Ikke skift hest midt i en valgkamp

Hvis du vil vinne en val­gkamp må du fra beg­yn­nelsen være bevisst om dine egne styrk­er og mot­standerens svakheter. Du må finne dine beste argu­menter og mot­standerens dårlig­ste. Så må du legge en strate­gi ut fra dette og holde deg til den. Det har Barack Oba­ma gjort. Og det har McCain ikke gjort. Mens Oba­ma har ført en stram, kon­trollert kam­pan­je, har McCain vak­let og flere ganger skiftet strate­gi. Der­for kom­mer Oba­ma til å vinne og McCain til å tape.

Vi har sett noe lik­nende før. I 2004 ledet John Ker­ry over George W. Bush i meningsmålin­gene. Men repub­likan­erne klarte å teg­ne ham som overk­lassens vel­havende, sosial-lib­erale flip-flop­per. Det mest min­n­everdi­ge eksem­pel på dette er rekla­men som vis­er Ker­ry seilende mål­løst frem og tilbake på sin wind­surfer akkom­pag­n­ert av kul­ture­lit­is­tisk og lat­terlig­gjørende valse­musikk: ”John Ker­ry. Which ever way the wind blows”

Det gikk som kjent ikke så bra for Ker­ry. Det gjør det heller ikke for McCain. Og det på tross av at Oba­ma-kam­pan­jen ikke har job­bet særlig hardt for å frem­stille ham som en flip-flop­per. Det er ikke slett ikke nød­vendig. Med kon­stante skift i sin strate­gi, poli­tikk og retorikk har McCain nem­lig selv klart å frem­stille seg som let­tere inkon­sis­tent og forvirret.

I beg­yn­nelsen av kam­pan­jen tok han ”the high road” med sin ”straight talk express”. Veien skulle gå vekk fra tradis­jonell Wash­ing­ton-retorikk med per­so­n­an­grep og neg­a­tive kam­pan­jer. Men da han allerede tidlig lå etter i meningsmålin­gene ble strate­gien endret til karak­teran­grep på Oba­ma. Det retoriske prob­lemet for McCain er at angrepene ikke teg­n­er et sam­men­hen­gende bilde av hans motstander.

Det første strate­giske skift kom da McCain ansat­te George W. Bushs tidligere spin­dok­tor Steve Smith som kam­pan­jes­jef. Nå skulle det kjøres på ”low road” med angrep på mot­standeren. Første utspill var en fjern­syn­sreklame som visuelt sam­men­liknet Oba­ma med popi­do­lene Brit­ney Spears og Paris Hilton. Rekla­men kri­tis­er­er Oba­ma for å være en uer­faren kjendis som verken er klar eller kom­pe­tent til lede USA. Den anty­der at han er en ufarlig — og litt lat­terlig — per­son som man ikke skal ta alt for alvorlig.

Senere ble denne let­tere over­bærende stilen avløst av en dys­ter tone med sterke fryk­tap­peller. Nå teg­net retorikken et helt annet bilde. En fjern­syn­sreklame knyt­tet Oba­ma til William Ayers. Han var medlem av den ven­str­eradikale grup­pen Weath­er Under­ground som på 70-tal­let utførte bombean­grep mot offentlige bygninger.

Den repub­likanske visepres­i­den­tkan­di­dat Sarah Palin ful­gte opp med anklager om at Oba­ma ”is palling around with ter­ror­ists”. Begge del­er gir et helt annet — nesten mot­satt — bilde av karak­teris­erin­gen i kjendis­rekla­men. Vel­gerne får ikke samme bud­skap og resul­tatet er forvir­ring: Er Oba­ma en inkom­pe­tent, kjendis vi bare må smile av, eller er han en farlig, ven­stre-radikal ter­ror­ist-sym­pa­tisør vi skal være redd for?

Det vir­ket i alle fall som om noen av McCains tilhen­gere var litt forvir­ret. På et val­gmøte 6. okto­ber, spurte McCain tilhør­erne: ”Hvem er den virke­lige Barack Oba­ma”. ”En ter­ror­ist”, ropte en tilhenger. McCain kom­menterte ikke utropet. På et nytt val­gmøte i Min­neso­ta noen dager senere kom det nye tilrop: ”Jeg kan ikke stole på Oba­ma”, sa en kvinne, ”han er en araber”. Denne gan­gen tilbake­viste McCain ankla­gene mot sin mot­stander: ”Nei, frue. Nei, frue, det er han ikke. Han er en ans­tendig fam­i­lie­mann — borg­er — som jeg til­feldigvis er uenig med i noen grunn­leggende spørsmål”. Ja, hvem er egentlig den virke­lige Barack Oba­ma. Når ikke engang McCain virk­er som om han kan bestemme seg, da er det ikke lett for vel­gerne heller.

Inkon­sis­tensen preger ikke bare angrepene på Oba­ma, men hele repub­likan­ernes kam­pan­je. Allerede fra beg­yn­nelsen da Oba­ma hadde suk­sess med kri­tikk av Wash­ing­ton og løfter om foran­dring, kastet McCain seg på den strate­gien. ”The Orig­i­nal Mav­er­icks” het en av reklamene. ”Velkom­men etter” ville Siv Jensen ha sagt.

Den nesten paniske løpin­gen fra en posisjon til en annen ble også tydelig da McCain i løpet av 72 timer først sus­penderte sin egen kam­pan­je, så sa at han ikke ville møte opp til den første pres­i­dent­de­bat­ten, og deretter forsøk­te å utsette den, for så likev­el å møte opp til debatt.

Demokratene har sett den strate­giske åpnin­gen. I en fjern­syn­sreklame kaller de McCain ”errat­ic” — han er ”ubereg­nelig i krisetid”. I en tale 9. okto­ber beskrev Oba­ma McCains kam­pan­je som “a series of shift­ing posi­tions” og advarte om at USA ikke kan ha slik “errat­ic and uncer­tain lead­er­ship in uncer­tain times”. På samme vis sa den demokratiske visepres­i­den­tkan­di­dat­en Joseph Biden etter den andre pres­i­dent­de­bat­ten at lan­det har bruk for en rolig hånd og ikke ”en vred mann som slin­gr­er fra en posisjon til en annen”.

Det engelske ordet han bruk­te var ”lurch­ing” (slin­gre eller bevege seg i plut­selige rykk). Jeg tip­per at verken ”lurch” eller ”errat­ic” er val­gt helt til­feldig. Disse ordene hen­vis­er nem­lig ikke bare til måten McCain har argu­mentert i debat­tene. De hen­ty­der også til den måten han fysisk opp­tr­er på. Han er en eldre mann med alvorlige fysiske krigsskad­er. Når han taler hold­er han armene litt stivt og beveg­er dem i korte, stakka­to rykk. De usmidi­ge, lett humpende beveg­elsene blir enda tydeligere når han går over gul­vet, som han gjorde i den andre debatten.

Det er med andre ord overensstem­melse mel­lom den poli­tiske, psykol­o­giske og fysiske karak­ter­is­tikk. Det er ikke pent å spille på en annen per­sons kroppsspråk — og vi vet naturligvis ikke om Oba­ma-kam­pan­jen spiller bevisst på dette. Men det er ingen tvil om at ordene og bildene i fel­lesskap gir en sam­men­hen­gende beskrivelse.

Det er let­tere for vel­gerne å forestille seg kan­di­dat­en som poli­tisk og psykol­o­gisk ubereg­nelig og slin­grende, hvis han fysisk beveg­er seg slik.