Colombia: nettaktivisme og makt

En colombiansk protestaksjon organisert via Facebook viser de problematiske sidene ved nettbasert aktivisme, skriver Catalina Holguin.

En ny Face­bo­ok-grup­pe som kal­ler seg «En mil­lion stem­mer mot FARC» har laget sto­re over­skrif­ter i Colom­bia de førs­te uke­ne av 2008. Grup­pen ble dan­net av den colom­bi­ans­ke inge­ni­ø­ren Oscar Mora­les i har­me over for­hol­de­ne for gis­le­ne som hol­des fan­get av gerilja­be­ve­gel­sen FARC, en for­kor­tel­se for Fuerzas Arma­das Revo­lu­cio­na­rias de Colom­bia («Colom­bias væp­ne­de revo­lu­sjo­næ­re styr­ker»). Face­bo­ok-grup­pen har hatt en for­bløf­fen­de vekst. Den sam­let rundt 3.000 fans de førs­te 24 time­ne og had­de i begyn­nel­sen av febru­ar over 260.000 vir­tu­el­le med­lem­mer.

Det­te var mer enn nok til å opp­munt­re Mora­les, og hans cyber­pro­test spred­te seg til den fysis­ke ver­den 4. febru­ar. Demon­stra­sjo­ne­ne fant sted sam­ti­dig i 115 byer over hele ver­den (60 på det ame­ri­kans­ke kon­ti­nen­tet, 40 i Euro­pa og 15 i Asia og Osea­nia).

Demonstrasjon mot FARC-geriljaen i Bogota 4. februar 2008 (foto: lozbot)Demon­stra­sjon mot FARC-geril­ja­en i Bogo­ta 4. febru­ar 2008 (foto: loz­bot. Bil­det er pub­li­sert under en Crea­ti­ve Com­mons-lisens).

Den engels­ke ver­sjo­nen av grup­pens mani­fest ble lagt ut på orga­ni­sa­to­re­nes web­side og på Face­bo­ok og lyder som føl­ger:

«NO MORE KIDNAPPING!

NO MORE LIES!

NO MORE MURDER!

NO MORE FARC!

La oss sam­les og bli mil­lio­ner av stem­mer slik at vi kan utgjø­re en for­skjell og la hele ver­den få vite at vi ikke tren­ger noen «People’s Army» her i Colom­bia. La ver­den få vite at FARC er en ter­ror­grup­pe, ledet av mor­de­re og fien­der av Colom­bia og ver­dens befolk­ning. Det­te er ingen parti­po­li­tisk kamp­sak. Det er en huma­ni­tær kamp­sak, inspi­rert av en grunn­leg­gen­de følel­se av soli­da­ri­tet, til bes­te for alle inn­byg­ge­re.»

Grup­pen har opp­nådd støt­te langt utover det vir­tu­el­le rom, slik vir­ke­lig­he­tens demon­stra­sjo­ner 4. febru­ar indi­ke­rer. Dens støtte­spil­le­re inklu­de­rer Colom­bias pre­si­dent Alva­ro Uri­be og El Tiem­po, som er lan­dets mest inn­fly­tel­ses­rike avis. På kom­men­tar­plass i avi­sen støt­tes grup­pen og det­te blir sup­plert med øken­de og posi­tiv nyhets­dek­ning av aksjo­nen. Avi­sen had­de også et ned­tel­lings­ur på nett­si­den sin for å min­ne leser­ne på de kom­men­de demon­stra­sjo­ne­ne.

Det vir­tu­el­le opp­mø­tet på grup­pens nett­sted er alle­re­de over­vel­den­de, det er også den pub­li­si­te­ten den har fått i de colom­bi­ans­ke medie­ne. Den­ne sto­re respon­sen er det verd å se nær­me­re på, både for sin egen del og som en for­lø­per til den kol­lek­ti­ve sosia­le mobi­li­se­rin­gen som fant sted i gate­ne (det­te uav­hen­gig av hvor man­ge som fak­tisk del­tok i demon­stra­sjo­ne­ne). Den­ne for­men for nett­ge­ne­rert (eller nett­ba­sert) akti­vis­me rei­ser to spørs­mål når det gjel­der sam­spil­let mel­lom tek­no­lo­gi og poli­tikk.

For det førs­te, er den­ne for­men for pro­test et eksem­pel på det Paul Rogers («The New Atlan­tic Cen­tury», 24. janu­ar 2008) kal­ler «new gene­ra­tion media out­lets» og deres evne til å «utford­re» de etab­ler­te sann­he­ter? Eller lig­ger pro­tes­ten nær­me­re en nes­ten uan­strengt «slapp­ti­vis­me», i kon­trast til det dedi­ker­te, tål­mo­di­ge arbei­det som vel­lyk­ket akti­vis­me tren­ger? For det and­re, hvor­dan påvir­kes pro­tes­tens karak­ter av den poli­tis­ke kon­teks­ten den opp­står i? I det­te til­fel­let et Colom­bia split­tet av poli­tisk vold.

En form­løs poli­tikk
Måten Face­bo­ok-grup­pen opp­nåd­de slik stor og nes­ten umid­del­bar popu­la­ri­tet, viser at dis­se to spørs­må­le­ne hen­ger sam­men. Det vil si at grup­pen helt klart dro for­de­ler av både mulig­he­ten Face­bo­ok-nett­ver­ket had­de til raskt å spre og mang­fol­dig­gjø­re infor­ma­sjon (sær­lig gjen­nom enk­le beskje­der) og øye­blik­ket av poli­tisk spen­ning og frust­ra­sjon som omga skjeb­nen til de sivi­le gis­le­ne som FARC holdt fan­get (se Myles Frechet­tes artik­kel «Colom­bia: inter­rup­ted lives», 21. janu­ar 2008).

Men net­tets kom­bi­na­sjon av øye­blik­ke­lig­het og «form­løs­het» kan være et tve­eg­get sverd. Den gjør pro­tes­ter av den­ne typen sår­ba­re for angrep fra de med en mer sofis­ti­kert og makt­dre­ven poli­tisk agen­da, i det­te til­fel­let Alva­ro Uri­bes regje­ring og vik­ti­ge medie­sel­ska­per.

Demonstrasjon mot FARC-geriljaen i Barcelona 4. februar 2008 (foto: BastiSan)Demon­stra­sjon mot FARC-geril­ja­en i Bar­ce­lo­na 4. febru­ar 2008 (foto: Bas­ti­San. Bil­det er pub­li­sert under en Crea­ti­ve Com­mons-lisens).

I begyn­nel­sen mang­let Face­bo­ok-grup­pen en defi­nert poli­tisk agen­da, og det­te gjor­de den ny og spen­nen­de i medie­nes øyne. På sam­me tid viser grup­pens mani­fest en stor poli­tisk nai­vi­tet (eller ver­re) som leg­ger den åpen for slik eks­tern mani­pu­la­sjon. For eksem­pel beskri­ves FARC som en «pest» som har ført en skit­ten krig mot colom­bia­ner­ne de sis­te 40 åre­ne. Pro­ble­met med sli­ke karak­te­ris­tik­ker – dis­se er van­li­ge i inter­nett­ba­sert akti­vis­me — er at i for­sø­ket på å vin­ne sym­pa­ti og til­hen­ge­re, for­enk­les en ofte kom­pleks his­to­rie.

I set­nin­gen nevnt oven­for over­ser orga­ni­sa­to­re­ne de vik­tigs­te his­to­ris­ke lande­mer­ker i FARCs his­to­rie, inklu­dert beve­gel­sens poli­tis­ke begyn­nel­se, nem­lig utryd­del­sen av alle med­lem­me­ne av Union Patrio­ti­ca (FARCs poli­tis­ke par­ti etter freds­pro­ses­sen i 1985). De over­ser også hvor­dan grup­pen er blitt for­and­ret av å bli involvert i nar­ko­tika­han­del. Resul­ta­tet av dis­se ute­la­tel­se­ne både til­slø­rer den his­to­ris­ke bevisst­het som er essen­si­ell for frem­gang i Colom­bia, og den for­ster­ker den colom­bi­ans­ke stats øns­ke om å fra­skri­ve seg all skyld for dagens situa­sjon.

Den såkal­te apo­li­tis­ke pro­tes­ten opp­står innen­for en deli­kat poli­tisk kon­tekst. På den ene side har man Alva­ro Uri­be som øns­ker en mili­tær løs­ning på kon­flik­ten. Hans utro­li­ge popu­la­ri­tet (80 pro­sent pluss i man­ge menings­må­lin­ger) er basert på en mili­tær utryd­del­se av FARC. På den and­re siden har man Vene­zu­e­las pre­si­dent Hugo Cha­vez, som for­lan­ger at FARC ikke len­ger skal beteg­nes som en ter­ror­or­ga­ni­sa­sjon. Under sli­ke for­hold vil Face­bo­ok-grup­pens for­enk­le­de bud­skap tas til inn­tekt for Bogo­tas poli­tikk.

Fle­re har gitt uttrykk for tvil og uro når det gjel­der 4. febru­ar-demon­stra­sjo­ne­ne. Dis­se inklu­de­rer Polo Democra­ti­co (det venstre­ori­en­ter­te oppo­si­sjons­par­ti­et), fami­lie­med­lem­mer til FARC-gis­le­ne, jour­na­lis­ter og men­neske­ret­tig­hets­ak­ti­vis­ter og til og med en annen Face­bo­ok-grup­pe som heter «Ingen pro­tes­ter, ingen hyk­le­re». Dis­se kri­ti­ker­ne argu­men­te­rer for at for­enk­lin­gen av mar­sjens paro­le («Ingen FARC, ingen ter­ro­ris­me») gir et galt bil­de av Colom­bias væp­ne­de kon­flikt. Jour­na­lis­ten Maria Jime­na Dus­san sier at demon­stra­sjo­ne­ne eks­klu­de­rer ofre­ne fra høyre­si­dens «para­mi­li­tæ­re holo­caust». Dis­se ven­ter frem­de­les på «sann­het, rett­fer­dig­het og opp­reis­ning». Akti­vis­ten Klau­dia Giron set­ter spørs­måls­tegn ved demon­stra­sjo­nens selek­ti­ve fokus og viser til at: «alle væp­ne­de par­ter, lov­li­ge eller ulov­li­ge, bry­ter prin­sip­pet om skil­let mel­lom stri­den­de og ikke-stri­den­de og slik påvir­ker livet og ver­dig­he­ten til den sivi­le befolk­nin­gen. Colom­bia­ne­re er vant til å god­ta den offi­si­el­le ver­sjo­nen av his­to­ri­en og aksep­te­re vol­den og over­gre­pe­ne fra sta­tens ‘legi­ti­me styr­ker‘».

Det er tyde­lig ut fra den­ne kon­tro­ver­sen at Face­bo­ok-pro­tes­ten og de hen­del­ser den ledet til har blitt fan­get i (hel­ler enn å strek­ke seg ut over) den ster­ke pola­ri­se­rin­gen av den poli­tis­ke opi­nio­nen i Colom­bia (hvor den ensi­di­ge his­to­ri­en om lan­dets væp­ne­de kon­flikt bare er et sym­ptom). Demon­stran­te­nes slag­ord på Face­bo­ok viser hvor dypt ide­en om FARC som en pest som må utryd­des, sit­ter. Kri­ti­ker­ne til demon­stra­sjo­ne­ne foku­se­rer på sin side på ide­er om huma­ni­tær hjelp og utveks­ling av gis­ler, freds­for­hand­lin­ger med opp­rø­rer­ne og etter­forsk­ning av bånd mel­lom para­mi­li­tæ­re styr­ker og myn­dig­he­te­ne.

Net­tets to sider
Pro­tes­ten i Colom­bia den 4. febru­ar som ble igang­satt over Face­bo­ok, utgjør et inter­es­sant eksem­pel på de nye medi­ers makt og deres poten­si­al til å sam­le sto­re grup­per av men­nes­ker på kort tid. Den opp­rin­ne­li­ge spon­ta­ni­te­ten er et godt eksem­pel på hvor­dan tek­no­lo­gi kan avle frem trans­na­sjo­nal poli­tisk hand­ling. Feno­me­net er kjent fra det sis­te tiårets nett­ba­ser­te akti­vis­me, og viser sam­ti­dig poten­sia­let sli­ke sosia­le nett­verk har når det gjel­der å gjø­re slik orga­ni­se­ring mer inno­va­tiv og sofis­ti­kert i frem­ti­den.

På sam­me tid eks­klu­der­te den­ne for­men for pro­test (og mobi­li­se­ring) de som ikke til­hø­rer den tek­no­lo­gis­ke og trans­na­sjo­na­le eli­te som dis­se pro­test­for­me­ne favo­ri­se­rer. Ved å unn­gå klas­sis­ke for­mer for sam­ar­beid i det sivi­le sam­funn, slik som alli­anse­byg­ging med uli­ke fri­vil­li­ge orga­ni­sa­sjo­ner, poli­tis­ke par­ti­er, men­neske­ret­tig­hets­grup­per og fag­for­enin­ger, over­så demon­stra­sjo­ne­nes orga­ni­sa­tor de tra­di­sjo­nel­le for­mer for demo­kra­tisk arbeid. De gikk inn for et frag­men­tert og indi­vi­dua­lis­tisk vir­ke­lig­hets­per­spek­tiv fram­for fel­les offent­lig hand­ling for sosi­al end­ring.

På den­ne måten er den Face­bo­ok-inspi­rer­te demon­stra­sjo­nen 4. febru­ar 2008 både tek­no­lo­gisk impo­ne­ren­de og poli­tisk pro­ble­ma­tisk. Det­te er en dua­li­tet som gjen­spei­ler net­tets tosi­di­ge poten­si­al gjen­nom nye medi­er og sosia­le nett­verk.

Dis­se medie­ne fei­rer sitt eget vekst­grunn­lag basert på frag­men­te­ring og opp­split­ting, som gjør det mulig for dem å gå uten­om tra­di­sjo­nel­le insti­tu­sjo­ner og virk­som­he­ter. Resul­ta­tet er de åpne dis­ku­sjo­ne­ne, sam­lin­ge­ne og uenig­he­ten som dis­se nett­bor­ger­ne ser på som egen­ar­ti­ge og pri­vi­le­ger­te røm­nings­vei­er fra fast­lås­te og gam­mel­dag­se poli­tis­ke handle­må­ter.

Face­bo­ok-grup­pen som igang­sat­te Colom­bia-demon­stra­sjo­ne­ne har en dis­ku­sjons­del, en «vegg» hvor besø­ken­de kan hen­ge opp beskje­der, og den har en nyhets­sek­sjon hvor bru­ker­ne las­ter opp utklipp og podcasts. Men det­te bare frem­he­ver pro­ble­met. Grup­pens suk­sess er basert på bud­ska­pe­ts radi­ka­le enkel­het, for hvor­dan kan grup­pens poli­tis­ke platt­form bli lest og for­stått på sam­me måte når med­lem­me­ne kun deler og kom­mu­ni­se­rer via en fel­les «vegg» med noe slikt som 26.000 beskje­der og 1.450 for­søk på dis­ku­sjo­ner?

Sva­ret er at det kan bli for­stått likt, men ofte av makt­sen­tra som for­sø­ker å få grup­pens mani­fest (i seg selv så lett opp­brukt og glemt) til å tje­ne sin egen agen­da. Det colom­bi­ans­ke eks­pe­ri­men­tet kan i seg selv være ori­gi­nalt, men spørs­må­let det stil­ler til all nett­ba­sert akti­vis­me er uni­ver­selt: hvor­dan kan slik nett­ba­sert «pro­test» unn­gå å bli kun et nytt medi­um for det bestå­en­de, mani­pu­la­sjon og makt?

Om artik­ke­len, for­fat­te­ren og Open Democracy
OpenDemocracy logo
Den­ne artik­ke­len ble først pub­li­sert på nett­ste­det Open Democracy. Den gjen­gis her under en Crea­ti­ve Com­mons-lisens. Artik­ke­len er over­satt fra engelsk av Olav Anders Øvre­bø.

Cata­li­na Hol­guín er jour­na­list med utdan­ning i engelsk lit­te­ra­tur. Hun bidrar jevn­lig med artik­ler til colom­bi­ans­ke maga­si­ner.

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen