Dialog på ekstremistenes premisser

Har vi som muslimer og kristne gjort nok for å ta avstand fra radikal islamisme og rasisme, spør Salar Salih.

Har vi som mus­limer og kristne gjort nok for å ta avs­tand fra radikal islamisme (og rasisme)? Eller over­later vi i for stor grad debat­ten til ekstrem­is­tene på hver side?

For å bel­yse disse spørsmå­lene tar jeg som utgangspunkt den senere tidens opphetede debatt om bruk av hijab. En van­lig islam­sk forståelse er at kvin­ner når de er sam­men med menn som ikke er i den nærmeste fam­i­lien skal kle seg og oppføre seg på en måte som ikke kan tiltrekke sek­suell opp­merk­somhet. Opp­fat­nin­gene av hvilke krav dette stiller til kles­drakt vari­er­er fra lov­for­tolk­er til lov­for­tolk­er — for­tolk­er av de religiøse bestem­melsene — og fra land til land. Hijabens rolle er først og fremst å skjule kvin­nens hår for menns blikk.

De aller fleste troende norske mus­limer føl­ger en mod­er­at ver­sjon av islam

Ingen i Nord-Irak på 1960-tal­let bruk­te hijab på samme måte som i dag. Den kom defin­i­tivt i bruk i forbindelse med fun­da­men­tal­is­mens frem­marsj etter den iranske rev­o­lusjo­nen i 1979, og den påføl­gende opp­blom­string i andre del­er av Midtøsten. Før var det bare eldre kvin­ner som bruk­te hijab, veldig få unge jen­ter bruk­te den. Men etter Sad­dam-regimets fall og med den nye poli­tiske fri­heten, dukket det opp flere ekstreme islamske grup­per som var dan­net ved hjelp av Iran eller Al-Qai­da. Kvin­ner i det sørlige Irak blir drept av islamske grup­per for ikke å følge streng islam­sk skikk, og trusler fra islamske grup­per dri­ver mange kvin­ner bort fra hjemmene sine. Hun­drevis av kvin­ner er drept i løpet av de siste årene.

Hijaben er blitt til et sym­bol for poli­tisk islamisme, men ikke et sym­bol for alle mus­limer. I dag bruk­er ifølge den irakiske TV-kanalen Alshar­qiya ca. 30 pros­ent hijab i Nord-Irak, og ca. 65 pros­ent i det sørlige Irak.

Kafe i Istanbul (foto: chrisschuepp)

Kvin­ner med og uten hijab på kafe i Istan­bul (foto: chriss­chuepp, CC-lisens: by).

Bruk av hijab er for­budt i forskjel­lige offentlige sam­men­henger i en rekke mus­limske land, som Tyrkia og Tunisia. Tv-kanaler i Egypt, Syr­ia, Libanon og Irak føl­ger samme prak­sis. Årsak­en til dette for­budet er at hijaben blir reg­net som en støt­teerk­læring til poli­tisk (radikal) islam. Det er grun­nen til at en rekke fremtre­dende mus­limer støt­tet for­budet mot bruk av hijab i grunnskolen da det ble inn­ført i Frankrike, og at det bare var islamis­tene som protesterte.

I Iran, på den annen side, er det fort­satt påbudt å dekke seg til for kvin­ner. En kvinne som ikke gjør det kan bli dømt til piskeslag og bøter, og utmålin­gen av straf­fen er ofte over­latt dom­merens skjønn. Et eget “moralpoli­ti” stop­per kvin­ner som de men­er ikke bær­er hijab på kor­rekt måte (se mer om men­neskerettigheter i Iran).

Vi kan ikke se bort fra at det også finnes radikale islamister

Per­son­lig men­er jeg bestemt at det i utgangspunk­tet ikke er noen ting i veien for at man bruk­er hijab, og at ingen skal kunne for­by slik bruk. Mange bruk­er hijab på arbei­d­splass­er i Norge. Det har aldri vært prob­lema­tisk. Men når man på den annen side beg­yn­ner å stille krav til at sam­fun­net skal innrette seg etter denne bruken, og akseptere slike poli­tiske ytringer som del av en poli­tiu­ni­form, har man krys­set en grense. Da har ikke lenger hijab noen plass i vårt samfunn.

Islam ønsker å dominere samfunnet

Islam er en kilde til stol­thet for mus­limene. De knyt­ter seg til hveran­dre gjen­nom islam og en felles his­to­rie. Et his­to­rie hvor islam hadde en dominerende posisjon i sam­fun­net. Ifølge Kora­nen er pro­feten Muhammed den siste pro­feten Gud har sendt til folket og islam er dermed den siste reli­gio­nen. Og der­for har folket rundt pro­feten Muhammed alltid vil­let dominere områ­dene og sam­fun­net rundt seg og også brukt vold og makt for å islamis­ere sine naboer.

Eksem­pler på dette er dagens regimer i Iran og Sau­di-Ara­bia som ikke vil god­ta andre enn islamis­tene i lan­dene sine. De forsøk­er også å påtvinge nabolan­dene sin styreform.

Har vi radikal islamisme?

For å svare på dette, må man finne ut hvor mange typer islamisme vi har i Norge. Gjen­nom medi­ene får en lett inntrykk av at det utelukkende finnes ekstrem islamisme. Dette stem­mer selvsagt ikke, og jeg men­er at de aller fleste troende norske mus­limer føl­ger en mod­er­at ver­sjon av islam. Et islam som er tilpas­set sam­fun­net de lever i.

Men vi kan ikke se bort fra at det også finnes radikale islamis­ter som har makt i Norge, og som har et gen­uint ønske om å dominere samfunnet.

Det er ikke behov for å utdanne imamer i Norge

Jeg men­er at norske poli­tikere ikke ønsker å skape en debatt der de mod­er­ate mus­limene slip­per til. Det er en stor tabbe av våre sen­trale poli­tikere å benytte Islam­sk Råd som råd­giv­er i innvan­dringsspørsmål. Kon­sekvensene av det blir at sit­tende reg­jer­ing motar­bei­der mus­limer flest ved å følge en radikal minoritet blant muslimene.

Prob­lemene vi nå opplever er resul­tatet av mange års feilak­tig hånd­ter­ing av innvan­drings- og inte­greringsspørsmål. Dia­log og ryd­dig debatt er avgjørende for å skape en god inte­grering og flerkul­turelt demokrati, og vi har behov for å definere et felles verdigrunnlag.

Hverken de kon­ser­v­a­tive kristne, radikale islamis­ter eller rasis­tene er opp­tat­te av slike felles verdier, for­di de ser på dette som en trussel.

Må sette ekstremistene på sidelinjen

Det er ingen tvil om at det finnes en viss bekym­ring blant folk for radikale islamis­ter. Det finnes flere årsak­er til dette. Det kan skyldes medias fokus på tvangsek­teskap, jøde­hat, krav om dødsstraff for homofile, hijabt­vang, og omskjæring av små­jen­ter blant en del muslimer.

Mis­forstått kul­turell forståelse som blant annet gir seg utslag i at våre poli­tikere ønsker å utdanne imamer i Norge, hjelper heller ikke på situ­asjo­nen. Det er ikke behov for å utdanne imamer. Hva gjør vi med mange imamer som plut­selig står fer­dig utdan­net? Det er ikke doku­mentert at mus­limer ikke er i stand til å tenke og vur­dere uten veiled­ning fra en imam. Jeg ser ingen grunn for at vi skal ta penger fra andre nød­vendi­ge for­mål for å utdanne imamer. For eksem­pel kan disse pen­gene brukes for tiltak om ordentlig integrering.

Det samme må kunne sies om at man ønsker å la imamer få formi­dle Al-Qaidas bud­skap gjen­nom under­vis­ning på uni­ver­siteter og høyskol­er. Foran en full­satt fore­lesningssal på Høgskolen i Oslo gikk ima­men Zulqar­nain Sakan­dar Mad­ni langt i å hevde at det var amerikanske styres­mak­ter som sto bak ter­ro­ran­grepene 11. sep­tem­ber 2001.

Prob­lemet med radikal islamisme kan aldri løs­es så lenge man vel­ger å la ekstrem­is­ter på begge sider legge pre­mis­sene for den nød­vendi­ge dia­log. Vi er avhengige av at våre sen­trale poli­tikere tileg­n­er seg kunnskap om de per­son­er og grup­per de benyt­ter som råd­gi­vere, og at vi alle set­ter ekstrem­is­tene på sidelin­jen. Bare slik kan det store mod­er­ate fler­tall bli pre­missleverandør­er for vår frem­tidi­ge samfunnsutvikling.

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen