Hvorfor minnes vi?

Ord er ikke bare ord. De gjør en forskjell

Hvor­for min­nes vi? Hvor­for har vi minne­se­re­mo­ni­er og ritua­ler? Tiden etter 22/7 har gjort det tyde­lig at ord ikke bare er ord, sere­mo­ni­er ikke bare er over­fla­disk utsmyk­ning og ritua­ler ikke bare er gam­mel vane.

Minne­ord og ritua­ler, mør­ke klær og bloms­ter, sal­mer, san­ger og sere­mo­ni­el­le omsten­dig­he­ter utfø­rer vik­ti­ge reto­ris­ke og sam­funns­mes­si­ge funksjoner.

I ethvert sam­funn vil situa­sjo­ner av sam­me art hele tiden duk­ke opp, og vi vil for­hol­de oss til dem på sam­me måte. De sam­me situa­sjo­ner utlø­ser – ja kre­ver nes­ten – sam­me form for respons: spørs­mål kre­ver svar, over­tramp kre­ver unn­skyld­ning, bryl­lup kre­ver erklæ­ring av kjærlighet.

Blant de mest fun­da­men­ta­le, for­uro­li­gen­de og for­and­ren­de situa­sjo­ner er døden. Bort­gan­gen av fami­lie, nære eller kjen­te kre­ver et reto­risk svar – en reto­risk behandling.

Til en begra­vel­se er de til­stede­væ­ren­de smer­tet av savn og tvun­get inn i en bru­tal kon­fron­ta­sjon med sin egen døde­lig­het. Når et men­nes­ke i en slik situa­sjon rei­ser seg for å tale vil han uten tvil hol­de en lov­pri­sen­de minne­tale. Situa­sjo­nen kre­ver det, til­hø­rer­ne for­ven­ter det.

Minne­ta­len er en reto­risk hand­ling som aner­kjen­ner døden og hjel­per de etter­lat­te og sam­fun­net vide­re. For å imøte­kom­me situa­sjo­nens krav vil talen sam­men­stil­le for­tid og nåtid. Tan­ke­ne og følel­se­ne om per­sonen vi kjen­ner, omar­bei­des til tan­ke­ne og følel­se­ne om per­sonen vi kjen­te. Sav­net og kon­fron­ta­sjo­nen med døden let­tes ved lov­pris­ning av den døde og ved å for­sik­re om at ved­kom­men­de vil over­le­ve i minnet.

Det ned­slåt­te sam­fun­net rei­ses, for­enes og styr­kes og hjel­pes vide­re ved å for­sik­re om at man vil over­le­ve døden og ved å opp­ford­re til at sam­fun­net videre­fø­rer arbei­det, inn­lem­mer dyde­ne eller lever som den avdøde vil­le ha ønsket.

 Udå­den 22. juli skap­te frykt, usik­ker­het og dyp sorg: vi har mis­tet fami­lie­med­lem­mer, kjen­te eller lands­menn, vi fryk­ter at mer vil kom­me og spør oss selv hva nå? Hva vil skje i det­te lan­det? Hvem er vi egentlig?

Tale­ne til ord­fø­rer Fabi­an Stang, stats­mi­nis­te­ren og H.K.H. Kron­prin­sen hjalp oss med det­te. Deres ord trøs­tet de sør­gen­de, mins­ket usik­ker­he­ten og fryk­ten. De gav håp, vis­te en vei vide­re og pek­te på hvem vi bør være som men­nes­ker og nasjon.

Til presse­kon­fe­ran­sen 18 timer etter angre­pet sa Fabi­an Stang:

I en situa­sjon som det­te så er det lett å bli ram­met av for­tvi­lel­se og opp­gitt­het og ha lyst til å resig­ne­re. Det skal vi ikke. I respekt for de som nå er gått bort, de som er ska­det og de pårø­ren­de skal vi alle­re­de i dag begyn­ne kam­pen for å byg­ge et enda bed­re sam­funn, et enda åpne­re sam­funn; et sam­funn hvor de demo­kra­tis­ke prin­sip­per ald­ri skal vike til for­del for eks­tre­me handlinger.

I Oslo Dom­kir­ke sa statsministeren:

Vi er et lite land, men vi er et stolt folk. Vi er fort­satt rys­tet av det som traff oss, men vi gir ald­ri opp våre ver­di­er. Vårt svar er mer demo­kra­ti, mer åpen­het og mer huma­ni­tet. Men ald­ri nai­vi­tet. Ingen har sagt det fine­re enn AUF-jen­ta som ble inter­vju­et av CNN: ”Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjær­lig­het vi alle kan vise sammen.”

På råd­hus­plas­sen sa Kronprinsen:

I kveld er gate­ne fylt med kjær­lig­het. Vi har valgt å besva­re gru­som­het med nær­het. Vi har valgt å møte hat med sam­hold. Vi har valgt å vise hva vi står for. … Vi kan ikke gjø­re det skjed­de ugjort. Men vi kan vel­ge hva det­te skal gjø­re ved oss som sam­funn og som enkelt­men­nes­ke. Vi kan vel­ge at ingen skal måt­te stå ale­ne. Vi kan vel­ge å stå sammen.

22/7 har vist hva vol­de­li­ge fysis­ke hand­lin­ger kan for­år­sa­ke, men den skjebne­svang­re dagen har også vist kraf­ten i gode reto­ris­ke hand­lin­ger: kon­do­lan­ser, minne­ord, demon­stra­sjo­ner, san­ger, bloms­ter og taler. Ord, sym­bo­ler og sere­mo­ni­er kan ikke end­re det som er skjedd. De kan ikke brin­ge de tap­te til­ba­ke. Men de kan hjel­pe oss med å begri­pe det ube­gri­pe­li­ge. De kan avgjø­re betyd­nin­gen av hen­del­se­ne. De kan gi oss håpet og livet tilbake.

TEMA

R

etorikk

101 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

2 KOMMENTARER

KOMMENTÉR
  1. Det er et poeng med en syn­lig mar­ke­ring. Det er en syn­lig­gjø­ring av del­ta­gel­se i en støtte­funk­sjon sam­men med and­re fel­les­ska­pet. Vi støt­ter dere. Vi føler med dere. Vi viser vår med­fø­lel­se og omsorg i ord, hand­ling og ritua­ler. Vi står sam­men. Vi arti­ku­le­rer det som over­vel­der oss. Vi søker støt­te, sym­pa­ti og fel­les­skap med and­re. De gir oss mål, mening og iden­ti­tet. Vi viser ver­den hvem vi er og hva vi står for. Alt er uli­ke kom­mu­ni­ka­sjons­for­mer som vi har i vår kul­tur. Alt er bear­bei­del­se som mot­ar­bei­der kaos og and­re destruk­ti­ve uttrykk­s­for­mer. Et sivi­li­sa­sjo­nens og demo­kra­tisk form for fel­les utrykk, bear­bei­del­se og svar på en trus­sel vi ikke direk­te kan beskyt­te oss mot.

til toppen