Ingen flere løgner!

Det som kjennetegner WikiLeaks' lekkasjer er ikke avsløringene av våre samfunns legitime hemmeligheter, men makthavernes og maktens løgner. De fortjener intet forsvar.

Vars­ler­nett­ste­det WikiLe­aks nomi­ne­res til Nobels Freds­pris. Omtrent sam­ti­dig som et lik­nen­de og kon­kur­re­ren­de vars­ler­nett­sted som Open­Le­aks lan­se­res, og Sve­ri­ges Radio lan­se­rer sitt «Radio­Le­aks». I lik­het med de to and­re er Radio­Le­aks også et nett­sted for digi­tal og trygg over­le­ve­ring av doku­men­ter fra vars­le­re til Sve­ri­ges Radio. Mens noen alt­så tar i bruk tek­no­lo­gis­ke verk­tøy for å gi oss det inn­sy­net i mak­ten vi len­ge har øns­ket, sva­rer mak­ten med å defi­ne­re lek­ka­sje­ne som uøns­ket, lov­stri­di­ge og sågar som terrorisme.

Med Radio­le­aks kan alla som vill på ett säkert, kryp­te­rat och ano­nymt sätt del­ge oss infor­ma­tion som man på ett eller annat sätt tyck­er är intres­sant. Sedan bedö­mer och bear­be­tar vi infor­ma­tio­nen på sed­van­ligt sätt för att ska­pa jour­na­lis­tik, sier Rolf Steng­ård, redak­tør for under­sø­ken­de jour­na­lis­tikk i Sve­ri­ges Radio i en pressemelding.

Åpen­het og kilde­vern har på mer­ke­lig vis blitt sam­ti­dens skar­pes­te våpen — og trus­sel — mot mak­ten. At Sve­ri­ges Radio inn­fø­rer Radio­Le­aks er ingen til­fel­dig­het. Alle­re­de i 1766 inn­før­te Sve­ri­ge trykke­fri­hets­lov som stad­fes­tet offent­lig­het (Offent­lig­hets­prin­ci­pen), og  den reg­nes av man­ge som den førs­te moder­ne offent­lig­hets­lov. Først nær­me­re 200 år sene­re, i 1970 skul­le den førs­te offent­lig­hets­lo­ven i Nor­ge gjø­re myn­dig­he­ter og for­valt­ning åpen for inn­syn fra inn­byg­ge­re og medi­er. Det gikk ikke helt slik. Selv har jeg hatt  gle­den av å arbei­de både som jour­na­list og som tje­neste­mann i offent­lig sek­tor, og jeg vet av erfa­ring og med selv­syn at lovens inten­sjon siden da har vært til­dels intenst mot­ar­bei­det fra den sam­me for­valt­nin­gen den var ment å åpne for inn­syn i. Norsk Presse­for­bunds Offentlighet.no og Sivil­om­buds­man­nens lis­te over utta­lel­ser er beg­ge ful­le av beret­nin­ger om eta­ters og regje­rin­gers fan­den­i­volds­ke kamp mot  inn­syn — sam­ti­dig som bud­ska­pet om åpen­het høres fra talerstolene.

Net­tet og sosia­le medi­ers vok­sen­de glo­ba­le utbre­del­se ska­per sta­dig fle­re syn­li­ge og åpen­ba­re for­søk på å kneb­le den offent­lig­he­ten myn­dig­he­te­ne ikke selv kon­trol­le­rer eller sty­rer, sis­te for­søk sett i Egypt. Vi har tid­li­ge­re sett det under opp­rø­ret i Tehe­ran og i for­bin­del­se med Kinas nett­sen­sur. Jo nær­me­re vi kom­mer den vir­ke­lig­he­ten lov­gi­ver­ne for­mu­ler­te i offent­lig­hets­lo­ven av 1970, jo mer tru­en­de fram­står åpen­he­ten for makt­ha­ver­ne. Nå fram­fø­res argu­men­ter for inn­skren­ket åpen­het og offent­lig­het fra vest­li­ge demo­kra­ti­er, som Nor­ge og USA.

Jovisst fin­nes det hem­me­lig­he­ter verdt å beskyt­te. For den som ikke hol­der seg med hem­me­lig­he­ter, hol­der få ting kjært. Men det mest iøyne­fal­len­de  i kjøl­van­net av WikiLe­aks man­ge avslø­rin­ger er ikke de avslør­te legi­ti­me hem­me­lig­he­te­ne. Hem­me­lig­he­ter kan og bør vi leve med, innen­for rime­lig­he­tens gren­ser. Det er imid­ler­tid halv­sann­he­te­ne, for­ti­el­se­ne og løg­ne­ne fra makt­ha­ve­re som har opp­rørt oss. Når Stol­ten­berg, Stø­re og Oba­ma-admi­ni­stra­sjo­nen tar til orde for hem­me­lig­hold og angri­per WikiLe­aks er det ikke for å beskyt­te våre legi­ti­me hemmeligheter.

Det er avslø­rin­ge­ne av egne løg­ner de vil hind­re. Og de for­tje­ner intet forsvar.

1 KOMMENTAR

KOMMENTÉR
  1. […] This post was men­tio­ned on Twit­ter by Kris­ti­ne Foss , Vox Pub­li­ca. Vox Pub­li­ca said: Ad:varsel: Ingen fle­re løg­ner! http://bit.ly/hQHYS0 […]

til toppen