Hvem skal vokte vokteren?

Som sje­fredak­tør i Bergens Tidende var Einar Hålien først ute i Norge med å ansette et leserom­bud. Han er fremde­les alene om ordningen.

– Tidligere trodde jeg at flere medi­er ville følge vårt eksem­pel. Men nå har det gått en stund, og det ser ut til å være liten inter­esse for å følge dette opp, sier Hålien til net­tavisen Brostein.

Ter­je Angelshaug er Bergens Tiden­des bindeledd mel­lom redak­sjon og pub­likum. Ons­dag holdt han et inn­legg på Norsk Redak­tør­foren­ings (NR) vår­møte i Bergen. Temaet var medi­enes åpen­het over­for publikum.

– Gen­er­alsekretær Per Edgar Kokkvold i Norsk Presse­for­bund stiller ofte spørsmålet om hvem som skal vok­te vok­terne. Jeg men­er det er leserne som bør være medi­enes vok­tere. Der­for bør de også ha innsyn i de jour­nal­is­tiske pros­essene til hvert enkelt mediehus, pos­tulerer Angelshaug.

Arne Jensen, assis­terende gen­er­alsekretær i Redak­tør­forenin­gen, begrun­ner temaval­get for sem­i­naret med at pub­likum i større grad vil kreve å kjenne til bak­en­forliggende årsak­er for redak­sjonelle valg.

Bak­erst i salen på redak­tør­møtet sit­ter Man­nen i tweed. Han leg­ger armene i kryss og snøfter.

Redak­sjonelt regnskap
NRs han­dlings­plan for 2007–2009 (Word-doku­ment) sier at redak­tørene skal arbei­de for at flest mulig redak­sjon­er lev­er­er sam­funnsreg­n­skap eller et redak­sjonelt reg­n­skap. Denne typen reg­n­skap skal bidra til at mediehusene åpn­er seg for pub­likum. Leseren skal for eksem­pel ha krav på å vite hvilke verv og inter­ess­er en redak­tør sit­ter med; i till­legg til hva mediehuset sponser eller har eier­in­ter­ess­er i.

Ter­je Angelshaug men­er han­dlings­pla­nen er for lite forpliktende.

– Det er ikke noe poeng i å ha en han­dlings­plan som ikke følges opp, sa han til NRs medlemmer.

BTs leserom­bud bedyr­er vik­tigheten av at sje­fredak­tør­er byg­ger og ivare­tar en dia­log med leseren. Han men­er også at teknolo­gien kan bidra til åpen­het over­for pub­likum. Inter­nettme­di­ene gir pub­likum nye muligheter til innsyn i de jour­nal­is­tiske pros­essene. For eksem­pel ved å bruke web-TV.

– Men jeg tror ikke akku­rat det hadde vært bra å filme et mor­gen­møte, jeg har jo vært på en del av dem, sier han og flir­er lett.

Man­nen i tweed ler ikke, og går ut fra salen. Angelshaug fortsetter.

Hold­ningsendring
Redak­tørene møter van­ligvis kri­tikk fra pub­likum med en hold­ning om at den ikke har rot i virke­ligheten eller bare er tøv, men­er Angelshaug. Men den van­lig­ste reak­sjo­nen er taushet. Ikke ulikt den hold­nin­gen medi­ene selv ofte møter i sitt eget virke.

– Når en tvinges til å begrunne sine valg offentlig, blir man en bedre jour­nal­ist. Da får vi en bedre jour­nal­is­tikk, sier Angelshaug.

Man­nen i tweed kom­mer tilbake med en ryk­ende kopp kaffe. Han set­ter seg ned og fyller ut stolen.

Redak­tør i DN.no Ole-Morten Fadnes sier seg langt på vei enig med Angelshaug:

– Pressen blir ofte beskyldt for å ha bak­en­forliggende hen­sik­ter. En redak­sjonell sel­van­givelse vil hjelpe mot slike spekulasjoner.

Det er ikke første gang åpen­het blir tatt opp i Norsk Redak­tør­foren­ing. Fadnes men­er det hersker hold­ninger i bran­sjen om at pros­ess­er internt ikke er av offentlig interesse.

– Og så er vi sikkert litt feige.

Redak­tørens ansvar
Man­nen i tweed stud­er­er deltak­erlis­ten. Han slår hånd­flat­en i bordet.

Ter­je Angelshaug men­er sje­fredak­tørene er red­de for å gjøre det vanske­ligere for seg selv.

– De er eng­stelige og vet ikke hva åpen­heten vil føre med seg.

Angelshaugs sluttpo­eng er at dialo­gen med leseren er avhengig av hvor­dan redak­tøren løs­er sin rolle. Han høster en høflig applaus fra redaktørpublikumet.

Man­nen i tweed applaud­er­er ikke.

———

Artikkelfor­fat­terne stud­er­er jour­nal­is­tikk ved Uni­ver­sitetet i Bergen. Artikke­len ble først pub­lis­ert i net­tavisen Brostein.