Forskning og utdanning — Midtøstens fredshåp?

En felles satsing på utdanning og forskning er det eneste håpet for en fredelig utvikling i Midtøsten, mener libanesiske Fatima Abu Salem.

– Vol­den i Liba­non er ennå mer til­fel­dig enn sys­te­ma­tisk, så vi fort­set­ter å arbei­de. Men det skjer sta­dig noe: en bom­be eks­plo­de­rer, noen blir drept, og så tar det minst et par dager å kom­me til hek­te­ne igjen. Uten­lands­ke sam­ar­beids­part­ne­re nøler med å besø­ke oss på grunn av sik­ker­hets­si­tua­sjo­nen. Vi lider av alvor­lig aka­de­misk iso­la­sjon.

Det er Fati­ma Abu Salem, første­ama­nu­en­sis ved Ame­ri­can Uni­ver­sity (AUB) i Liba­nons hoved­stad Bei­rut, som sier det­te. Abu Salem var en av hoved­ta­ler­ne på en kon­fe­ran­se om høy­ere utdan­ning og forsk­ning i utvik­lings­land i Oslo i febru­ar i år.

Liba­non er, som så man­ge gan­ger før de sis­te tiåre­ne, inne i en uro­lig fase. Mang­len­de poli­tisk sta­bi­li­tet, kor­rup­sjon og vold mel­lom folke­grup­per er noen av hoved­år­sa­ke­ne til at unge aka­de­mi­ke­re for­la­ter lan­det og til at forsk­nings­in­sti­tu­sjo­ner har pro­ble­mer med finan­sie­ring og rekrut­te­ring, iføl­ge Abu Salem. Hun tok mas­ter­gra­den i mate­ma­tikk ved AUB før hun full­før­te sin ph.d i infor­ma­tikk ved Oxford-uni­ver­si­te­tet.

Fatima Abu Salem (foto: Global Knowledge)Forsk­nin­gens språk er mer uni­ver­selt enn musik­kens og kuns­tens og der­med poten­si­elt freds­ska­pen­de, mener Fati­ma Abu Salem (foto: Glo­bal Know­led­ge).

– Det fin­nes kna­pt eksemp­ler på offent­lig finan­sie­ring av uni­ver­si­te­ter i Midt­østen. Ingen ara­bis­ke land bru­ker mer enn 0,2 pro­sent av BNP på forsk­ning, iføl­ge en FN-rap­port fra 2004. Uni­ver­si­te­te­ne for­lan­ger der­for høye stu­die­av­gif­ter, slik at bare rike stu­den­ter har råd til å gå der. Det­te gjør fors­ke­re avhen­gi­ge av en stu­dent­mas­se der kna­pt noen er moti­vert av aka­de­mis­ke pre­sta­sjo­ner, bare av å tje­ne pen­ger, sier Abu Salem.

Regje­rin­ger mis­bru­ker støt­te uten­fra
Forsk­nings­sam­ar­beid mel­lom nord og sør må bed­re til­pas­ses aka­de­mias reel­le sta­tus og pro­ble­mer i sør, vekt­leg­ger Abu Salem. Under kon­fe­ran­sen i Oslo var det fle­re inter­na­sjo­na­le inn­le­de­re som argu­men­ter­te for at inter­na­sjo­nalt forsk­nings­sam­ar­beid må kana­li­se­res via myn­dig­he­te­ne. Abu Salem er helt uenig:

– De fles­te med høy utdan­ning i utvik­lings­land ser på myn­dig­he­te­ne som roten til alt ondt. Det er vel kjent at myn­dig­he­te­ne mis­bru­ker øko­no­misk bistand fra rike­re land og at mye av pen­ge­ne ikke når fram til de ret­te fol­ke­ne i det hele tatt. Det poli­tis­ke sys­te­met i man­ge utvik­lings­land gjør det umu­lig å kon­trol­le­re penge­bru­ken. Der­med fin­ner folk det vans­ke­lig å sto­le på at bistand ikke vil bli mis­brukt eller pen­ge­ne delt ut på poli­tisk basis eller til bestem­te grup­per, sier Abu Salem.

Etter bor­ger­kri­gen fra 1975 til 1990 ble man­ge aka­de­mis­ke insti­tu­sjo­ner poli­ti­sert, og det i et land hvor det poli­tis­ke liv len­ge har vært pla­get av sek­te­ris­ke mot­set­nin­ger — strid mel­lom reli­giø­se og etnis­ke grup­per, fort­set­ter hun. Fram­skritt i forsk­ning og utdan­ning har hoved­sa­ke­lig blitt gjort ved de få gjen­væ­ren­de, upar­tis­ke, ikke-sek­te­ris­ke insti­tu­sjo­ne­ne slik som AUB.

– Og det er sær­lig dis­se insti­tu­sjo­ne­ne som har lidd under restrik­sjo­ner som gjør at and­re lands myn­dig­he­ter må for­hol­de seg direk­te og noen gan­ger ute­luk­ken­de til den liba­ne­sis­ke regje­rin­gen. Dis­se insti­tu­sjo­ne­ne vil­le tje­ne på mind­re byrå­kra­ti i bistands­pro­gram­mer og mer sat­sing på indi­vid-til-indi­vid- eller grup­pe-til-grup­pe-for­hold.

Mot­set­nin­ge­ne blir dype­re
Hvor­dan påvir­ker de spe­si­el­le sek­te­ris­ke mot­set­nin­ge­ne insti­tu­sjo­ne­ne for forsk­ning og høy­ere utdan­ning i Liba­non?

– De fles­te av de gode insti­tu­sjo­ne­ne i det øst­li­ge mid­del­havs­om­rå­det ble etab­lert av ame­ri­kans­ke, bri­tis­ke, frans­ke og tys­ke misjo­næ­rer. Men siden de var reli­giøst baser­te insti­tu­sjo­ner, bidro de bare til å gjø­re det sek­te­ris­ke skil­let enda dype­re, og brak­te stri­den mel­lom sam­funns­grup­pe­ne inn i den aka­de­mis­ke ver­den. Fors­ke­re ved sli­ke insti­tu­sjo­ner lider under å arbei­de i et sek­te­risk mil­jø, for­kla­rer Abu Salem. Hun leg­ger vekt på at sek­te­ris­me ikke er syn­onymt med reli­gion.

– Det­te er et slag mot aka­de­misk objek­ti­vi­tet på områ­der som rekrut­te­ring, kva­li­tets­vur­de­ring av forsk­ning og eva­lu­e­ring av under­vis­ning. I det sis­te har fle­re nord­ame­ri­kans­ke høy­sko­ler (såkal­te libe­ral arts col­le­ges, red.anm.) etab­lert seg i Gulf-regio­nen. Til for­skjell fra de offent­li­ge eller misjo­nær­ba­ser­te insti­tu­sjo­ne­ne, for­tje­ner de ros for å kjem­pe for tole­ran­se i en kon­flikt­fylt ver­den. Like­vel må de kon­ti­nu­er­lig kjem­pe for å bli sett som poli­tisk nøy­tra­le i for­hold til ame­ri­kansk uten­riks­po­li­tikk, for å behol­de legi­ti­mi­tet i lokal­sam­fun­net.

Når Abu Salem opp­munt­res til å utdy­pe sitt syn på Liba­nons spe­si­el­le sam­men­set­ning av etnis­ke og reli­giø­se grup­per, site­rer hun en tekst skre­vet av W.H. Thom­son på 1880-tal­let. Situa­sjo­nen har ikke end­ret seg så mye siden den gang, mener Abu Salem, og i hvert fall ikke til det bed­re. Med Thom­sons ord:

De for­skjel­li­ge reli­gio­ne­ne og sek­te­ne lever sam­men og prak­ti­se­rer sin inn­byr­des mot­stri­den­de over­tro tett på hver­and­re, men fol­ket for­enes ikke i ett homo­gent fel­les­skap; de nærer hel­ler ikke bro­der­li­ge følel­ser for hver­and­re… Det fin­nes intet fel­les bånd.

Hvor­for blir vi hjul­pet?
Abu Salem er opp­tatt av at aka­de­misk sam­ar­beid og bistand ikke må lede til ned­la­ten­de inn­blan­ding. Etter hvert som skil­le­ne mel­lom nasjo­ner og sivi­li­sa­sjo­ner blir sta­dig dype­re, blir men­nes­ker mer mis­tenk­som­me mot hver­and­re, sier hun. Kon­spi­ra­sjons­fan­tas­ter når et sta­dig stør­re pub­li­kum, byg­get på en anta­kel­se om at indu­stri­lan­de­ne er de som tje­ner mest på at de ara­bis­ke lan­de­ne utvik­ler seg til for­bru­ker­sam­funn; den­ne kon­su­me­ris­men leder til utbredt selv­til­freds­het, mener noen.

– Ved alle ini­tia­ti­ve­ne som er ment å styr­ke de aka­de­mis­ke rela­sjo­ne­ne mel­lom de to ver­de­ne­ne, stil­les spørs­må­let om hva slags inter­es­se indu­stri­lan­de­ne har av å støt­te en region i aka­de­misk for­fall. Folk tren­ger å få vite hvor­for de blir hjul­pet, og de tren­ger å føle seg sik­re på at de ikke blir utnyt­tet som del av et poli­tisk spill. Bare på den­ne måten kan sli­ke pro­sjek­ter opp­nå tro­ver­dig­het lokalt, sier Abu Salem.

På hvil­ke måter mener du at aka­de­misk bistand kan bli til ned­la­ten­de inn­blan­ding?

– På man­ge måter, sær­lig når det er knyt­tet betin­gel­ser til bistan­den. Støt­te fra indu­stri­land kan være betin­get av at de loka­le mot­ta­ker­ne gir fra seg vis­se typer selv­råde­rett. Hjelp kan bli til inn­blan­ding når hjel­per­ne ender opp med å opp­rett­hol­de årsa­ke­ne til det lave nivå­et lokalt — ved at de sier seg for­nøyd med et mye lave­re aka­de­misk nivå enn de vil­le aksep­tert i sine egne land.

Sam­men om en fel­les visjon
Situa­sjo­nen i Liba­non er bekym­rings­full, inn­røm­mer Abu Salem. Hun fryk­ter at den sek­te­ris­ke vol­den vil eks­plo­de­re enda en gang (og det­te skjed­de også etter at inter­vju­et ble gjort, red.anm.) Alvor­li­ge utford­rin­ger slik som hjerne­flukt og man­gel på finan­sie­ring av aka­de­mia kan ikke møtes uten at de poli­tis­ke kon­flik­te­ne fin­ner en løs­ning. Hun tror det enes­te håpet lig­ger i at inter­na­sjo­nalt sam­ar­beid om forsk­ning og høy­ere utdan­ning kan ska­pe den len­ge etter­leng­te­de fre­den i Midt­østen, når alle and­re mid­ler har svik­tet.

– Tenk om folk i alle de riva­li­se­ren­de lan­de­ne i Midt­østen kun­ne sam­les om en fel­les viten­ska­pe­lig visjon, der bare en brøk­del av pen­ge­ne som nå bru­kes på kri­ger ble kana­li­sert inn i sam­ar­beid om forsk­ning og høy­ere utdan­ning. Slik kun­ne vi lære vår ung­dom at det er and­re måter å beskyt­te sine ret­tig­he­ter og liv på enn å bære våpen. Når alle and­re goder er tatt bort, er utdan­ning og forsk­ning det enes­te som for­ener. Viten­skap kan være et mer uni­ver­selt og homo­gent språk enn kunst eller musikk. Sam­ar­beid om forsk­ning kan bidra til å etab­le­re et fel­les­skap, slik at folk vil­le slut­te å se hver­and­re som full­sten­dig frem­me­de. Slik vil­le «den and­re» opp­hø­re med å være en gåte.

Artik­kel­for­fat­te­ren er råd­gi­ver ved Sen­ter for inter­na­sjo­na­li­se­ring av høy­ere utdan­ning.

Artik­ke­len ble først pub­li­sert på engelsk i tids­skrif­tet Glo­bal Know­led­ge nr. 1, 2008. Over­satt av Olav Anders Øvre­bø.

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen