De ennå levende

Verken den russiske staten eller folket er interessert i å beskytte kritiske journalister, skriver Natalia Novozhilova.

All livs­er­fa­ring lærer oss at vi må for­hol­de oss kri­tisk til høy­røs­te­te erklæ­rin­ger som utba­su­ne­res like før val­get. Av den grunn tror jeg ikke noe på at de vir­ke­li­ge bak­men­ne­ne og de som gjen­nom­før­te mor­det på Anna Polit­kovs­ka­ja er arres­tert. Når nav­ne­ne på for­bry­ter­ne blir offent­lig­gjort for hele ver­den, ikke bare før dom­men fal­ler, men før etter­forsk­nin­gen er avslut­tet, tror jeg enda mind­re på dem. Vi jour­na­lis­ter blir stilt for ret­ten for at vi i våre artik­ler avslø­rer detal­jer i etter­forsk­nin­gen eller for at vi navn­gir for­bry­ter­ne før dom­men fal­ler. Men her står stats­ad­vo­ka­ten selv foran fjern­syns­ka­me­ra­ene og bry­ter både skrev­ne og uskrev­ne reg­ler. Man får inn­trykk av at det her er for mye poli­tikk og alt­for lite pro­fe­sjo­nelt og grun­dig arbeid. Det flør­tes både med jour­na­lis­te­ne og ver­dens offent­lig­het.

Den fore­stå­en­de kam­pen for den frie pres­sen i Russ­land blir lang og hard

Ingen beskyt­tel­se for jour­na­lis­ter
La oss like­vel fore­stil­le oss at de arres­ter­te fak­tisk også er ansvar­li­ge for mor­det på Anna. La oss vide­re anta den helt fan­tas­tis­ke mulig­he­ten at saken brin­ges for ret­ten og at den ikke ren­ner ut i san­den, som sli­ke saker van­lig­vis gjør, men at de skyl­di­ge blir dømt. Betyr det i så fall at sta­ten nå har begynt å beskyt­te jour­na­lis­te­ne mot de kri­mi­nel­les hevn? Nei, det gjør det ikke. Det er ikke bare for­di myn­dig­he­te­ne ikke en gang har utar­bei­det noen for­mel­le ret­nings­lin­jer for å sør­ge for pres­sens sik­ker­het. Den kor­rup­te og kri­mi­nel­le sta­ten er ikke inter­es­sert i å beskyt­te jour­na­lis­ter som avslø­rer tyve­ne og de kor­rup­te. La oss ikke ha fals­ke for­håp­nin­ger.

I går vis­te alle rus­sis­ke fjern­syns­ka­na­ler noe som mest lik­net på en ope­ret­te: Den parti­løse «lil­le far tsa­ren» ble over­rakt scep­te­ret fra par­ti­et «Det for­en­te Russ­land». Da jeg betrak­tet ansik­te­ne til parti­med­lem­me­ne som satt i salen, måt­te jeg nes­ten gni meg i øyne­ne: Her var den sam­me beund­rin­gen og den sam­me skjel­ven­de, under­da­ni­ge red­se­len som pre­get dem som dyr­ket Sta­lin i film­avi­se­ne fra den gang! Det ble helt klart for meg at vi i de fore­gå­en­de syv åre­ne bare har sett blomst­rin­gen. Fruk­te­ne kom­mer i frem­ti­den.

Den fore­stå­en­de kam­pen for den frie pres­sen i Russ­land blir lang og hard

. Jeg ser for meg at mine kol­le­ger og jeg i de nær­mes­te åre­ne vil bli tvun­get til retrett og for­la­te de posi­sjo­ne­ne vi alle­re­de har erob­ret.

Fire hind­rin­ger for presse­fri­he­ten
Den størs­te hind­rin­gen for pres­sens fri­het er vår pre­si­dent selv. Det er en ulyk­ke for lan­det og for vårt hardt prø­ve­de folk at han ikke har pla­ner om å gi fra seg mak­ten. Uan­sett vil val­get på ny pre­si­dent i mars 2008 bli et vel­re­gis­sert skue­spill der utgan­gen er kjent på for­hånd. Etter at vam­py­re­ne har sugd seg mett på blod, for­svin­ner de en stund for å hvi­le, så kom­mer de til­ba­ke med nye kref­ter. Putin kom­mer svært fort til­ba­ke, nå er det få i Russ­land som tvi­ler på det. Der­for lig­ger den mør­kes­te peri­oden i lan­dets post-kom­mu­nis­tis­ke his­to­rie ennå foran oss.

Jour­na­lis­te­ne våre mang­ler fag­lig soli­da­ri­tet

Den and­re hind­rin­gen for pres­sens fri­het er medie­ei­er­nes (eller redak­tø­re­nes) frykt for mak­ten. Jour­na­lis­te­ne har sim­pelt­hen ikke noe sted hvor de kan pub­li­se­re artik­ler der tin­ge­ne kal­les ved sine ret­te navn. I den­ne situa­sjo­nen er han eller hun tvun­get til enten å skif­te yrke eller skri­ve artik­ler som har håp om å bli pub­li­sert. Idet jour­na­lis­ten vel­ger den sist­nevn­te løs­nin­gen, vil han eller hun litt etter litt bli døv for sam­vit­tig­he­tens stem­me og ven­ne seg til å utøve det godt betal­te hånd­ver­ket «å set­te bok­sta­ver sam­men til ord» — et uttrykk hen­tet fra en kjent jour­na­list i Nova­ja gaze­ta. Da tren­ger ikke jour­na­lis­ten noen fri pres­se.

Den tred­je hind­rin­gen for å utvik­le presse­fri­he­ten i Russ­land utgjø­res av jour­na­lis­te­ne selv. De som var alt­for ærli­ge og fri­hets­els­ken­de, ble spar­ket; de ble dømt, for­fulgt, tra­kas­sert og drept. Det er bare en hånd­full igjen. Kol­le­ge­ne deres betrak­ter de ennå leven­de med ærbø­dig­het, sam­ti­dig som de ten­ker: «Idio­ter. De risi­ke­rer livet. Tje­ner bare små­pen­ger. Og hva kan de egent­lig for­and­re?»

Da fjern­syns­ka­na­len NTV ble kvalt, for­søk­te jeg å få jour­na­list­klub­ben i Vla­di­mir til å støt­te kol­le­ge­ne i Mosk­va. Men de nek­tet: «Hoved­sta­dens jour­na­lis­ter har ald­ri støt­tet oss, de har all­tid sett ned på oss. La dem nå få som for­tjent!» Jeg sa at når hai­en er drept, kom­mer myn­dig­he­te­ne til å jak­te på små­fis­ke­ne, pro­vins­pres­sen… Men det var ikke man­ge jeg klar­te å over­be­vi­se.

Folk ser ikke for­bin­del­sen mel­lom presse­fri­het og sin egen leve­stan­dard

Jour­na­lis­te­ne våre mang­ler fag­lig soli­da­ri­tet

. De som har til yrke å beskyt­te dem som blir urett­fer­dig behand­let, kla­rer ikke å beskyt­te seg selv. Ledel­sen i Russ­lands jour­na­list­for­bund kjen­te ikke sin besø­kel­ses­tid under pre­si­dent Jelt­sin. Da had­de for­bun­det sjan­sen til å bli en sterk og inn­fly­tel­ses­rik orga­ni­sa­sjon med man­ge med­lem­mer. Nå er det for sent. I dag kan en hvil­ken som helst repre­sen­tant for myn­dig­he­te­ne bli kvitt en inn­på­sli­ten jour­na­list ved hjelp av et lydig retts­ve­sen og makt­struk­tu­re­ne. Når en jour­na­list blir dømt, er ver­ken leser­ne, som han risi­ker­te livet for, eller kol­le­ge­ne til ste­de i retts­sa­len.

Her lig­ger den fjer­de hind­rin­gen for pres­sens fri­het — det rus­sis­ke sam­fun­net. Det er uso­li­da­risk, ego­is­tisk, feigt, tanke­tomt, makt­dyr­ken­de, uvant med å føl­ge love­ne.

Folk ser ikke for­bin­del­sen mel­lom presse­fri­het og sin egen leve­stan­dard

. De er blitt opp­dratt i et pater­na­lis­tisk sys­tem og er opp­lært til å leg­ge ansva­ret for lan­det på mak­tens skuld­re. Resul­ta­tet er at det­te mario­nett-livet opp­le­ves som det enes­te rik­ti­ge; hoved­sa­ken er nem­lig at det er sorg­løst. Når en oppo­si­sjo­nell avis eller fjern­syns­ka­nal blir stengt — når en jour­na­list blir spar­ket eller til og med drept, går det ingen bøl­ge av pro­test gjen­nom fol­ket. Det vet mak­ten.

Hva kan vest­li­ge press­grup­per gjø­re?
Hva kan så Raft­ohu­set og men­neske­ret­tig­hets­or­ga­ni­sa­sjo­ner i and­re land gjø­re for å støt­te opp under presse­fri­he­ten i Russ­land? Det dere gjør nå. Dele ut pri­ser. Påvir­ke den offent­li­ge mening i deres egne land, påvir­ke deres egne myn­dig­he­ter og repre­sen­tan­ter for nærings­li­vet. Så len­ge lede­re i vest­li­ge land tar ham imot og tryk­ker hån­den hans, er vam­py­ren vår uover­vin­ne­lig. Så len­ge øko­no­mi­en i de and­re lan­de­ne ernæ­rer seg av Russ­lands olje og gass, for­blir vam­py­ren vår sei­ren­de. Så len­ge det er slik, vil rus­sis­ke jour­na­lis­ter bli drept.

Nata­lia Novoz­hi­lova er jour­na­list i den rus­sis­ke avi­sen Tomiks, som kom­mer ut i Vla­di­mir. Hun ble i år til­delt Fritt Ords og Zeit-Stift­ungs presse­pris. Den­ne artik­ke­len er pub­li­sert med til­la­tel­se fra og i sam­ar­beid med Ny Tid, der Novoz­hi­lova er fast spal­tist.

Artik­ke­len er over­satt av Peter Nor­mann Waage og Iri­na Waage.

TEMA

R

ussland

30 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

1 KOMMENTAR

  1. […] Thurs­day, Novem­ber 8th, 2007 in Men­neske­ret­tig­he­ter, Russ­land Tags: Polit­kovs­ka­ja, Rafto Etter en litt treg start for et år siden, har nett­ste­det Vox Pub­li­ca fått litt mer sving på sake­ne, ikke minst ved å trek­ke veks­ler på Raft­o­stif­tel­sen. I for­bin­del­se med ett­års­da­gen for dra­pet på Anna Polit­kovs­ka­ja har de laget et tema­num­mer (eller hva man nå skal kal­le det når det drei­er seg om et nett­sted) om presse­fri­het i Russ­land. I til­legg til et utdrag fra Polit­kovs­ka­jas bok Mitt rus­sis­ke tes­ta­ment, har man også mulig­he­ten til å se en TV-doku­men­tar laget av TV2-jour­na­lis­ten Øystein Bogen, og lese to artik­ler (1,2) av den rus­sis­ke jour­na­lis­ten Natal­ja Novozji­lova som tid­li­ge­re i år vant Fritt Ords presse­pris, samt én artik­kel av Joa­chim Wid­man, sjefs­re­dak­tør i det tys­ke nyhets­by­rå­et Deut­scher Depe­schen­di­enst. […]

til toppen