Hva skapte Obamas comeback?

Obama husket det Demokratene tidligere ofte glemte i USA: At politisk debatt er en helt spesiell blanding av hyggelighets-konkurranse og rå kamp. Og at det gjelder å ha noen gode historier på lager.

When hit with a dan­gerous emo­tio­nal punch in poli­tics – par­ti­cu­la­ry a low blow (…)– the only appro­pria­te respon­se is an equal­ly power­ful emo­tio­nal coun­ter­punch

-       Drew Western.

Sita­tet oven­for stam­mer fra boken ”The poli­ti­cal brain” som psy­ko­lo­gen og den poli­tis­ke ana­ly­ti­ke­ren Drew Western utga i 2007. Den var en av fle­re gode bøker som kom ut i  åre­ne etter Demo­kra­te­nes valg­ne­der­lag i 2004. Libe­ra­le ame­ri­ka­ne­re for­stod at de had­de opp­levd to kom­mu­ni­ka­sjons­ka­ta­stro­fer: Først Al Gores dår­li­ge debat­ter mot Geor­ge W. Bush. Så John Ker­rys dår­li­ge valg­kamp i 2004. Repub­li­ka­ner­ne kom­bi­ner­te i beg­ge til­fel­ler å kom­mu­ni­se­re ulne, men uhy­re vik­ti­ge ”fami­lie­ver­di­er” i kom­bi­na­sjon med rå angrep på mot­stan­de­rens tro­ver­dig­het. I til­fel­let Ker­ry, hans bak­grunn som krigs­ve­te­ran, hvor det mest kjen­te angre­pet kom i kam­pan­jen kalt ”Swift Boat Vete­rans for Truth»

Demo­kra­te­ne ble full­sten­dig fin­tet ut av Karl Roves rå tak­tikk. Men så lær­te de av den. Drew Westerns bok hand­ler om vik­tig­he­ten av følel­ser i poli­tisk kom­mu­ni­ka­sjon, og hvor­dan man ald­ri kan sva­re med tipunkt­s­lis­ter og tek­nisk språk: hvis mot­par­ten angri­per din karak­ter og dine vik­tigs­te dyder. En annen vik­tig pre­miss­le­ve­ran­dør er Geor­ge Lakoff som siden 80-tal­let har skre­vet om betyd­nin­gen av meta­fo­rer – bil­der og ver­di­er — når vi men­nes­ker gjør valg.

Det­te så vi tyde­lig når Demo­kra­te­ne etter 2010 skul­le hånd­te­re en kon­gress med man­ge nyvalg­te såkal­te ”tea-party”-republikanere. Da valg­te de å ”frame” repub­li­ka­ner­nes mang­len­de sam­ar­beids­vil­je som ”uame­ri­kansk” – et ord med en helt spe­si­ell his­to­rie i ame­ri­kansk poli­tikk. Demo­kra­te­ne har alt­så lagt om: Og selv om Oba­ma ble valgt inn på et bud­skap om for­and­ring og håp i 2008 – kjø­rer de nå etter sam­me spille­reg­ler som repub­li­ka­ner­ne: Tøf­fe, verdi­ori­en­ter­te angrep med bruk av ster­ke bil­der. Det var det­te Oba­ma gjor­de i den and­re pre­si­dent­de­bat­ten – og det var der­for han vant.

Men først: Mitt Rom­ney er en dyk­tig debat­tant. Det har han vært len­ge. Redak­tø­ren for Vox Pub­li­ca, Olav, gjor­de meg opp­merk­som på den­ne gode artik­ke­len om Rom­neys bak­grunn på debatt­sce­nen. Rom­ney er kom­met til pre­si­dent­de­bat­te­ne fra en tøff pri­mær­valg­kamp, der han har kjem­pet seg til kan­di­da­tu­ret i møte med ring­re­ver som Newt Gingrich og svært reli­giø­se kan­di­da­ter som Rick San­to­rum. Oba­ma der­imot, kom til New York klar for sin and­re debatt på fire år. Ame­ri­kans­ke pre­si­den­ter, i mot­set­ning til for eksem­pel nors­ke stats­mi­nist­re, debat­te­rer ikke. De hol­der taler og presse­kon­fe­ran­ser, gjer­ne med nøye utvalg­te jour­na­lis­ter. Det er der­for ikke rart at Oba­ma var noe ”rus­ten”. Når vi i til­legg vet at han ikke er spe­si­elt glad i debatt­gen­ren, og at for­vent­nin­ge­ne var høye, var det kan­skje ikke rart at Mitt Rom­ney gikk av med sei­e­ren i førs­te run­de.

Like vik­tig som å vin­ne debat­ten er, som Jens Kjeld­sen har skre­vet godt ommedias tolk­ning av hvem som gjør det best. Og det er ingen­ting poli­tis­ke jour­na­lis­ter er så glad i som et skik­ke­lig come­back. Da blir jo kam­pan­jen spen­nen­de å føl­ge igjen! Fle­re ame­ri­kans­ke kom­men­ta­to­rer, som CNNs Ron Brown­stein, mener at den førs­te debat­ten mel­lom Oba­ma og Rom­ney alle­re­de er his­to­risk. I den for­stand at den totalt for­and­ret dyna­mik­ken i valg­kam­pen. Fle­re sam­men­lig­ner den med den førs­te TV-send­te debat­ten over­ho­det –  mel­lom Ken­ne­dy og Nixon i 1960 — hvor Ken­ne­dy var den kla­re vin­ne­ren. I tiden etter den førs­te debat­ten har vi alt­så opp­levd et slags selv­for­ster­ken­de nar­ra­tiv, der Rom­neys opp­tre­den blir sta­dig ster­ke­re, helt til det blir frem­stilt som om Oba­ma omtrent ikke sa et for­nuf­tig ord. Det var alt­så vik­tig for Oba­ma å for­and­re tak­tikk. Men ikke på en måte som gjor­de han utro­ver­dig. (Det var tab­ben Al Gore gjor­de i 2000, hvor han skif­tet vold­somt fra en kon­fron­te­ren­de stil i førs­te debatt til en over­dre­ven hyg­ge­lig stil i den and­re).

Når et fler­tall er enig om at Oba­ma vant den and­re debat­ten hand­ler det for det førs­te om at for­vent­nin­ge­ne var end­ret. Spørs­må­let nå var om han vil­le kla­re å stop­pe Rom­neys frem­gang – ikke hvor klart han vil­le vin­ne. Men vik­ti­ge­re: Oba­ma-kam­pan­jen byg­ger slik jeg ser det på tre ster­ke ”his­to­ri­er”. Dis­se består av både argu­ment­grup­per, leven­de bil­der, tekst og eksemp­ler. Oba­ma klar­te på en betrak­te­lig mer kon­kret og tyde­lig måte å for­mid­le dis­se his­to­rie­ne:

His­to­rie nr 1: Demo­kra­te­ne er den ame­ri­kans­ke mid­del­klas­sens san­ne venn. Repub­li­ka­ner­nes poli­tikk vil kun gag­ne de rikes­te. Oba­ma begyn­te:

 Gov. Rom­ney says he’s got a five-point plan? Gov. Rom­ney doesn’t have a five-point plan, he has a one-point plan. And that plan is to make sure that folks at the top play by a dif­fe­rent set of rules.

Så for­sat­te han med den­ne kano­na­den:

 That’s been his phi­lo­sop­hy in the pri­va­te sec­tor, that’s been his phi­lo­sop­hy as governor, that’s been his phi­lo­sop­hy as a pre­si­den­ti­al can­di­da­te: You can make a lot of money and pay low­er tax rates than some­body who makes a lot less; you can ship jobs over­seas and get tax bre­aks for it; you can invest in a com­pany, bank­rupt it, lay off the wor­kers, strip away their pen­sions, and you still make money. That’s exact­ly the phi­lo­sop­hy that we’ve seen in place for the last deca­de. That’s what’s been sque­e­zing midd­le class fami­lies.

Det­te er et sterkt bud­skap. Og det er kjer­nen i angre­pet Oba­ma-kam­pan­jen har ret­tet mot Mitt Rom­ney siden star­ten. Det er også den­ne his­to­ri­en en av de såkal­te Super-PAC grup­pe­ne (Priori­ties USA) for­tal­te da de i som­mer send­te den­ne eks­tremt ster­ke kam­pan­je­vi­deo­en ut, hvor de nær­mest skyl­der på Rom­ney for at konen til en fab­rikk­ar­bei­der dør av kreft. Det ble mye opp­merk­som­het om saken. Bl.a. CNN gjor­de en sak som til­bake­vis­te deler av rekla­men. Men til tross for pro­tes­ter fra høyre­si­den, og at Oba­ma-kam­pan­jen tok avstand fra rekla­men – var effek­ten den sam­me. His­to­ri­en siver igjen­nom. Selv om folk kan ta avstand fra måten det for­tel­les, sit­ter de like­vel igjen med en mis­tan­ke om at repub­li­ka­ner­nes poli­tikk fører til et hjerte­løst sam­funn.

His­to­rie nr 2: Det hand­ler om Mitt Rom­neys tro­ver­dig­het, det man i klas­sisk reto­rikk kal­ler ethos. Et vik­tig øye­blikk i debat­ten var da Susan Katz, en vel­ger som ennå ikke had­de bestemt seg, stil­te Rom­ney spørs­må­let:

 I do attri­bute much of America’s eco­no­mic and inter­na­tio­nal pro­blems to the fai­lings and miss­teps of the Bush admi­ni­stra­tion. Sin­ce both you and Pre­si­dent Bush are Repub­li­cans, I fear a return to the poli­cies of those years should you win this election. What is the big­gest dif­fe­ren­ce betwe­en you and Geor­ge W. Bush, and how do you dif­fe­renti­a­te yours­elf from Geor­ge W. Bush?

Her nøl­te ikke Mitt Rom­ney med å dis­tan­se­re seg fra Geor­ge W. Bush. Først med en litt vag for­mu­le­ring: “Pre­si­dent Bush and I are dif­fe­rent peop­le, and these are dif­fe­rent times.” Så kom han med en lis­te over ting som var anner­le­des. Blant annet sa han at Bush ikke had­de vært sterk nok i møte med den kine­sis­ke trus­se­len for ame­ri­kansk øko­no­mi. Det ga en gyl­den anled­ning for Oba­ma til å gjen­ta frem­stil­lin­gen av Mitt Rom­ney som upa­trio­tisk, og en som bryr seg mer om pro­fitt enn å ska­pe job­ber i USA:

 When Governor Rom­ney tal­ks about get­ting tough on Chi­na, keep in mind that Governor Rom­ney inve­sted in com­pa­nies that were pio­neers of outsourcing to Chi­na and is cur­rent­ly inves­ting in…companies that are buil­ding surveil­lance equip­ment for Chi­na to spy on its own folks.

Så avslut­tet Oba­ma:

 Governor, you’re the last per­son who’s going to get tough on Chi­na.

Det­te bud­ska­pet er også helt i tråd med TV-rekla­mer Oba­ma-kam­pan­jen kjø­rer om nett­opp det­te tema­et.

His­to­rie nr. 3: Oba­ma er den tryg­ge og stø­di­ge kan­di­da­ten. Man­nen som leve­rer det han lover. Oba­ma lis­tet i den and­re debat­ten opp eksemp­ler på ting han had­de sagt han vil­le gjen­nom­føre – for så å bekref­te at det var gjort. Det hand­let om å avslut­te kri­gen i Irak, inn­føre en helse­re­form og red­de de sto­re bil­sel­ska­pe­ne. Dra­pet på Osa­ma bin Laden ble av man­ge i Euro­pa sett på som en usi­vi­li­sert måte å hånd­te­re ter­ro­ris­ten – han bur­de fan­ges i live og stil­les for ret­ten. Men i USA er det en ikke-sak. Og Oba­ma har, uvant for demo­kra­te­ne, svært høy stan­ding når det gjel­der sik­ker­hets­po­li­tik­ken. 

Det­te gjør også at Oba­ma med tro­ver­dig­het kan avfeie Rom­neys ankla­ger, om at han ikke har gjort nok for å beskyt­te de som ble drept på det ame­ri­kans­ke kon­su­la­tet i Ben­g­hazi. På spørs­mål om han for­søk­te å sky­ve ansva­ret for angre­pet over på Hilla­ry Clin­ton, gjor­de han det enes­te rik­ti­ge for en pre­si­dent, og svar­te:

Secre­ta­ry Clin­ton has done an extra­or­di­na­ry job. But she works for me. I’m the pre­si­dent and I’m always respon­s­ib­le, and that’s why nobody’s more inte­re­sted in fin­ding out exact­ly what hap­pe­ned than I do. (…)

Så gikk han vide­re til å for­sva­re team­et sitt, og impli­sitt kri­ti­se­re Rom­ney:

 I was the­re gre­eting the cas­kets coming into And­rews Air For­ce Base and grie­ving with the fami­lies.

And the sugge­stion that any­body in my team, whether the Secre­ta­ry of Sta­te, our U.N. Ambas­sador, any­body on my team would play poli­tics or mis­le­ad when we’ve lost four of our own, governor, is offen­si­ve. That’s not what we do. That’s not what I do as pre­si­dent, that’s not what I do as Com­man­der in Chief.

Hvis vi stu­de­rer de tre his­to­rie­ne Oba­ma for­tal­te i den and­re debat­ten vil vi se at han for­mid­ler tyde­li­ge ver­di­er (sik­ker­het, rett­fer­dig­het for mid­del­klas­sen, patrio­tis­me) og kom­bi­ne­rer det med har­de angrep på mot­stan­de­ren — alt sam­men kledd i ster­ke bil­der:

  • Rom­ney har ikke en fem-punkts plan – men en-punkts plan
  • Rom­ney er den sis­te i hele ver­den som vil være tøff mot Kina
  • Jeg var det på fly­plas­sen for å ta i mot kis­te­ne sam­men med fami­lie­ne til de fal­ne.

Det er nok mye av for­kla­rin­gen på at den and­re debat­ten gikk bed­re for Oba­ma. Og at repub­li­ka­ner­ne nå er mind­re opp­tatt av selve debat­ten, og mer opp­tatt av å for­tel­le at frem­gan­gen til Rom­ney uan­sett ikke går an å snu, slik nett­opp Karl Rove gjør i Wall Stre­et Jour­nal i dag.

TEMA

R

etorikk

102 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

1 KOMMENTAR

  1. […] ved sis­te runde­pas­se­ring. Var det ikke over like­vel? Som Tryg­ve Svens­son har skre­vet om har Oba­ma slått til­ba­ke etter den førs­te debat­ten, og både pre­dik­sjons­mar­ke­der og tall­knu­se­re som Nate Silver´s […]

til toppen