen side begynner å stille krav til at samfunnet skal innrette seg etter denne bruken, og akseptere slike politiske ytringer som del av en politiuniform, har man krysset en grense. Da har ikke lenger hijab noen plass i vårt samfunn.
Islam ønsker å dominere samfunnet
Islam er en kilde til stolthet for muslimene. De knytter seg til hverandre gjennom islam og en felles historie. Et historie hvor islam hadde en dominerende posisjon i samfunnet. Ifølge Koranen er profeten Muhammed den siste profeten Gud har sendt til folket og islam er dermed den siste religionen. Og derfor har folket rundt profeten Muhammed alltid villet dominere områdene og samfunnet rundt seg og også brukt vold og makt for å islamisere sine naboer.
Eksempler på dette er dagens regimer i Iran og Saudi-Arabia som ikke vil godta andre enn islamistene i landene sine. De forsøker også å påtvinge nabolandene sin styreform.
Har vi radikal islamisme?
For å svare på dette, må man finne ut hvor mange typer islamisme vi har i Norge. Gjennom mediene får en lett inntrykk av at det utelukkende finnes ekstrem islamisme. Dette stemmer selvsagt ikke, og jeg mener at de aller fleste troende norske muslimer følger en moderat versjon av islam. Et islam som er tilpasset samfunnet de lever i.
Men vi kan ikke se bort fra at det også finnes radikale islamister som har makt i Norge, og som har et genuint ønske om å dominere samfunnet.
Det er ikke behov for å utdanne imamer i Norge
Jeg mener at norske politikere ikke ønsker å skape en debatt der de moderate muslimene slipper til. Det er en stor tabbe av våre sentrale politikere å benytte Islamsk Råd som rådgiver i innvandringsspørsmål. Konsekvensene av det blir at sittende regjering motarbeider muslimer flest ved å følge en radikal minoritet blant muslimene.
Problemene vi nå opplever er resultatet av mange års feilaktig håndtering av innvandrings– og integreringsspørsmål. Dialog og ryddig debatt er avgjørende for å skape en god integrering og flerkulturelt demokrati, og vi har behov for å definere et felles verdigrunnlag.
Hverken de konservative kristne, radikale islamister eller rasistene er opptatte av slike felles verdier, fordi de ser på dette som en trussel.
Må sette ekstremistene på sidelinjen
Det er ingen tvil om at det finnes en viss bekymring blant folk for radikale islamister. Det finnes flere årsaker til dette. Det kan skyldes medias fokus på tvangsekteskap, jødehat, krav om dødsstraff for homofile, hijabtvang, og omskjæring av småjenter blant en del muslimer.
Misforstått kulturell forståelse som blant annet gir seg utslag i at våre politikere ønsker å utdanne imamer i Norge, hjelper heller ikke på situasjonen. Det er ikke behov for å utdanne imamer. Hva gjør vi med mange imamer som plutselig står ferdig utdannet? Det er ikke dokumentert at muslimer ikke er i stand til å tenke og vurdere uten veiledning fra en imam. Jeg ser ingen grunn for at vi skal ta penger fra andre nødvendige formål for å utdanne imamer. For eksempel kan disse pengene brukes for tiltak om ordentlig integrering.
Det samme må kunne sies om at man ønsker å la imamer få formidle Al-Qaidas budskap gjennom undervisning på universiteter og høyskoler. Foran en fullsatt forelesningssal på Høgskolen i Oslo gikk imamen Zulqarnain Sakandar Madni langt i å hevde at det var amerikanske styresmakter som sto bak terrorangrepene 11. september 2001.
Problemet med radikal islamisme kan aldri løses så lenge man velger å la ekstremister på begge sider legge premissene for den nødvendige dialog. Vi er avhengige av at våre sentrale politikere tilegner seg kunnskap om de personer og grupper de benytter som rådgivere, og at vi alle setter ekstremistene på sidelinjen. Bare slik kan det store moderate flertall bli premissleverandører for vår fremtidige samfunnsutvikling.
