Ulydig jente

Fra lenke til glattcelle - reportasje fra en aksjon mot motorveiutbygging.

Ok, sier hun lavt til seg selv. OK, sier hun høy­ere. Åshild låser len­ken rundt livet og går ut. Er du klar? spør sjå­fø­ren. Ja, sva­rer hun bestemt.

— Det er skum­melt, ja, sier Åshild og pus­ter dypt. — Det er jo lik­som det å skul­le bry­te loven. Det har jeg jo ald­ri gjort før. Men val­get var enkelt, siden jeg er helt over­be­vist om at det had­de vært ver­re ikke å gjø­re noe, og bare se på at den­ne for­uren­sen­de vei­en blir bygd, for­kla­rer hun.

Åshild Lappe­gård Lahn er 19 år gam­mel. Hun sit­ter i sen­tral­sty­ret i Natur og Ung­dom og job­ber del­tid i en kles­bu­tikk. Åshild har job­bet mot fire­felts motor­vei i hjem­kom­mu­nen Stan­ge siden hun var 16 år. Hun har delt ut bol­ler til tog­pend­ler­ne, hengt opp ban­ner om nat­ta og skre­vet hørings­ut­ta­lel­ser. Om et par dager rei­ser hun hjem fra Oslo for å aksjo­ne­re.

Åshild L. Lahn, Natur og Ungdom, under sivil ulydighetsaksjon. (foto: Kristine Kleppo)

BILDET: Åshild L. Lahn og Natur og Ung­dom aksjo­ne­rer mot vei­ut­byg­ging (foto: Kris­ti­ne Klep­po)

— Det at de skal byg­ge ut vei­en er jo det skum­les­te. Det skrem­mer meg at det poli­ti­ker­ne gjør og sier ikke sam­sva­rer. De sier mye bra på miljø­fron­ten, men så bare turer de frem som før, sier Åshild.

Vei­pro­sjek­tet begyn­te som et dob­belt­pro­sjekt. Det skul­le byg­ges ut fire­felts vei og et nytt jern­bane­spor paral­lelt. Nå har poli­ti­ker­ne satt i gang vei­ut­byg­gin­gen, men de har bestemt seg for å ven­te i 30 år til med tog­spo­ret.

— Etter alt det foku­set som har vært på kli­ma i det sis­te, skjøn­ner jeg ikke at den rødgrøn­ne regje­rin­ga ikke ser sam­men­hen­gen. Trans­port­sek­to­ren er Nor­ges nest størs­te klima­for­uren­ser. Å byg­ge ut en slik vei har ingen angre­frist, sier Åshild.

Det luk­ter sjo­ko­lade­muffins i det lil­le sam­funns­hu­set på Tan­gen i Hed­mark. I kon­sert­sa­len har tjue aksjo­nis­ter på mel­lom 16 og 26 år rul­let ut sove­po­se­ne og lagt frem klær til nes­te dag. De sit­ter de i stua og spil­ler kort og leker spørre­le­ker. Ansik­te­ne er engste­li­ge, men stem­nin­gen er lun og glad. Åshild smø­rer nis­te, to ski­ver med Sjo­ka­de og en ski­ve med kaviar som hun bret­ter sam­men. Hun sover lite den nat­ten.

Klok­ken kvart på fem om mor­ge­nen sit­ter Åshild ved fro­kost­bor­det. Mat­mor Marie ser­ve­rer nystekt brød med egg og opp­skå­ret frukt. Aksjo­nis­te­ne kan kom­me til å sit­te len­ket fast hele dagen. Der­for drik­ker de så lite som mulig.

— Det­te er sis­te slur­ken vann erklæ­rer Åshild.
— Sånn, sier hun og svel­ger.

Klok­ken kvart på seks klat­rer Åshild og Ing­rid opp på en stor anleggs­ma­skin innerst inne på anleggs­om­rå­det. De får hjelp til å låse seg fast. Ing­rid Røn­ning Strand er 17 år gam­mel og fra Oslo. Også hun aksjo­ne­rer for førs­te gang.

— Jeg må inn­røm­me at jeg var litt ner­vøs i bilen, men da jeg sat­te meg ble det borte. Hel­dig­vis var det ingen arbei­de­re her da vi kom. Jeg vet hvor­for jeg sit­ter her og at det er rik­tig, sier Åshild.

Med Fre­de­ric Hau­ge som front­fi­gur har sivil uly­dig­het blitt et uttrykk for miljø­be­ve­gel­sens macho­kul­tur. De fles­te aksjo­nis­te­ne i Natur og Ung­dom er de smar­te og res­surs­ster­ke jen­te­ne. Det er de sam­me jen­te­ne som gjor­de hele gruppe­ar­bei­det ale­ne da klasse­ka­me­ra­te­ne svik­tet. Para­dok­salt nok er det nå den sam­me ansvars­full­he­ten som sen­der dem ut med len­ker til anleggs­ma­ski­ne­ne. Det er sjok­ket over det de opp­le­ver som poli­ti­ker­nes ansvars­løs­het som får dem til å føle at sivil uly­dig­het er det enes­te rik­ti­ge.

Sivil ulydighet (foto: Kristine Kleppo)

BILDET: Poli­ti­et fjer­ner Åshild L. Lahn og de and­re Natur og Ung­dom-aksjo­nis­te­ne. (foto: Kris­ti­ne Klep­po).

Arbei­de­ren har latt kaffe­kop­pen stå og nøk­le­ne sit­ter fort­satt i ten­nin­ga på anleggs­ma­ski­nen. Åshild og Ing­rid rører ingen­ting. De sit­ter stil­le og pra­ter med hver­and­re. Det er mel­lom sju og ti kulde­gra­der. Åshild har på seg lang­er­met ull­trøye, ull­gen­ser, duf­fel­jak­ke, ano­rakk, ull­stil­longs, buk­se, over­trekks­buk­se, lue, to ull­skjerf, to par tyn­ne og to par tyk­ke ull­sok­ker.

— Jeg har ikke lyst på brød­ski­ve, den er så kald! sier Åshild. Hun fry­ser på tær­ne og i nak­ken.
Åshild tar frem mobi­len og rin­ger lokal­avi­sa.
— Hei, det­te er Åshild Lahn. Nå sit­ter jeg len­ket til en anleggs­ma­skin og demon­stre­rer mot E6-utbyg­gin­ga.
Vakt­sje­fen er morrag­ret­ten.

Klok­ken kvart på åtte får Åshild en tele­fon om at poli­ti­et har kom­met til et annet aksjons­sted, og at de har bedt aksjo­nis­te­ne om å flyt­te seg. En gutt kom­mer med en pla­te Fir­klø­ver. Han sier at de and­re aksjo­nis­te­ne hol­der på å bli arres­tert.
— Du tror ikke at poli­ti­et lar oss sit­te igjen, spør Åshild, som begyn­ner å bli vel­dig kald.
— Nei, det­te er en av de vik­tigs­te maski­ne­ne, for­sik­rer han.

Klok­ken halv ti svin­ger en politi­bil inn på plas­sen foran anleggs­ma­ski­ne­ne. Skul­le ikke dis­se vært på ung­doms­sko­len, spør betjen­ten. Det er ingen ung­doms­skole­ele­ver som aksjo­ne­rer. De fles­te er stu­den­ter eller går på videre­gå­en­de. Poli­ti­et klat­rer opp til Åshild og Ing­rid.
— Ja, den­ne jen­ta kjen­ner vi, utbry­ter den ene politi­man­nen når han ser Åshild.
— Hvor len­ge skal dere sit­te her‘a, spør han.
— Vi skal sit­te her til de slut­ter å byg­ge vei­en, sva­rer Åshild.
— Ja vel, ja. Det var vel kan­skje litt opti­mis­tisk, hum­rer politi­man­nen.
— Er det ikke kaldt med det jer­net rundt livet, spør han.
— Å nei da!, for­sik­rer Åshild.
— Dere får sit­te her ei stønn te, så kom­mer vi og hen­ter dere i tur og orden, sier politi­men­ne­ne og går.

— Vi har en Lahn fes­tet til en anleggs­ma­skin, bemer­ker han til politi­ra­dio­en.
— På den ene siden så vil man jo sper­re så len­ge som mulig, men det had­de vært litt dei­lig å kom­me inn i en varm bil nå, inn­røm­mer Åshild når poli­ti­et har gått.

Ti minut­ter sene­re svin­ger politi­bi­len igjen inn på anleggs­plas­sen. Åshild og Ing­rid drik­ker varm saft og spi­ser sjo­ko­lade­muffins mens poli­ti­et kom­mer gåen­de opp mot dem. Nå kan de trygt drik­ke uten å uroe seg for hvor len­ge de vil bli sit­ten­de.

— Jeg tror ikke jeg får spist opp muffin­sen min, vil du ha res­ten? Spør Åshild en av jour­na­lis­te­ne.

Igjen klat­rer en politi­mann opp og leser en ord­re som gir dem fem minut­ter på å flyt­te seg.
— Da tenk­te jeg at hvis jeg flyt­ter meg nå så vil det være det sam­me som å si at det­te gjor­de jeg bare for å tøf­fe meg, sier Åshild sene­re.

Politi­man­nen gir uttrykk for at han mener at aksjo­nis­te­ne har bevist det de kom for å bevi­se, og at det bes­te vil være at de flyt­ter seg.

— Det var jeg vel­dig uenig i. Det er jo ikke bare for å vise oss frem at vi gjør det­te. Vi had­de jo vir­ke­lig ikke opp­nådd det vi vil­le. Vei­en blir jo bygd, mens jern­ba­nen ikke blir bygd, så det gadd jeg ikke å sva­re på, sier Åshild.

Tiden er ute og en politidame klat­rer opp og spør om aksjo­nis­te­nes navn og for­eld­re­nes tele­fon­num­mer. Hun går ned og politi­men­ne­ne begyn­ner å lete i lom­me­ne til aksjo­nis­te­ne etter nøk­ler til å låse opp henge­lå­sen på len­ke­ne. De fin­ner ikke nøk­ke­len til Åshild. En av politi­men­ne­ne leter på ryg­gen hen­nes.

— Du fin­ner ingen lom­me der, sier hun tri­um­fe­ren­de.

— Det var litt ube­ha­ge­lig for­di den ene politi­man­nen begyn­te å kre­ve at han had­de rett til å vite hvor nøk­le­ne var. De måt­te lete fire gan­ger i rik­tig lom­me før jeg ende­lig sa at nøk­ke­len lå der, sier hun sene­re.

Sivil ulydighet (foto: Kristine Kleppo)

BILDET: Glatt­cel­la ven­ter. Åshild L. Lahn bæres vekk av poli­ti­et. (foto: Kris­ti­ne Klep­po).

Poli­ti­et låser opp len­ke­ne og gri­per tak i Åshild. Hun gjør seg slapp i arme­ne deres. Åshild er en lett liten jen­te, men når hun avspen­ner musk­le­ne blir hun tung og det er vans­ke­lig for poli­ti­et å få et ordent­lig tak. — Vær for­sik­tig med hen­ne! utbry­ter politi­kvin­nen engste­lig når de bærer hen­ne ned fra anleggs­ma­ski­nen. Nede på plas­sen ven­ter fle­re aksjo­nis­ter. Åshild blir satt ned på bak­ken. Der blir hun sit­ten­de en stund før hun rei­ser seg og ret­ter på jak­ka. En stor politi­bil ryg­ger opp mot hen­ne og Åshild går fri­vil­lig inn i bilen. Bak­dø­ren smel­ler igjen etter hen­ne og de kjø­res til Hamar politi­sta­sjon.

Frem­me ved sta­sjo­nen blir aksjo­nis­te­ne kalt inn en etter en. Åshild må gi fra seg sekk, klok­ke og verdi­sa­ker før hun blir vist inn i en glatt­cel­le. Det er mur­veg­ger, en do, en vask og en madrass. De fles­te aksjo­nis­te­ne blir satt fire og fire på cel­la, men Åshild sit­ter ale­ne. Det er vans­ke­lig å ha noe begrep om tid. Hun blir kalt inn til avhør og får en bot på 5.000 kro­ner. Åshild vel­ger å ta betenk­nings­tid på om hun vil ved­ta boten. Hun vil hel­ler ikke avgi for­kla­ring. De aksjo­nis­te­ne som ikke ved­tar boten sin får vite dato og et tids­punkt for retts­sak. Res­ten av tiden sover Åshild på cel­la. Det er kaldt. Etter i alt to timer på politi­sta­sjo­nen slip­per hun ut.

Til­ba­ke på sam­funns­hu­set får aksjo­nis­te­ne varm kakao. De er en skjel­ven og alvor­lig gjeng som møtes. Til tross for sjo­ko­lade­muffins og venn­li­ge politi­menn. Til tross for at aksjo­nen gikk som plan­lagt og alle kom til­ba­ke i god behold, er sivil uly­dig­het en alvor­lig affæ­re.

— Å bry­te loven skal være tøft og vans­ke­lig, sier en av aksjo­nis­te­ne.
— Det er lett å føle at det du gjør er vel­dig lite. I et stort per­spek­tiv håper jeg i frem­ti­den at man kan si at sivil uly­dig­het ble brukt i kvinne­fri­gjø­rin­gen, av Gan­dhi og i miljø­be­ve­gel­sen, og de har alle fått gjen­nom­slag, sier Åshild.

To dager sene­re er hun igjen ute på anleggs­ma­ski­ne­ne. Hun har til sam­men 10.000 kro­ner i bøter som hun ikke har ved­tatt. Åshild ven­ter nå på retts­sak.
— Jeg har ikke gjort noe galt, sier hun.

Fak­ta om sivil uly­dig­het
Det­te er reg­le­ne Natur og Ung­doms med­lem­mer skal bru­ke ved sivil uly­dig­hets-aksjo­ner.

  • Lov­brudd: Aksjo­nen inne­bæ­rer at du bry­ter en lov. I de fles­te til­fel­ler er det den loven som sier at du skal flyt­te deg på poli­ti­ets opp­ford­ring.
  • Ikke-vol­de­lig: Aksjo­nen er ikke-vol­de­lig. Du skal ikke set­te seg selv eller and­re i fare. Du skal ikke øde­leg­ge ting. Hel­ler ikke psy­kisk vold er lov. Natur og Ung­doms aksjo­nis­ter skal hel­ler ikke løpe eller rope da det­te kan ska­pe usik­ker­het på aksjons­ste­det.
  • Åpen­het: Du skal stå for det du gjør. Alle aksjo­nis­ter skal ha med legi­ti­ma­sjon, de har hel­ler ikke lov til å dek­ke til ansik­te­ne sine.
  • Over­be­vis­ning: Du skal ha en moralsk over­be­vis­ning om at det du gjør er rik­tig.

Sivil uly­dig­het er juri­disk sett ikke en for­bry­tel­se, men en for­se­el­se. Aksjo­nis­te­ne får en prikk på rulle­bla­det, som blir fjer­net etter tre år. Kon­se­kven­se­ne for en sivil uly­dig aksjo­nist er omtrent de sam­me som for en per­son som blir tatt for brudd på farts­gren­sa.
Kil­de: Natur og Ung­dom.


Artik­kel­for­fat­te­ren er redak­sjons­sek­re­tær i Putsj, et blad om akti­vis­me, miljø­vern og kul­tur som gis ut av Natur og Ung­dom. Artik­ke­len er pub­li­sert i sis­te utga­ve av Putsj som kom­mer ut den­ne uken.

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen