Uredd miljøaktivist tester grensene for demokrati i Russland

Den sjuende juni rundt klokken halv ett går en rus­sisk gutt gjen­nom hav­na i Mur­man­sk. Det er et enormt indus­tri­om­råde. Heisekranene lign­er gigan­tiske jern­armer som strekker seg ned mot ham. Han passer­er noen rustne gam­le skip som ved­like­holdes på land. Etter en stund er han omsider fremme ved en vel­stelt kai. Foran ham lig­ger noe som lign­er et lite lyse­blått slott. Gut­ten får øye på to uni­formerte menn som går mot ham.
— Kan vi få se papirene dine, spør de. Mennene er fra det rus­siske sikkerhetspolitiet. 

Tre måned­er senere sit­ter gut­ten på den norske statsmin­is­terens kon­tor. Han het­er Vital­ij Servet­nik og er 21 år. Vital­ij har et lyn bar­bert inn i hver tin­ning og er aktiv i den rus­siske miljøor­gan­isas­jo­nen Priro­da i Molodezh. Priro­da betyr Natur og Ung­dom på russisk.
— Jeg beklager det som skjed­de, sier Jens Stoltenberg og ser alvorlig på ham. Vital­ij nikker stille og ser ned i bordet.
— Jeg er lei for at vi ikke møttes da jeg var i Mur­man­sk, sier statsmin­is­teren. Selv ble jeg en gang arrestert av sov­jetisk poli­ti da jeg var på miljø­tokt i Rus­s­land. Der­for rea­gerte jeg så sterkt da jeg hørte hva som hadde skjedd, fort­set­ter han.

Hin­dret møte med Stoltenberg
Vital­ij smil­er lurt når han skal fortelle hva som skjed­de. Han hadde fått høre gjen­nom gen­er­alkon­sulen i Mur­man­sk at han skulle få møte statsmin­is­ter Jens Stoltenberg under hans besøk i Nord­vest-Rus­s­land. Siden hadde han fått bekref­telse fra myn­dighetene om at det var i orden, og det var Rus­s­lands-sekretær i Natur og Ung­dom Marie Sneve Mar­t­i­nussen som sendte Vital­ij en meld­ing kvelden før om når og hvor møtet skulle finne sted. Poli­ti­et hadde ikke blitt informert. Det var der­for litt over­rask­ende at det var de som møtte Vital­ij da han kom frem til avtalt sted. 

— Jeg husker at jeg rea­gerte litt da de kom bort til meg. Det var da jeg skjønte at ikke alt var som det skulle være. Da jeg gav dem doku­mentene mine så de på etter­navnet mitt og bad meg om å bli med dem. Jeg sa at jeg hadde et vik­tig møte med den norske statsmin­is­teren. De svarte at de hadde et møte med den engelske dron­ninga, sier Vital­ij og ler.
— Selv det rus­siske sikker­het­spoli­ti­et har humor, kom­menter­er han sarkastisk.

Vital­ij ble med i bilen til sikker­het­spoli­ti­et. Der­fra ringte han til Bel­lona og gen­er­alkon­sulen. Gen­er­alkon­sulen ville snakke med poli­ti­et, men de tok bare tele­fo­nen og la på, så ble Vital­ij tatt med til politistasjonen.

— Der for­t­alte de at jeg var mis­tenkt for å ha begått et ran. Jeg skjønte at det var for å hin­dre møtet mitt med statsmin­is­teren, så der­for ble jeg ikke redd. Jeg vis­ste at dette kom til å løse seg. Det føltes egentlig ikke som en arrestasjon, men mer som om jeg ble holdt tilbake. Jeg har aldri sett sikker­het­spoli­ti­et oppføre seg så skikke­lig som de gjorde den dagen, forteller Vitalij. 

Da Jens Stoltenberg fikk vite hva som hadde skjedd, tok han kon­takt med guvernøren i Mur­man­sk og bad ham om at Vital­ij måtte bli løs­latt. Han slapp ut etter å ha vært anholdt i rundt en time. Da hadde Stoltenberg dratt.

Press og arrestasjon er normalen
Vital­ij Servet­nik ble med i Priro­da i Molodezh for fire år siden. Han var 17 år og stud­erte da miljøor­gan­isajo­nen holdt fore­drag på uni­ver­sitetet hans. Siden det har han job­bet mot atom­kraft på Kola-halvøya. 

— Det var aldri noen tvil om at jeg skulle bli med, sier Vitalij.

Han blir provosert når vi spør om arrestasjo­nen gjorde ham red­dere for å jobbe med miljøvern.

— Nei, selvføl­gelig ikke. Det er ikke første gang noe slikt har skjedd. Det er ikke en hen­delse som gjør at du kaster fra deg et arbeid du tror på. Om målet med arrestasjo­nen var å få meg til å gi opp miljøvern, så ville å slutte nå være å gi etter for myn­dighetene, sier han bestemt.
Han leg­ger til:
— For dere i Norge virk­er det kan­skje farlig når slike ting skjer, men for meg er dette nor­malen. Rus­siske organ­isas­jon­er job­ber under disse forhold­ene, og de gjør ikke en dårlig jobb av den grunn, sier Vitalij.

Nikitin: Kvel­er­tak på friv­il­lige organisasjoner
Dagen etter at han sa dette skrev Bel­lonas rus­siske medar­bei­der Alek­san­dr Nikitin et rasende inn­legg om vilkårene for rus­siske organ­isas­jon­er i Aften­posten. Nikitin selv risik­erte i 1996 dødsstraff da rus­siske myn­digheter sik­tet ham for lands­for­ræderi på grunn av en rap­port han hadde skrevet om radioak­tiv foruren­sning ved mil­itæran­leggene i Rus­s­land. Nå men­er han at Putins ambisjon­er om et nytt og sterkere Rus­s­land tar kvel­er­tak på de ikke-statlige organ­isas­jonene. Nikitin hevder at myn­dighetene bevisst har inn­ført byråkratiske regler som stiller så tøffe krav til tilbak­er­ap­por­ter­ing at organ­isas­jonene enten med tid vil bli nødt til å legge ned arbei­det, eller bruke ressurssene sine på kon­torar­beid ist­edet for politikk.

— Det er vanske­lig for meg å si om det har blitt tøf­fere å jobbe med miljøvern nå enn før, men jeg har hørt fra andre organ­isas­jon­er at det er slik. Det har blitt stren­gere i forhold til at vi må oppl­yse om alt vi gjør til et overord­net organ, i til­legg må vi betale skat­ter til myn­dighetene, sier Vital­ij ettertenk­somt. Han er alvorlig nå, og skul­drene er hevet. Vi vet ikke om uttalelser som er kri­tiske mot rus­siske myn­digheter kan skape vanske­ligheter for Vital­ij når han kom­mer hjem. I forkant av møtet med PUTSJ har han og de norske sekretærene for rus­s­land­sar­beid i Natur og Ung­dom Kaja Heir Sen­stad og Marie Sneve Mar­t­i­nussen diskutert om Vital­ij bør være for­sik­tig med hva han sier til norsk presse. 

— Det er vanske­ligere å dri­ve miljøar­beid i Rus­s­land enn i Norge for­di de ikke har de samme demokratiske tradis­jonene som oss, sier Martinussen.

Vin­d­kraft foran atomkraft
Den 26. desem­ber 1991 ble det kom­mu­nis­tiske Sov­jet oppløst, og Rus­s­land ble en løs­revet stat på vei til demokrati. Boris Jeltsin ble den første pres­i­den­ten i repub­likken Rus­s­land og ytrings- og presse­fri­heten ble styr­ket. Utviklin­gen mot demokrati var likev­el grad­vis både hos folk og myn­digheter. For men­nesker som er vant til en virke­lighet der fengsel, forsvin­ninger og hen­ret­telser er nor­male reak­sjon­er på sam­funnskri­tikk, var det vanske­lig å vite hva den nye ytrings­fri­heten innebar. I mars 2000 ble Vladimir Putin val­gt til Rus­s­lands andre pres­i­dent. Mange men­er nå at han er i ferd med å ta fra russerne de demokratiske ret­tighetene de fikk etter Sov­je­tu­nio­nens fall.

”I dagens Rus­s­land opp­fylles ingen krav til men­neskerettigheter, verken poli­tisk, sivilt eller økonomisk,” men­er den rus­siske men­neskerettighets­fork­jem­peren Lud­mi­la Alek­se­je­va.
”Det er lenge siden den største delen av mine lands­menn slut­tet å tro at deres sivile aktivitet vil kunne foran­dre ver­den,” skrev jour­nal­ist og Fritt Ord-vin­ner Natalia Novozhilo­va i okto­ber i år.

Vital­ij har likev­el ikke gitt opp. Man kan vel heller si at han net­topp har beg­y­nt. Vital­ij snakker lenge og mye når han snakker om atomkraft.
— Pen­gene Norge gir til Rus­s­land for å øke sikker­heten på atom­kraftverkene blir brukt til å for­lenge driften av kraftverkene. De er fremde­les av samme stan­dard som det i Tsjer­nobyl var da det eksploderte. Vi vil at Norge skal gi penger til vin­d­kraft på Kola-halvøya ist­edet, sier han til statsmin­is­teren og hans rådgivere.
— Det er stort for meg å få møte den norske statsmin­is­teren, sier Vital­ij senere.
— Det er utenke­lig at noe lig­nende kunne skjedd i Rus­s­land. Poli­tik­erne på Kola-halvøya er ikke pos­i­tive til oss. De men­er at unge men­nesker ikke vet noent­ing, sier han. 

Unges påvirkn­ingskraft
Om Vital­ij hadde oppført seg litt vok­snere, gått i dress ist­e­den­for tren­ings­jakke, skrevet flere rap­porter og demon­str­ert litt min­dre kunne han kan­skje fått mer respekt, men han gjør heller det motsatte.

— Jeg vil gjerne være så ung som mulig. Jeg lik­er ikke den stereo­type opp­fat­nin­gen om at for­di vi er unge så er ikke menin­gene våre verdt å høre på. Jeg vil gjerne mot­be­vise den. Jeg har ingen hast med å bli vok­sen. Ist­e­den vil jeg vise at ung­dom også kan si noe vik­tig. Priro­da i Molodezh er en spe­siell organ­isas­jon i Rus­s­land for­di de er opp­tatt av natur og poli­tikk, mens andre organ­isas­jon­er er mer opp­tatt av å feste og leve livets glade dager. Vi er en av de få organ­isas­jonene som ikke har en vok­sen led­er. Vi har en del kol­leger som vi kan diskutere med, men vi tar avgjørelsene selv.

Til tross for arrestasjo­nen tror ikke Vital­ij at rus­siske myn­digheter ser organ­isas­jo­nens miljøen­gas­je­ment som en trussel.
— Jeg tror ikke at rus­siske myn­digheter er red­de for noe, men arrestasjo­nen var kan­skje en måte å vise ung­dom­mer at de ikke bør engas­jere seg.
Han leg­ger til:
— Rus­s­land er et veldig bra land i det store og det hele. Du må huske at land og stat er to forskjel­lige ting. Stat­en er kan­skje ikke alltid så bra, men lan­det er noe helt annet. Det er et rus­sisk band som syn­ger ”jeg elsker lan­det mitt, men hater stat­en”. Vital­ij tar under­teg­nedes penn og skriv­er navnet til ban­det på blok­ka. LUMMEN.

Artikkelfor­fat­teren er redak­sjon­ssekretær i Put­sj, et blad om aktivisme, miljøvern og kul­tur som gis ut av Natur og Ung­dom. Artikke­len er pub­lis­ert i siste utgave av Put­sj som kom­mer ut denne uken.