Prisen for fred

Fredsprisen risikerer å tape noe av sin misjon når Nobelkomiteens definisjon av fred blir stadig bredere, kommenterer Line Therese H. Dahl.

Den nors­ke Nobel­ko­mi­te­ens omfav­nel­se av freds­be­gre­pet blir sta­dig bre­de­re. Årets til­de­ling løs­net gre­pet ytter­li­ge­re fra den snev­re defi­ni­sjo­nen av fred. Hva om noe glip­per ut av den­ne løst fyl­di­ge favn? Mak­ter freds­pri­sen å bære sitt navn?

Alfred Nobels inten­sjon med freds­pri­sen var å hed­re arbeid mot mili­tær opp­rust­ning og for fred og freds­kon­fe­ran­ser (se utdrag fra tes­ta­men­tet). Freds­ar­beid er sak­tens ikke en like defi­ner­bar kate­go­ri som fysikk og øko­no­mi, men alt som luk­ter god­het er ikke nød­ven­dig­vis fred.

Planet Gore (ill: azrainman)

(Illust­ra­sjon: «Pla­net Gore», av azrain­man. Bil­det er gjen­gitt under en Crea­ti­ve Com­mons-lisens.)

Det­te er intet slag mot klima­ar­beid, fat­tig­doms­be­kjem­pel­se eller miljø­ar­beid som sådan, men mot klima­ar­beid, fat­tig­doms­be­kjem­pel­se eller miljø­ar­beid som defi­ne­ren­de for fred.

“Ja,men…”
En tendens er at freds­pri­sen ofte­re til­fal­ler aktø­rer som ikke er freds­ar­bei­de­re i tra­di­sjo­nell for­stand. Intet tvils­frø om at Albert Arnold Gore, Jr. og FNs klima­pa­nel (IPCC) behø­rig bør hed­res, like­le­des and­re nob­le vin­ne­res bestre­bel­ser for mil­jø og mot fat­tig­dom, men san­ne­lig åpner den slags avstik­ke­re også for et gjen­nom­gå­en­de “ja, men“.

Ja, som regel er vin­ner­ne rik­tig pris­ver­di­ge, men freds­pri­sens ram­mer kler dem like­vel ikke.

Ja, hvert et tema er ene­stå­en­de vik­tig, men det blir menings­løst å set­te mil­jø, fat­tig­dom og freds­ar­beid opp mot hver­and­re, skjønt de er nært knyt­tet, innen­for en ram­me av fred.

Fre­dens para­doks
Det er ikke bare atmo­sfære­kli­ma­et som er i end­ring. Sam­funns­kli­ma­et for­and­rer også karak­ter. I mai kun­ne Jan Ege­land med­de­le at antall kon­flik­ter i ver­den var hal­vert siden 1989.

Såle­des lever vi i en langt fre­de­li­ge­re ver­den enn før, og nye utford­rin­ger tru­er vårt såre ve og vel. Æres bør dem som slår et slag mot fat­tig­dom og plan­ter trær for mil­jø­et. Like ærver­dig er ikke freds­pris­ut­de­ler­nes hang til å føl­ge den akut­te dags­or­den. Er det slik at det ikke er nok åpen­ba­re kon­flik­ter i ver­den til å fin­ne ver­di­ge freds­for­kjem­pe­re? Hvor­for kan man ikke verd­set­te fre­den når den først fin­ner sted?

Skjønt sam­funns­kli­ma­et er mer klamt enn blo­dig, betyr det slett ikke at freds­ar­bei­det er irre­le­vant. Det later imid­ler­tid til at mind­re opp­merk­som­het er pri­sen fre­den må beta­le for en mer utbredt til­stede­væ­rel­se.

Kli­ma og krig og sånn
Et kon­kur­ranse­ele­ment lig­ger i pris­til­de­lin­gens natur, ved å frem­heve noen over­skyg­ger man and­re. Pris­ut­de­lin­gen og nomi­na­sjons­pro­ses­sen min­ner om en tema­kon­kur­ran­se om hvil­ken sak som skal høy­est på agen­da­en. Hva skal vi snak­ke og skri­ve om i år? Kli­ma eller fat­tig­dom? I en sne­ver kate­go­ri kan til­de­lin­gen av en pris gi opp­merk­som­het til kate­go­ri­en som en hel­het, mind­re opp­lagt blir det, dess vage­re og mer spredt kate­go­ri.

En tema­kon­kur­ran­se om hva for en sak som skal ran­ge­res høy­est på dags­or­de­nen kan sim­pelt­hen vir­ke under­gra­ven­de. For det bør være plass til å aner­kjen­ne arbeid uten­for den inners­te freds­ra­diu­sen med en annen form for heder og ære.

Når freds­de­fi­ni­sjo­nen eser ut til å bli en salig sau­set sup­pe, er det verdt å mer­ke seg at man­ge freds­ak­tø­rer som bedri­ver et mer spe­sia­li­sert freds­ar­beid natur­lig­vis gjør seg bed­re i den mer vel­de­fi­ner­te kate­go­ri­en, og der­med druk­ner i tema­sup­pen.

Sva­ke kob­lin­ger
For dem som måt­te lure på kob­lin­gen mel­lom Al Gore, FNs klima­pa­nel og ver­dens­fre­den: Klima­end­rin­ge­ne vil kun­ne føre til res­surs­kamp og folke­vand­rin­ger som vide­re kan brin­ge uba­lan­se og alvor­li­ge kon­flik­ter.

Stein Tøn­nes­son, direk­tør ved Insti­tutt for freds­forsk­ning, påpek­te imid­ler­tid over­for NTB at sam­men­hen­gen mel­lom krig og kli­ma ikke er doku­men­tert viten­ska­pe­lig, og han var glad Nobel­ko­mi­te­ens begrun­nel­se ikke var mer påståe­lig.

Storm i vann­glass?
Hvor­for det­te enga­sje­men­tet for en freds­pris? For­uten dis­se 10 mil­lio­ner svens­ke kro­ne­ne, er det kun snakk om sym­bo­likk, vil den kri­tis­ke leser kan­skje ten­ke.

Mye fore­går på sym­bolsk plan i for­bin­del­se med pris­til­de­lin­ger, og det er ikke noe man nød­ven­dig­vis kim­ser av. Nobels Freds­pris har blitt en insti­tu­sjon som inspi­re­rer, opp­mun­t­rer og gir oss en fore­stil­ling om hva som er vik­tig her i ver­den.

Det er ufre­den som roper på opp­merk­som­he­ten. Fre­dens para­dok­sa­le natur er at den er taus. Nobel­ko­mi­te­en ven­der sta­dig kap­pen etter en ster­ke­re vind ved å dedi­ke­re pri­sen til nye felt. Pri­sen blir såle­des en hyl­lest til tema­er fram­for aktø­rer.

Freds­de­fi­ni­sjo­nen taper med det sin direk­te freds­di­men­sjon, og kan­skje også noe av sin misjon?

Se også:
Den nors­ke Nobel­ko­mi­tes begrun­nel­se.

Artik­kel­for­fat­te­ren stu­de­rer jour­na­lis­tikk ved Uni­ver­si­te­tet i Ber­gen.

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen