En PR-strategi for Kina

Med ærlighet, åpenhet og tilbakeholdenhet i Tibet og Xinjiang kunne Kina forbedret sitt omdømme kraftig, skriver Kina-ekspert James A. Millward.

Bei­jings poli­tikk i Tibet og Xin­jiang er målet for en ver­dens­om­spen­nen­de kri­tikk. Det kine­sis­ke regi­met tren­ger en bed­re PR-stra­te­gi.

Den tra­gi­ko­mis­ke rei­sen til den olym­pis­ke ild pre­sen­te­rer ver­den for et alvor­lig pro­blem. Mens Ves­ten har foku­sert på de kao­tis­ke og ofte mor­som­me aspek­te­ne, slik som fransk poli­ti på rulle­skøy­ter eller kine­sis­ke fak­kel­vak­ter med mør­ke sol­bril­ler på en over­sky­et dag, så er situa­sjo­nen en annen i Kina. Her har det ikon­lig­nen­de bil­det av den unge kvin­ne­li­ge Para­lym­pics-del­ta­ke­ren Jin Jing domi­nert. Bil­det viser hvor­dan den unge kvin­nen i rulle­stol kjem­per for å behol­de fak­ke­len mens en sint utse­en­de Tibet-akti­vist prø­ver å røs­ke den ut av hen­de­ne hen­nes. Slik som med Tibet-demon­stra­sjo­ne­ne gene­relt, så ser også men­nes­ke­ne i Folke­re­pub­lik­ken Kina og res­ten av ver­den hen­del­se­ne rundt fak­kel­sta­fet­ten på helt ulik måte.

«Ter­ror­av­slø­rin­ger» tas ikke alvor­lig
En ikke ulik mot­set­ning karak­te­ri­se­rer respon­sen på nyli­ge kine­sis­ke avslø­rin­ger om muli­ge ter­ror­pla­ner blant etnis­ke uigu­rer. Det­te er mus­li­mer fra Kinas Xin­jiang-pro­vins. Fle­re offi­si­el­le rap­por­ter fra 2008 omhand­ler aksjo­ner mot påståt­te ter­ror­cel­ler i Urum­qi i janu­ar, et for­søk fra et ungt uigur­par på å kap­re et rute­fly i mars og uigur­pla­ner om å angri­pe turist­ho­tel­ler og kid­na­ppe uten­lands­ke jour­na­lis­ter i april. Dis­se rap­por­te­ne er alle møtt med skep­sis i uten­lands­ke medi­er, noe som har irri­tert kine­sis­ke myn­dig­he­ter kraf­tig.

Til tross for infor­ma­sjons­ut­veks­ling som man tid­li­ge­re bare kun­ne drøm­me om; til tross for to tiår med kine­sisk åpen­het og dyp øko­no­misk inte­gre­ring med res­ten av ver­den; og til tross for håpet og løf­te­ne knyt­tet til OL, så har vi nå en situa­sjon hvor opi­nio­nen i Kina står på tvers av ver­dens­opi­nio­nen. For å for­enk­le det­te ald­ri så lite, ver­den ser på kine­ser­ne som aggres­so­rer som vil knu­se blant annet tibe­ta­ne­re, uigu­rer, krist­ne og men­nes­ke­ne i Dar­fur. Kine­ser­ne der­imot tror at res­ten av ver­den er ute etter å ta dem og at Ves­ten kun er inter­es­sert i å hol­de dem nede.

Uvi­ten­het på beg­ge sider
Kine­sisk sen­sur og pro­pa­gan­da, som star­ter med his­to­ri­en og retts­for­stå­el­sen kine­sis­ke barn lærer på sko­len, har stor betyd­ning for hvor­dan folke­opi­nio­nen utvik­ler seg i Kina. Man kan argu­men­te­re for at det­te skil­let til res­ten av ver­den vil­le vært mind­re med fri­ere flyt av infor­ma­sjon. Men folk uten­for Kina er gene­relt sett like dår­lig utdan­net når det gjel­der kine­sis­ke tema­er, om enn av helt and­re grun­ner. Deres respons til hen­del­ser som Tibet-demon­stra­sjo­ne­ne er like­le­des for­met av feil­in­for­ma­sjon og følel­ser.

Ingen er tjent med at Kina og res­ten av ver­den for­blir atskilt av den­ne tosi­di­ge mis­for­stå­el­sen. Resul­ta­te­ne vil for­føl­ge oss len­ge etter at som­mer­le­ke­ne er over. Det hjel­per lite å opp­munt­re kine­sis­ke myn­dig­he­ter til å rive ned sin sen­sur-brann­mur eller lære kine­sis­ke skole­barn en mer kom­plett ver­sjon av his­to­ri­en. Lik mye annen slik kri­tikk vil kine­ser­ne bare opp­fat­te det­te som en for­sterk­ning av de ond­sin­ne­de angre­pe­ne.

Så rart det enn høres ut, mye kun­ne være vun­net om Kina bare had­de lært seg å gjø­re en bed­re jobb i å snak­ke til men­nes­ker uten­for lan­det. Kina har fak­tisk en plau­si­bel rasjo­nell grunn for sine aksjo­ner, og de tren­ger ikke frem­stå som for­bry­te­re eller føle seg mis­for­stått. Men når det gjel­der PR så er kine­sis­ke myn­dig­he­ter og noen eks­tremt sin­te kine­sis­ke stu­den­ter uten­lands sin egen ver­ste fien­de.

Seks for­slag til en kine­sisk PR-stra­te­gi
Her er der­med seks for­slag til hvor­dan Kina bed­re kan repre­sen­te­re seg selv inter­na­sjo­nalt. For­de­le­ne med å imple­men­te­re dem (i for­kant av råde­ne fra side­lin­jen fra even­tu­el­le PR-råd­gi­ve­re som myn­dig­he­te­ne i Bei­jing måt­te hyre inn) vil være å redu­se­re mis­for­stå­el­ser og usik­ker­het.

1. Husk at det du sier til kine­sis­ke til­hø­re­re blir hørt av et ver­dens­pub­li­kum
Helt til akku­rat nå i det sis­te så kine­sis­ke myn­dig­he­ter til og med på lokal­avi­ser som «internt dis­tri­bu­er­te» medi­er som en mil­li­ard pluss kine­se­re, men ingen utlen­din­ger, had­de lov å lese. Dis­se dage­ne er nå over. Siden TV, aviser og alt annet nå er på net­tet og man­ge utlen­din­ger for­står kine­sisk, så kom­mer kine­sis­ke innen­riks­ny­he­ter ut. Det er en kli­sje, men den er sann: lever i én medie­ver­den.

2. Tenk på hvor­dan utta­lel­sen høres ut på engelsk
Har­de utta­lel­ser fra tøf­fe lede­re har som mål å til­freds­stil­le et innen­landsk pub­li­kum, men slik reto­rikk høres vol­de­lig og av og til helt hys­te­risk ut når den offent­lig­gjø­res på engelsk. Parti­sek­re­tær i Tibet Zhang Qing­li kal­te Dalai Lama en «ter­ro­rist». Parti­sek­re­tær i Xin­jiang Wang Lequan rop­te på en presse­kon­fe­ran­se 9. mars 2008 at «dis­se ter­ro­ris­te­ne, sabo­tø­re­ne og sepa­ra­tis­te­ne vil reso­lutt bli knust og slått, ned uan­sett hvem de er!» Det vil­le ha fun­gert bed­re hvis han sim­pelt­hen had­de sagt «stop­pet» eller «arres­tert»: ord som «slått ned» eller «knust» videre­fø­rer bare inn­tryk­ket om at kine­sis­ke myn­dig­he­ter innerst inne er og blir vol­de­li­ge. (Sant nok høres ofte pre­si­dent Bush like­dan ut med sitt cow­boy­prat, men her gir jeg opp. Hans ver­densima­ge er ikke noe å etter­lik­ne).

Vær også opp­merk­som på at man­ge kine­sis­ke slag­ord høres under­li­ge ut på engelsk — eller enda ver­re. «De tre onde kref­ter» er et eksem­pel, «Dalai Lama-klik­ken» et annet. Og ikke kall det «split­tis­me»! Det­te ordet, anta­ke­lig en dår­lig over­set­tel­se, blir kun brukt i den kine­sis­ke sam­men­hen­gen og i hoved­sak av de kine­sis­ke myn­dig­he­ters engelsk­språk­li­ge medi­er. «Sepa­ra­tis­me» betyr akku­rat det sam­me, men er begre­pet som blir brukt når lig­nen­de situa­sjo­ner opp­står i and­re nasjo­ner.

3. Ikke bruk antik­ver­te eller tvil­som­me his­to­ris­ke argu­men­ter i ter­ri­to­ria­le spørs­mål
Hva Folke­re­pub­lik­ken Kina er mest opp­tatt av når det gjel­der Tibet, Xin­jiang og Tai­wan, er suve­re­ni­tet. Fak­tum er at ingen myn­dig­het i dagens ver­den, og ingen and­re av betyd­ning hel­ler, har utford­ret Kinas suve­re­ni­tet over Tibet eller Xin­jiang. Til og med de vik­tigs­te tibe­tans­ke og uigurs­ke eksil­grup­pe­ne har drop­pet kra­vet om uav­hen­gig­het. De foku­se­rer nå på «selv­sty­re» og kul­tu­rell over­le­vel­se. Når det gjel­der Tai­wan, har ver­den tål­mo­dig fulgt «ett Kina»-linjen og ven­ter frem­de­les på at men­nes­ke­ne på beg­ge sider av stre­det skal løse pro­ble­met.

Det er sim­pelt­hen ikke nød­ven­dig å rett­fer­dig­gjø­re Tibet-poli­tik­ken med infor­ma­sjon om at en tibe­tansk for­his­to­risk kon­ge gif­tet seg med en kine­sisk prin­ses­se. Folk i Ame­ri­ka bryr seg svært lite om ting som skjed­de for så len­ge siden og de fles­te uten­for Kina synes fak­tisk at prin­ses­sens argu­men­ter er gans­ke dum­me. Den bri­tis­ke konge­fa­mi­li­en har tys­ke røt­ter, men betyr det at Ber­lin eier Lon­don? Det vil uan­sett all­tid være en his­to­ri­ker som så vil slå fast at etter å ha tatt hjer­te­lig imot den kine­sis­ke prin­ses­sen på i det 7. århund­re, så inn­tok tibe­ta­ner­ne den kine­sis­ke hoved­sta­den i det 8. århund­re. Kon­klu­sjo­nen er at kon­ge­li­ge bryl­lup ikke bevi­ser at Tibet til­hø­rer Kina.

På sam­me måte er det dumt å argu­men­te­re for at mon­go­le­ne som besei­ret både Kina og Tibet vir­ke­lig var kine­se­re og at det mon­gols­ke sty­ret av Tibet på 1300-tal­let der­med kan sies å ha vært kine­sisk. Også det­te vil være lett å argu­men­te­re mot. Like­så påstan­de­ne om at Xin­jiang har vært del av Kina siden antik­ken, hvor man bare vel­ger å igno­re­re det tusen­åri­ge gapet fra 700-tal­let til 1700-tal­let hvor det ikke var noe kine­sisk nær­vær i områ­det i det hele tatt (se Mil­l­wards bok Eura­si­an Cross­roads).
4. Ta hen­syn til nyere og mer rea­lis­tisk his­to­risk pre­se­dens
Qing-dynas­ti­et der­imot, og sær­lig på 1700-tal­let, gir pre­se­dens og model­ler som kan være nyt­ti­ge. Nyt­ti­ge både når det gjel­der PR og som løs­nin­ger på sepa­ra­tis­tis­ke pro­ble­mer. Qing-epo­ken var en tid hvor Bei­jing enten styr­te eller had­de sik­ker­hets­mes­sig noen­lun­de kon­troll over Tibet, Xin­jiang, Mon­go­lia og Tai­wan såvel som i res­ten av lan­det. Svært uli­ke admi­ni­stra­ti­ve sys­te­mer var gjel­den­de i de uli­ke plas­se­ne og karak­te­ris­tisk for det­te impe­ri­et
var en utstrakt tole­ran­se for språk­lig, kul­tu­rell og reli­giøs ulik­het.

1950-tal­let lan­ser­te Folke­re­pub­lik­ken Kina et sys­tem som i prin­sip­pet, om ikke i prak­sis, ga selv­sty­re og kul­tu­rell beskyt­tel­se for ikke-Han mino­ri­te­ter. I dagens trans­na­sjo­na­le ver­den og i dens søken etter nye model­ler for å kom­ple­men­te­re nasjo­nal­stats­sys­te­met, tren­ger vi nye til­nær­min­ger til de ideo­lo­gis­ke og poli­tis­ke utford­rin­ge­ne i multi­et­nis­ke sta­ter. Kina kan med hell se seg «til­ba­ke til frem­ti­den» og med his­to­risk ærlig­het og genuin nasjo­nal­stolt­het lære av Qing-dynas­ti­et eller til og med se på den tid­li­ge Folke­re­pub­lik­kens sys­te­mer for å fin­ne krea­ti­ve løs­nin­ger på spørs­mål om selv­sty­re og kul­tu­rell over­le­vel­se i Tibet, Xin­jiang, Hong Kong, Tai­wan og så vide­re. Hvor­for ikke prø­ve å fik­se pro­ble­me­ne med den vest­lig inspi­rer­te nasjo­nal­sta­ten med kine­sisk inspi­rer­te ide­er? Bruk­ba­re kine­sis­ke model­ler kan til og med bli brukt i and­re land.

5. Ikke benekt at Kina har pro­ble­mer; sam­men­lign hel­ler med til­sva­ren­de pro­ble­mer i and­re land
Selv om Kina er unikt på grunn av sin stør­rel­se, hvil­ke and­re land har ikke pro­ble­mer med for­urens­ning, kor­rup­sjon eller vel­ferd? Til og med uover­ens­stem­mel­se­ne med tibe­ta­ner­ne og uigu­re­ne har paral­lel­ler and­re ste­der. Etnore­li­giøs ulik­het ska­per utford­rin­ger i Euro­pa, Ame­ri­ka, Aust­ra­lia og i and­re vest­li­ge demo­kra­ti­er. India har seriø­se sepa­ra­tist­pro­ble­mer som også stam­mer fra en impe­ri­al arv. Selv om India har tak­let det­te på svært bru­tal måte både i Assam og Kash­mir, får de ikke like sterk inter­na­sjo­nal kri­tikk som Kina. En grunn til den­ne for­skjells­be­hand­lin­gen kan være Indias åpen­het og vide dis­ku­sjo­ner omkring dis­se tema­er i sin egen liv­li­ge pres­se.

Sent i mars 2008 mar­sjer­te hundre­vis av mus­lims­ke uigur­kvin­ner i byen Kho­tan i Xin­jiang. Det­te var del­vis en demon­stra­sjon mot for­bu­det mot å bru­ke skaut på offent­li­ge kon­to­rer. Kine­sis­ke medi­er har ikke rap­por­tert den­ne hen­del­sen, men nyhe­ten kom ut slik den all­tid vil. Hvis du mener at det er en god ide å inn­føre restrik­sjo­ner på skaut i seku­læ­re offent­li­ge situa­sjo­ner, så er du ikke ale­ne. Både Tyr­kia og Frank­ri­ke har lik­nen­de reg­ler. Så hvor­for skju­le hen­del­sen? Hvor­for ikke bli en del av den glo­ba­le dis­ku­sjo­nen om plas­sen til reli­giø­se sym­bo­ler i multi­kul­tu­rel­le, men offi­si­elt seku­læ­re sta­ter? Åpen del­ta­kel­se og gjen­nom­tenkt argu­men­ta­sjon når det gjel­der sli­ke spørs­mål vil set­te Kina ved siden av and­re sto­re nasjo­ner hel­ler enn ale­ne, på egen hånd mot res­ten av ver­den.

6. La repor­te­re rap­por­te­re: åpen­het gir tro­ver­dig­het
Selv om man kla­rer å kon­trol­le­re nyhe­te­ne inn­ad i Kina, så lider man inter­na­sjo­nalt av mang­len­de tro­ver­dig­het grun­net sen­sur og nyhe­ter ful­le av pro­pa­gan­da. Det­te er grun­nen til at vest­li­ge medi­er er skep­tis­ke når det gjel­der påstan­der om uigur­ter­ro­ris­me og påstan­der om at alle tibe­ta­ne­re bort­sett fra noen få Dalai Lama-til­hen­ge­re er gla­de og lyk­ke­li­ge. Det å skju­le utbrud­det av sars var et vold­somt til­bake­slag for Kinas PR i res­ten av ver­den, et mye ver­re slag enn selve utbrud­det.

På den and­re siden har Kinas rela­tivt åpne og sam­ar­beids­vil­li­ge svar på pro­ble­me­ne med sik­ker­he­ten rundt eks­por­ter­te leker, medi­si­ner og and­re pro­duk­ter redu­sert skade­virk­nin­ge­ne på merke­va­ren Kina. Å tro på din egen pro­pa­gan­da kan for­ver­re pro­ble­me­ne dine: det ser utvil­somt ut som at de sen­tra­le kine­sis­ke myn­dig­he­te­ne ikke had­de noen anel­se om omfan­get av tibe­ta­ner­nes mis­nøye før opp­rø­ret brøt ut i mars.

Pro­pa­gan­da og kon­troll over bud­ska­pet kan gi en viss kort­sik­tig for­del; men sann­he­ten vil kom­me for en dag, og vir­ke­lig kunn­skap gir vir­ke­lig makt. Kina vil tje­ne på og nyte stør­re respekt hvis de lyt­ter til jour­na­lis­ter og fors­ke­re i inn- og utland sna­re­re enn å eks­klu­de­re og demo­ni­se­re dem.

Ro dere ned, Bei­jing
Alle dis­se seks punk­te­ne kan opp­sum­me­res mer kon­sist:

Vær selv­sik­ker og ærlig, ikke defen­siv og hem­me­lig­hets­full

Benek­tel­se­ne av det opp­lag­te, den bru­ta­le reto­rik­ken, de anstreng­te his­to­ris­ke argu­men­te­ne, de para­no­i­de påstan­de­ne om at utlen­din­ger står bak pro­ble­mer — alt det­te ska­der Kinas omdøm­me. Men Kina har ikke behov for et dår­lig omdøm­me, og ver­den tren­ger det hel­ler ikke. Kina har en god del som kan gjø­re dem stol­te og selv­sik­re; de har rekord i å redu­se­re fat­tig­dom, feno­me­nal øko­no­misk vekst, glit­ren­de ny arki­tek­tur, høyt utdan­nings­nivå, et rom­pro­gram, bil­lio­ner i uten­lands­ke reser­ver, høy spare­rate; og lan­det vil tro­lig ta godt for seg av gull­me­dal­je­ne under OL — for ikke å snak­ke om en lang his­to­rie og fan­tas­tisk kul­tur.

Greit, Kina har pro­ble­mer — hvem har ikke det? Men ingen vil ta Tibet eller Xin­jiang fra Kina. Hvis du sva­rer på uro­lig­he­ter i dis­se regio­ne­ne med til­bake­hol­den­het, stats­manns­ak­tig, og viser at du har en inter­es­se av løse, hel­ler enn å benek­te de øko­no­mis­ke, kul­tu­rel­le og poli­tis­ke pro­ble­me­ne som utlø­ser uro­lig­he­te­ne, vil du kun­ne høs­te for­stå­el­se og sym­pa­ti sna­re­re enn å se ut som en bøl­le.

Om artik­ke­len, for­fat­te­ren og Open Democracy
OpenDemocracy logo


Den­ne artik­ke­len ble først pub­li­sert på nett­ste­det Open Democracy. Den gjen­gis her under en Crea­ti­ve Com­mons-lisens. Artik­ke­len er over­satt fra engelsk av Olav Anders Øvre­bø. Illust­ra­sjo­ner er lagt til av Vox Pub­li­ca.

James A Mil­l­ward er pro­fes­sor i his­to­rie ved Geor­ge­town Uni­ver­sity i Wash­ing­ton DC. Blant hans bøker er «Eura­si­an Cross­roads: A His­tory of Xin­jiang.» Artik­ke­len er skre­vet før jord­skjel­vet i Sichuan-pro­vin­sen nylig.

TEMA

K

ina

34 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen