Den 18. mars skjer det: Forbundsforsamlingen i Berlin velger “presidenten i folkets hjerter” til tysk statsoverhode. “Presidenten i folkets hjerter”? I Tyskland vet de fleste hvem mediene sikter til: Joachim Gauck, 1940-årgang, partiløs, engang prest og borgerrettsforkjemper i det sosialistiske DDR. Etter den østtyske statens oppløsning ble han i 1990 utnevnt av parlamentet til å lede arbeidet med å forvalte og utforske Stasi-arkivet DDR etterlot seg. Det siste tiåret har Gauck vært en etterspurt foredragsreisende i temaene frihet og borgerrettigheter.
I 2010 var han SPD (Sosialdemokratene) og De Grønnes kandidat, etter at forbundspresident Horst Köhler fra CDU av ergrelse over gnålete medier og partipolitikere kastet inn håndkleet. Kandidaten til regjeringskoalisjonen av kristeligdemokrater fra CDU/CSU og liberale fra FDP, Christian Wulff (CDU), vant med en hårsbredd først i tredje valgomgang. Gauck hadde likevel sympatien fra en overveldende majoritet av tyskerne på sin side — i et direktevalg hadde han vunnet klart. Wulff var en av de fremadstormende i kansler Angela Merkels parti, og det het seg at hun foretrakk å plassere ham i landets høyeste embete før han kunne utfordre henne: Trusselen var erkjent og uskadeliggjort i tide.
Nå får tyskerne altså presidenten de har “tatt til sine hjerter”, og hans popularitet har økt enda mer i takt med alt Wulff har viklet seg inn i av betalte ferier og andre vennetjenester, så stakkarslig og banalt at det nesten er for smått til å fortjene betegnelsen korrupsjon.
Ved Gauck, derimot, er alt stort. Saklig, klar, rett på sak, en forfekter av frihet under ansvar, en karismatisk formidler av demokratiets og republikkens storhet. Tyskerne elsker mennesker som han: De som er drevet av overbevisning, de upolitiske som ikke går inn for det opportune, det nødvendige eller en bestemt retning, men bare følger moralske målestokker. Så stor er lengselen etter en slik personlighetstype at politikere som synes å passe, stadig vekk blir hausset opp. Sist gjaldt det tidligere forsvarsminister Karl-Theodor zu Guttenberg. Dette medlemmet av høyadelen ble av det bayerske CSU og regionale medier i sitt hjemlige Oberfranken framstilt som en slags über-politiker og avanserte til den nasjonale politiske scenen. Det store flertall av tyskere tiltrodde ham det aller meste, fordi han av og til målbar synspunkter som ikke passet inn i det partipolitiske mønsteret — til slutt var det knapt noen som tvilte på at man her hadde funnet en framtidig tysk kansler. Så falt han. Det kom fram at han ikke hadde ervervet seg doktorgraden sin gjennom ærlig akademisk arbeid, men isteden svindlet den til seg med et plagiat, klippet og limt fra internett.
Kombinasjonen av popularitet og selvstendige meninger har en forførende virkning på de fleste tyskere. Om dette så forbindes med en vinnende, karismatisk opptreden, forsvinner siste rest av motforestillinger.
Gauck som president er den institusjonaliserte perspektivforandring
I motsetning til zu Guttenberg er ikke Gauck en illusjon. Hans liberalkonservative overbevisning har sine røtter i livsløpet hans, i hans reflekterte kristentro. Han vet å formidle hele sin holdning og personlighet med basis i motiver som er like uangripelige som de er forståelige. Faren hans satt fire år i sibirsk interneringsleir, DDR omringet sine borgere med tanke‑, ytrings- og reiseforbud, altså kunne ikke Gauck bifalle den “reelt eksisterende sosialismen”. Dette er kilden til Gaucks motstandsholdning som prest i DDR, hans ubøyelige tro på demokratiet og hans bekjennelse til rettsstaten.
Det har gjort ham populær. Likevel er betegnelsen “presidenten i folkets hjerter” en mediefiksjon som ikke har noe med den virkelige Joachim Gauck å gjøre. Dette er den første misforståelsen om Gauck.
Etter Wulffs avgang var det et behov for å innsette folkets kandidat i presidentembetet, ikke enda en partipolitiker. Det er å forvente at folk danner seg et mer realistisk bilde av Gauck etter hvert. En forsmak kom umiddelbart etter at han ble nominert som “konsensuskandidat” av alle partiene i Forbundsdagen unntatt Die Linke, som har sine røtter i SED, det statsbærende partiet i DDR. Nærmest ut av intet brøt det en “shitstorm” løs på Twitter om Gaucks tidligere uttalelser. Angivelig gikk han inn for frihet uten sosialt sikkerhetsnett, kalte Occupy-bevegelsen “tåpelig”, fordømte ikke bankene tilstrekkelig tydelig under bankkrisens høydepunkt, og tok ikke klart nok avstand fra krigene i Irak og Afghanistan — eller til og med forsvarte både krigene og bankene. Stormen døde hen like raskt som den hadde oppstått: Ved nærmere betraktning av originalsitatene viste det seg at Gauck ikke lot seg redusere til så enkle formler. Han hadde uttalt seg differensiert, ikke bare forsøkt å gjøre seg interessant ved å stille seg på tvers av hovedstrømmen i partipolitikken og samfunnet. Denne presidenten vil gi tyskerne noe å tenke på, også slikt som er ubehagelig. Hans popularitet vil uunngåelig lide under det.
Det som ikke vil lide, er hans autoritet. Nettopp her er opphavet til den andre misforståelsen: betegnelsen “konsensuskandidat”. “Konservativ” betyr hos Gauck ikke at han står de borgerlige kristeligdemokratiske partiene særlig nær, og hans “liberalisme” har ingenting med de liberale Fridemokratene (FDP) å gjøre, selv om de har støttet hans kandidatur spesielt sterkt. Han kritiserer De Grønne for at omleggingen av energisektoren i fornybar retning er for ureflektert og overilet. Sosialdemokratene får høre at de risikerer å sette friheten på spill med sin velferdsideologi.
Den som på slikt vis insisterer på en plass mellom alle stoler er en dissenskandidat, og han ønsker å være det. Den formentlig upolitiske Gauck holder det mest politiske av speil opp for politikerne. Der ser han standpunktene deres verken fra podiet hvor de vanligvis blir framført eller fra en av de vanlige kritikerscenene. Gauck som president er den institusjonaliserte perspektivforandring. Han åpner blikket.
Til forskjell fra Merkel har han ordet i sin makt
Det var nøyaktig derfor at kansler Angela Merkel til siste øyeblikk med en viss forbitrelse forsøkte å forhindre Gaucks kandidatur. Hun har opphøyd pragmatismen til viktigste styringsprinsipp og hevder stadig vekk at løsningene hun går inn for er de eneste mulige. Med dette har hun suksess, også på europeisk nivå. For Gauck er det mulig å søke etter alternativer til alt — unntatt demokrati og pluralisme. Erfaringen fra DDR, der regimets syn ble hevdet å være den vitenskapelig baserte sannhet, har oppdratt ham til skepsis. Til forskjell fra Merkel har han ordet i sin makt. Nesten alle Tysklands politikere, med Merkel i spissen, har grunn til å frykte Gaucks intellektuelle uavhengighet.
Den tredje og siste misforståelsen er at Gauck skulle være den ideelle mann til embetet som tysk statsoverhode. Tyskland er ikke et valgmonarki som Frankrike eller USA: Forbundspresidenten skal stort sett representere, han forvalter ikke politisk makt. Gaucks forgjengere Köhler, den uanselige finanspolitikeren som hadde satt spor etter seg internasjonalt, og Wulff, provinsduksen med sitt nære og varme kontaktnett, passet i prinsippet godt til en jobb som dreier seg mer om å formidle enn å lede. Gauck er åpenbart flere numre større enn dette. Mange av hans forgjengere vokste inn i embetet og forsto i tidens løp å gi det en personlig profil. Gauck rår allerede fra begynnelsen av over så mye av dette at han heller må dempe seg for ikke å sprenge rammene forfatningen og tradisjonen gir forbundspresidenten. På den annen side: Hvorfor skulle ikke Tyskland kunne leve med en uavhengig ånd i statens høyeste stilling?
Dette er en seriøs solid akademisk analyse. En motvekt til all den tabloide presse. Det liker jeg, fordi jeg har brukt bår av mitt liv i ulike universiteter og fått en utdannelse derfra. Sammenliknende politikk, statsvitenskap eller historie i fagkretsen, da ville dette vært interessant, men det er ikke mange.Og det fortjener ikke denne teksten. Hva du eller dere bør gjøre vet jeg ikke. Det er en Internett jungel der ute.