Datalagringsdirektivet har vært gjenstand for vedvarende kontrovers etter at det i 2006 ble vedtatt i EUs besluttende organer. Konflikten mellom hensynet til terrorbekjempelse og hensynet til personvern har så langt dominert den offentlige debatten. Men hva innebærer egentlig direktivet, og hvilke andre sider ved direktivet trenger belysning før det tas stilling til en eventuell innføring i Norge?
Med behovet for økt kunnskap som bakgrunn arrangerer Institutt for informasjons- og medievitenskap ved Universitetet i Bergen 14. mai et seminar om datalagringsdirektivet. Et bredt sammensatt panel av forskere vil fokusere spesielt på problemstillinger knyttet til ytringsfrihet og personvern.
Datalagringsdirektivet har skapt engasjement langt utover den politiske sfæren. Det er for eksempel opprettet egne Facebook-grupper og egne nettsider som utelukkende tematiserer direktivet. Også avisene (som VG) har gitt saken atskillig spalteplass (se også kronikk i Dagbladet).
I det offentlige ordskiftet rundt direktivet er det motstanderne som til nå har ropt høyest. Datatilsynets Georg Apenes omtalte allerede i desember 2006 direktivet som ”totalitært svermeri”, mens Aftenposten under overskriften ”Overvåkning 24 timer i døgnet” på lederplass oppfordret til bred politisk motstand mot direktivet.
Politisk motstand
Datalagringsdirektivet har møtt bred motstand fra politisk hold. Venstre, Frp, KrF og etter hvert også Høyre er de partiene som har inntatt et klarest standpunkt mot direktivet. Alle ungdomspartiene er per i dag imot en innføring av direktivet.
Regjeringen skal fremme lovforslag om direktivet til høsten. Frp har bedt regjeringen om at alle lover og forskrifter som berører de prinsipielle spørsmålene som datalagringsdirektivet reiser, fremlegges for Stortinget til drøftelse før en eventuell implementering kan skje.
Det er i denne sammenheng også knyttet spenning til Personvernkommisjonens rapport. Kommisjonen skal blant annet skildre dagens situasjon for personvernet og peke på utfordringer innan ulike sektorer som den ser som særlig relevante.
Behov for sakkunnskap
I kjølvannet av den opphetede debatten har det også kommet frem andre vinklinger på direktivet. Under en stortingshøring om direktivet i mars i år sa Finn Arnesen, ekspert på europarett ved Universitetet i Oslo, at mye av kritikken som rettes mot direktivet ikke er fundamentert i sakkunnskap.
Datalagringsdirektivet rommer i det hele tatt mange forskjellige aspekter, samtidig som det reiser flere og viktige problemstillinger. Det har både politiske, juridiske og teknologiske sider som må belyses før en endelig beslutning tas. Ikke minst reiser direktivet viktige problemstillinger i forhold til ytringsfrihet som så langt har fått altfor lite oppmerksomhet.
Hva kan vi for eksempel lære av implementeringsprosessen i andre land? Hvilken innvirkning vil direktivet ha for personvernet på internett? Hvilke juridiske problemstillinger reiser direktivet i norsk kontekst? Og innebærer direktivet en svekkelse av ytringsfriheten?
Direktivet i kortversjon
Hensikten med direktivet er å bedre myndighetenes muligheter til å etterforske, avdekke og rettsforfølge terrorhandlinger eller alvorlige kriminelle handlinger. Direktivet kom i utgangspunktet som en respons på terrorangrepene i Madrid i 2004 og London i 2005.
I direktivet foreslås det at tilbydere av kommunikasjonstjenester, enten det dreier seg om bredbåndsleverandører, mobiloperatører eller teleselskaper, skal pålegges å lagre kommunikasjonsdata i opptil to år (ikke mindre enn seks måneder). Typen data som foreslås lagret inkluderer:
- Data som er nødvendige for å spore og identifisere de som kommuniserer, enten det dreier seg om fasttelefoni, mobiltelefoni, internettadgang, e‑post eller IP-telefoni
- Dato, klokkeslett og varighet for telefonsamtaler, inn- og utloggingstidspunkt, IP-adresser og bruker-ID for internettadgang
- Telefonnummer, ID-numre for mobiltelefon, og telefonlinje eller DSL-linje for data.
- Lokasjonsdata som viser hvor mobilt utstyr befant seg da en samtale ble koblet opp.
Se Teknologirådet: Datalagringsdirektivet: saken forklart.
Hvilke konsekvenser har direktivet eventuelt for Norge?
Det er en rekke uavklarte spørsmål knyttet til eventuell innføring av direktivet, både i forhold til hvilken utforming direktivet skal gis i norsk kontekst og i forhold til om Norge som EØS-land har plikt til å innføre direktivet.
Lengde på lagringstid, organisering av lagring og spørsmål omkring reguleringen av innsyn i lagrede data har så langt utgjort de mest sentrale problemstillingene i forhold til den praktiske utformingen av direktivet:
- Hvor lenge skal dataene lagres (innenfor rammen av 6–24 måneder)? Skal det for eksempel være lik lagringstid for teletrafikkdata og for internettdata?
- Hvordan skal lagringen organiseres, og hvem skal bære kostnaden ved slik lagring? Myndighetene kan pålegge hver enkelt leverandør å lagre dataene, eller de kan tilby en sentralisert ordning. I enkelte land har man valgt å skjerme små aktører fra kravene i direktivet, mens andre land har ulike kompensasjonsordninger for kostnader som påløper som følge av tilleggslagringen.
- I hvilke tilfeller skal det gis innsyn i dataene? Direktivet overlater til hvert enkelt land å definere hva de mener er ”alvorlige kriminelle handlinger”. I Norge kan politiet i dag få utlevert lagrede trafikkdata ved å henvende seg til kommunikasjonstilbyderen, uten rettslig utleveringspålegg.
Må Norge innføre direktivet?
Uenighet innad i EU gjør at det foreløpig hersker uklarhet om direktivets fremtid, både for EU-landene og for Norge.
Direktivet er i utgangspunktet fremsatt under det som heter ”første søyle” i EUs traktatverk, som regulerer det indre marked. Første søyle inkluderer EØS-land og dermed også Norge. EU-landene Irland og Slovakia har imidlertid klaget vedtaksprosessen for direktivet inn for EF-domstolen. De mener at direktivet hører inn under ”søyle tre” som innebærer at beslutninger må treffes gjennom enstemmighet hvor enkeltland dermed har muligheten til å blokkere vedtak.
Videre har Norge som EØS-land anledning til å nedlegge veto mot direktivet. Norge har aldri tidligere benyttet seg av sin vetorett.
Seminar ved UiB
Til seminaret ved Universitetet i Bergen 14.mai er disse forskerne invitert til å holde foredrag om forskjellige sider ved datalagringsdirektivet:
Dag Johansen er professor i informatikk ved Universitetet i Tromsø. Johansen kommer til å sette lagringen av trafikkdata på internett inn i et personvernperspektiv.
Joris Van Hoboken er stipendiat ved Universitetet i Amsterdam, hvor han forsker på regulering av internett og søkemotorer. På seminaret vil han holde foredrag om hvilken historie datalagringsdirektivet har på EU-nivå samt fokusere på den igangværende implementeringsprosessen i Nederland.
Lee Bygrave, førsteamanuensis i privatrett ved Universitetet i Oslo, vil sette direktivet inn i et norsk, rettslig perspektiv.
Sandra Braman, professor i kommunikasjon ved University of Wisconsin-Milwaukee og for tiden Ytringsfrihetsprofessor (Fritt Ord) ved Universitetet i Bergen, kommer til sette datalagringsdirektivet i sammenheng med problemstillinger knyttet til ytringsfrihet.
Artikkelforfatteren er vitenskapelig assistent ved Institutt for informasjons- og medievitenskap, Universitetet i Bergen.
Det er helt umulig å gardere seg mot alt og ytringsfriheten kjøres jo i andre saker fram som en fane sak (se muhamedtegningene)De som virkelig vil planlegge “noe” de finner alltid andre måter. Hva med vanlige brev? skal alle åpnes å leses? Hvis dette direktivet blir virkelig en gang så er tapet mye større enn vinningen.