Olympisk håp for fremtiden?

Debat­ten knyt­tet til Bei­jing og Kina som OL-vert for neste års lek­er har pågått siden den startet for 6 år siden. Mens tv-bilder viste elleville kine­sere i ekstase over å få arran­gere denne begiven­heten, mur­ret det blant men­neskerettighet­sor­gan­isas­jon­er ver­den over. At vert­skapet ble som det ble var et tap i seg selv. De samme organ­isas­jonene rop­er imi­dler­tid ikke på boikott.

Andreas Sel­l­i­aas, forsker på NUPI og pros­jek­tled­er på forskn­ing­sprsjek­tet Sport og For­son­ing, er blant de som ser mulighetene et Kina-OL før­er med seg. Han er her på lin­je med organ­isas­jon­er som Amnesty Inter­na­tion­al og Bring the Olympic Dream to Dar­fur, som men­er en boikott vil gjøre mer skade enn godt. Disse kreftene ser heller at idrettsutøverne deltar, konkur­rerer og sam­tidig ret­ter søkelys mot og rap­porter­er men­neskerettighets­brudd i Kina. Kun på denne måten kan en hold­ningsendring skapes hos kine­siske myn­digheter og situ­asjo­nen bedres for lan­dets forfulgte.

Det er spe­sielt Kinas statlige okku­pasjon av fjel­lan­det Tibet, diskrim­iner­in­gen av uig­ur-folket, deres tru­ende hold­ning over­for øys­tat­en Tai­wan, samt for­føl­ging av poli­tiske dis­si­den­ter som utgjør bak­grun­nen for den men­neskerettslige kri­tikken mot lan­det. Raftos­tif­telsen er blant dem som har viet uig­urenes situ­asjon stor opp­merk­somhet. Kinas omfat­tende diskrim­iner­ing av denne folkegrup­pen kom i fokus da uig­urenes frem­ste led­er, Rebiya Kadeer, ble tildelt Rafto­prisen i 2004. Det knyttes nå forhåp­ninger til at OL kan påvirke ettpartis­tatens steile hold­ninger på disse og lig­nende konfliktområder.