De siste par årene har vi sett flere eksempler på at sosiale medier forrykker og endrer maktforhold. Den arabiske våren står som det fremste eksempelet på hvordan sosiale medier brukes til å mobilisere og, i ytterste konsekvens, velte regimer. Også i nordiske land har vi fått demonstrert de sosiale medienes kraft, som for eksempel i etterkant av 22. juli-hendelsene.
Men forandrer sosiale medier egentlig offentligheten og politikken? Politisk engasjement gjennom sosiale medier betegnes ofte som «slacktivism», en utvannet form for aktivisme som verken krever noe av de som deltar, eller som har noen virkning på det politiske systemet. Et annet spørsmål er om det er så lett for den vanlige mann og kvinne å nå gjennom med sitt budskap, eller om sosiale medier brukes av elitene til å dominere ordskiftet. Med andre ord: ser vi en demokratisering av det offentlige rom, med mulighet for flere til å uttrykke seg og få gjennomslag, eller dannes digitale hierarkier, der gamle (eller nye) eliter dominerer ordskiftet?
For å forstå hvordan makt virker i de sosiale mediene er det viktig å forstå hva som skjer når individer kobles sammen gjennom digitale nettverk.
Kort vei til å påvirke andre
Et demokratisk potensial ligger i at digitale nettverk er svært effektive når det gjelder å koble sammen individer eller enheter – de skaper en «liten verden». Når individer er koblet gjennom et nettverk vil de kunne påvirke hverandres atferd og beslutninger. I nettverk forsterkes det enkeltpersoner gjør når andre i nettverket ser handlingen og velger å gjøre det samme, for eksempel når noen klikker «deltar» på en politisk demonstrasjon etter å ha sett på Facebook at mange av vennene har tenkt seg dit. Sosiale medier er godt egnet til å skape informasjonskaskader fordi brukere lett kan se hva deres venner eller følgere formidler og spre informasjonen videre i sine nettverk.
Den mye omtalte KONY 2012-aksjonen på Facebook våren 2012 er et eksempel på en informasjonskaskade. Aksjonen oppfordret brukere til å spre en video om forbrytelser begått av Joseph Kony i Uganda (se nedenfor). Hensikten var å sette press på det internasjonale samfunnet for å få Kony arrestert. Lenken til videoen spredde seg til hele verden via Facebook i rekordfart, og viser slik potensialet i informasjonsspredning via sosiale medier. Samtidig er KONY 2012 et godt eksempel på slacktivism – og frakobling mellom offline og online engasjement. Gateaksjonen det ble oppfordret til samlet svært få deltagere.
KONY 2012 from INVISIBLE CHILDREN on Vimeo.
De rike blir rikere
Samtidig som sosiale medier har dette potensialet for at den vanlige borger kan trigge massemobilisering, medfører de også at hierarkier etableres og forsterkes. Det som er blitt kalt «de rike blir rikere»-effekten innebærer at websider som i utgangspunktet er veldig synlige og mye besøkt, har en tendens til å bli enda mer synlige. Dette skyldes algoritmer som styrer hva brukere skal se, avhengig av siders popularitet, brukerens sosiale nettverk og tidligere valg. Ulike søkemotorer og sosiale medier bruker ulike algoritmer, men felles for dem er at de lager et hierarki av synlighet. Mens få websider og brukerprofiler oppnår kjendisstatus, forblir de fleste anonyme.
Hvis man for eksempel ser på det politiske Norge på webben og velger ut sidene som har den høyeste page rank, er det et klart hierarki. Tradisjonelle medier som aftenposten.no og nrk.no er høyest rangert. Deretter kommer de politiske partiene, og etter disse de sosiale mediene. Dette betyr at de tradisjonelle mediene fortsatt er mest synlige på nettet, og at etablerte eliter dermed gjenskaper sin makt i det digitale rommet. Samtidig blir sosiale medier viktigere og viktigere, og innenfor disse kan nye digitale eliter potensielt bygge seg opp og utfordre de etablerte elitene.
Mobilisering gjennom sosiale medier – det viktigste demokratiske potensialet?
De lave kostnadene knyttet til bruk av sosiale medier, kombinert med nettverksstrukturen gjør det mulig for enkeltindivider å ta initiativ til demonstrasjoner og aksjoner som før krevde at man hadde en organisasjon i ryggen.
Selv om mange slike initiativer feiler, finnes det også eksempler på at de leder til massemønstringer, slik som «rosetogene» — sorgmarkeringene i etterkant av 22. juli. Initiativet til demonstrasjonen kom fra en helt vanlig borger med en Facebook-konto. Våre studier viser at Facebook var den primære kanalen for å få ut informasjon om rosetogene, foran etablerte medier, i alle aldersgrupper opp til 54 år.
Tvetydig utvikling
De sosiale mediene varsler en utvikling i retning av et «samarbeidsdemokrati», der det er lettere å gi kollektiv kraft til den vanlige borgers meninger, hva enten disse er av samfunnsbyggende eller av mer nedbrytende karakter. Vi tror at dette potensialet for å mobilisere grasrotmeninger, og gjøre dem synlige i offentligheten og for politikerne, utgjør den kanskje viktigste maktforskyvningen knyttet til sosiale medier.
Utviklingen er likevel tvetydig. Sosiale mediers nettverksstruktur legger til rette for at flere deltar og får gjennomslag, til at etablerte institusjoner vedlikeholder sin makt og til at nye digitale eliter kan bygge seg opp. De mest populære og synlige organisasjonene i digitale nettverk utgjør de nye elitene og har stor innflytelse i sosiale medier. Men både for de gamle og de nye elitene og for vanlige brukere av sosiale medier består utfordringen i å utnytte nettverksstrukturen til å skape informasjonskaskader.
Artikkelen ble først publisert i avisen Politiken 5. september 2012.
[…] til andre nettverk. Forskningsleder ved Institutt for samfunnsforskning, Bernard Enjolras, sier i Vox Publica at ikke bare vil individer som er koblet sammen gjennom et nettverk kunne påvirke hverandres […]