Tysklands nye president: Prinsippfast og misforstått

I Joachim Gauck får Tyskland en uavhengig og prinsippfast president, men bildet de fleste tyskere har av ham stemmer ikke med virkeligheten.

Den 18. mars skjer det: For­bunds­for­sam­lin­gen i Ber­lin vel­ger «pre­si­den­ten i fol­kets hjer­ter» til tysk stats­over­hode. «Pre­si­den­ten i fol­kets hjer­ter»? I Tysk­land vet de fles­te hvem medie­ne sik­ter til: Joa­chim Gau­ck, 1940-årgang, parti­løs, engang prest og bor­ger­retts­for­kjem­per i det sosia­lis­tis­ke DDR. Etter den øst­tys­ke sta­tens opp­løs­ning ble han i 1990 utnevnt av par­la­men­tet til å lede arbei­det med å for­val­te og utfors­ke Sta­si-arki­vet DDR etter­lot seg. Det sis­te tiåret har Gau­ck vært en etter­spurt fore­drags­rei­sen­de i tema­ene fri­het og bor­ger­ret­tig­he­ter.

I 2010 var han SPD (Sosial­de­mo­kra­te­ne) og De Grøn­nes kan­di­dat, etter at for­bunds­pre­si­dent Horst Köh­ler fra CDU av erg­rel­se over gnå­le­te medi­er og parti­po­li­ti­ke­re kas­tet inn hånd­kle­et. Kan­di­da­ten til regje­rings­koa­li­sjo­nen av kris­te­lig­de­mo­kra­ter fra CDU/CSU og libe­ra­le fra FDP, Chris­ti­an Wulff (CDU), vant med en hårs­bredd først i tred­je valg­om­gang. Gau­ck had­de like­vel sym­pa­ti­en fra en over­vel­den­de majo­ri­tet av tys­ker­ne på sin side — i et direkte­valg had­de han vun­net klart. Wulff var en av de fremad­stor­men­de i kans­ler Ange­la Mer­kels par­ti, og det het seg at hun fore­trakk å plas­se­re ham i lan­dets høy­es­te embe­te før han kun­ne utford­re hen­ne: Trus­se­len var erkjent og uska­de­lig­gjort i tide.

Nå får tys­ker­ne alt­så pre­si­den­ten de har «tatt til sine hjer­ter», og hans popu­la­ri­tet har økt enda mer i takt med alt Wulff har vik­let seg inn i av betal­te ferier og and­re venne­tje­nes­ter, så stak­kars­lig og banalt at det nes­ten er for smått til å for­tje­ne beteg­nel­sen kor­rup­sjon.

Gau­ck i 2009 (foto: Sebas­ti­an Hil­lig, CC: by-nc)

Ved Gau­ck, der­imot, er alt stort. Sak­lig, klar, rett på sak, en for­fek­ter av fri­het under ansvar, en karis­ma­tisk for­mid­ler av demo­kra­ti­ets og repub­lik­kens stor­het. Tys­ker­ne els­ker men­nes­ker som han: De som er dre­vet av over­be­vis­ning, de upo­li­tis­ke som ikke går inn for det oppor­tu­ne, det nød­ven­di­ge eller en bestemt ret­ning, men bare føl­ger morals­ke måle­stok­ker. Så stor er leng­se­len etter en slik per­son­lig­hets­type at poli­ti­ke­re som synes å pas­se, sta­dig vekk blir haus­set opp. Sist gjaldt det tid­li­ge­re for­svars­mi­nis­ter Karl-The­odor zu Gut­ten­berg. Det­te med­lem­met av høy­ade­len ble av det bay­ers­ke CSU og regio­na­le medi­er i sitt hjem­li­ge Ober­fran­ken fram­stilt som en slags über-poli­ti­ker og avan­ser­te til den nasjo­na­le poli­tis­ke sce­nen. Det sto­re fler­tall av tys­ke­re til­trod­de ham det aller mes­te, for­di han av og til mål­bar syns­punk­ter som ikke pas­set inn i det parti­po­li­tis­ke møns­te­ret — til slutt var det kna­pt noen som tvil­te på at man her had­de fun­net en fram­ti­dig tysk kans­ler. Så falt han. Det kom fram at han ikke had­de erver­vet seg dok­tor­gra­den sin gjen­nom ærlig aka­de­misk arbeid, men iste­den svind­let den til seg med et pla­giat, klip­pet og limt fra inter­nett.

Kom­bi­na­sjo­nen av popu­la­ri­tet og selv­sten­di­ge menin­ger har en for­fø­ren­de virk­ning på de fles­te tys­ke­re. Om det­te så for­bin­des med en vin­nen­de, karis­ma­tisk opp­tre­den, for­svin­ner sis­te rest av mot­fore­stil­lin­ger.

Gau­ck som pre­si­dent er den insti­tu­sjo­na­li­ser­te per­spek­tiv­for­and­ring

I mot­set­ning til zu Gut­ten­berg er ikke Gau­ck en illu­sjon. Hans libe­ral­kon­ser­va­ti­ve over­be­vis­ning har sine røt­ter i livs­lø­pet hans, i hans reflek­ter­te kris­ten­tro. Han vet å for­mid­le hele sin hold­ning og per­son­lig­het med basis i moti­ver som er like uan­gri­pe­li­ge som de er for­ståe­li­ge. Faren hans satt fire år i sibirsk inter­ne­rings­leir, DDR omrin­get sine bor­ge­re med tanke‑, ytrings- og reise­for­bud, alt­så kun­ne ikke Gau­ck bifal­le den «reelt eksis­te­ren­de sosia­lis­men». Det­te er kil­den til Gau­cks mot­stands­hold­ning som prest i DDR, hans ubøye­li­ge tro på demo­kra­ti­et og hans bekjen­nel­se til retts­sta­ten.

Det har gjort ham popu­lær. Like­vel er beteg­nel­sen «pre­si­den­ten i fol­kets hjer­ter» en medie­fik­sjon som ikke har noe med den vir­ke­li­ge Joa­chim Gau­ck å gjø­re. Det­te er den førs­te mis­for­stå­el­sen om Gau­ck.

Etter Wulf­fs avgang var det et behov for å inn­set­te fol­kets kan­di­dat i pre­si­dent­em­be­tet, ikke enda en parti­po­li­ti­ker. Det er å for­ven­te at folk dan­ner seg et mer rea­lis­tisk bil­de av Gau­ck etter hvert. En for­smak kom umid­del­bart etter at han ble nomi­nert som «kon­sen­sus­kan­di­dat» av alle par­ti­ene i For­bunds­da­gen unn­tatt Die Lin­ke, som har sine røt­ter i SED, det stats­bæ­ren­de par­ti­et i DDR. Nær­mest ut av intet brøt det en «shit­storm» løs på Twit­ter om Gau­cks tid­li­ge­re utta­lel­ser. Angi­ve­lig gikk han inn for fri­het uten sosi­alt sik­ker­hets­nett, kal­te Occupy-beve­gel­sen «tåpe­lig», for­døm­te ikke ban­ke­ne til­strek­ke­lig tyde­lig under bank­kri­sens høyde­punkt, og tok ikke klart nok avstand fra kri­ge­ne i Irak og Afgha­ni­stan — eller til og med for­svar­te både kri­ge­ne og ban­ke­ne. Stor­men døde hen like raskt som den had­de opp­stått: Ved nær­me­re betrakt­ning av ori­gi­nal­si­ta­te­ne vis­te det seg at Gau­ck ikke lot seg redu­se­re til så enk­le form­ler. Han had­de uttalt seg dif­fe­ren­si­ert, ikke bare for­søkt å gjø­re seg inter­es­sant ved å stil­le seg på tvers av hoved­strøm­men i parti­po­li­tik­ken og sam­fun­net. Den­ne pre­si­den­ten vil gi tys­ker­ne noe å ten­ke på, også slikt som er ube­ha­ge­lig. Hans popu­la­ri­tet vil uunn­gåe­lig lide under det.

Det som ikke vil lide, er hans auto­ri­tet. Nett­opp her er opp­ha­vet til den and­re mis­for­stå­el­sen: beteg­nel­sen «kon­sen­sus­kan­di­dat». «Kon­ser­va­tiv» betyr hos Gau­ck ikke at han står de bor­ger­li­ge kris­te­lig­de­mo­kra­tis­ke par­ti­ene sær­lig nær, og hans «libe­ra­lis­me» har ingen­ting med de libe­ra­le Fri­de­mo­kra­te­ne (FDP) å gjø­re, selv om de har støt­tet hans kan­di­da­tur spe­si­elt sterkt. Han kri­ti­se­rer De Grøn­ne for at omleg­gin­gen av energi­sek­to­ren i for­ny­bar ret­ning er for ure­flek­tert og over­ilet. Sosial­de­mo­kra­te­ne får høre at de risi­ke­rer å set­te fri­he­ten på spill med sin vel­ferds­ide­o­lo­gi.

Den som på slikt vis insis­te­rer på en plass mel­lom alle sto­ler er en dis­senskan­di­dat, og han øns­ker å være det. Den for­ment­lig upo­li­tis­ke Gau­ck hol­der det mest poli­tis­ke av speil opp for poli­ti­ker­ne. Der ser han stand­punk­te­ne deres ver­ken fra podi­et hvor de van­lig­vis blir fram­ført eller fra en av de van­li­ge kri­ti­ker­sce­ne­ne.

Gau­ck som pre­si­dent er den insti­tu­sjo­na­li­ser­te per­spek­tiv­for­and­ring

. Han åpner blik­ket.

Til for­skjell fra Mer­kel har han ordet i sin makt

Det var nøy­ak­tig der­for at kans­ler Ange­la Mer­kel til sis­te øye­blikk med en viss for­bit­rel­se for­søk­te å for­hind­re Gau­cks kan­di­da­tur. Hun har opp­høyd prag­ma­tis­men til vik­tigs­te sty­rings­prin­sipp og hev­der sta­dig vekk at løs­nin­ge­ne hun går inn for er de enes­te muli­ge. Med det­te har hun suk­sess, også på euro­pe­isk nivå. For Gau­ck er det mulig å søke etter alter­na­ti­ver til alt — unn­tatt demo­kra­ti og plu­ra­lis­me. Erfa­rin­gen fra DDR, der regi­mets syn ble hev­det å være den viten­ska­pe­lig baser­te sann­het, har opp­dratt ham til skep­sis.

Til for­skjell fra Mer­kel har han ordet i sin makt

. Nes­ten alle Tysk­lands poli­ti­ke­re, med Mer­kel i spis­sen, har grunn til å fryk­te Gau­cks intel­lek­tu­el­le uav­hen­gig­het.

Den tred­je og sis­te mis­for­stå­el­sen er at Gau­ck skul­le være den ide­el­le mann til embe­tet som tysk stats­over­hode. Tysk­land er ikke et valg­mo­nar­ki som Frank­ri­ke eller USA: For­bunds­pre­si­den­ten skal stort sett repre­sen­te­re, han for­val­ter ikke poli­tisk makt. Gau­cks for­gjen­ge­re Köh­ler, den uan­se­li­ge finans­po­li­ti­ke­ren som had­de satt spor etter seg inter­na­sjo­nalt, og Wulff, pro­vins­duk­sen med sitt nære og var­me kon­takt­nett, pas­set i prin­sip­pet godt til en jobb som drei­er seg mer om å for­mid­le enn å lede. Gau­ck er åpen­bart fle­re num­re stør­re enn det­te. Man­ge av hans for­gjen­ge­re voks­te inn i embe­tet og for­sto i tidens løp å gi det en per­son­lig pro­fil. Gau­ck rår alle­re­de fra begyn­nel­sen av over så mye av det­te at han hel­ler må dem­pe seg for ikke å spren­ge ram­me­ne for­fat­nin­gen og tra­di­sjo­nen gir for­bunds­pre­si­den­ten. På den annen side: Hvor­for skul­le ikke Tysk­land kun­ne leve med en uav­hen­gig ånd i sta­tens høy­es­te stil­ling?

TEMA

T

yskland

3 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

1 KOMMENTAR

  1. Det­te er en seriøs solid aka­de­misk ana­ly­se. En mot­vekt til all den tab­lo­i­de pres­se. Det liker jeg, for­di jeg har brukt bår av mitt liv i uli­ke uni­ver­si­te­ter og fått en utdan­nel­se der­fra. Sam­men­lik­nen­de poli­tikk, stats­vi­ten­skap eller his­to­rie i fag­kret­sen, da vil­le det­te vært inter­es­sant, men det er ikke mange.Og det for­tje­ner ikke den­ne teks­ten. Hva du eller dere bør gjø­re vet jeg ikke. Det er en Inter­nett jun­gel der ute.

til toppen