Bør folkeavstemninger følges?

Hvordan valgdeltakelse, størrelsen på flertallet og om det blir "Ja" eller "Nei" påvirker nordmenns meninger om grunnlaget for å følge resultatet av en folkeavstemning om norsk EU-medlemskap.

Folke­av­stem­nin­ger har i øken­de grad blitt benyt­tet i poli­tis­ke beslut­nings­pro­ses­ser i Euro­pa, og saker som knyt­tes til EU og omhand­ler med­lem­skap, rati­fi­se­ring av avta­ler, og grunn­lovs­do­ku­men­ter er blant de sake­ne som oftest blir sendt ut til folke­av­stem­ning. I Nor­ge har vi som kjent hatt to folke­av­stem­nin­ger om EF/EU-med­lem­skap i hen­holds­vis 1972 og 1994. På tross av at det er gjen­nom­ført mye forsk­ning på folke­av­stem­nin­ger, har ingen til nå sett på hvor­dan valg­del­ta­kel­sen og stør­rel­sen på fler­tal­let vir­ker inn på folks opp­fat­ning av legi­ti­mi­te­ten til folke­av­stem­nin­gen. Legi­ti­mi­tet for­står vi i den­ne sam­men­hen­gen som folks opp­fat­ning om i hvil­ken grad poli­ti­ker­ne bør føl­ge resul­ta­tet av avstem­nin­gen. Noen vil kan­skje tro at folk mener at resul­ta­tet av en folke­av­stem­ning all­tid skal føl­ges, så len­ge den er lov­lig gjen­nom­ført. And­re vil kan­skje ten­ke at folk ser bort fra en folke­av­stem­ning der­som utfal­let ikke er i tråd med hva de selv øns­ker skal skje. Sann­he­ten er et sted midt i mel­lom. I etter­kant av den nors­ke folke­av­stem­nin­gen om norsk med­lem­skap i EU ble det gjort en spørre­un­der­sø­kel­se blant vel­ger­ne i Nor­ge om resul­ta­tet fra folke­av­stem­nin­gen skul­le føl­ges av Stor­tin­get. Blant «Nei»-velgerne – de som vant folke­av­stem­ni­nen – var det 93 pro­sent som men­te resul­ta­tet bur­de føl­ges, mens blant «Ja»-velgerne var tal­let mye lave­re på 62 pro­sent.

Den­ne 25 år gam­le under­sø­kel­sen anty­der at man­ge vel­ge­re har et instru­men­telt syn på folke­av­stem­nin­ger. Den ame­ri­kans­ke pre­si­den­ten Donald Trump opp­sum­mer­te i nyere tid den­ne for­be­hold­ne inn­stil­lin­gen til demo­kra­tis­ke pro­ses­ser greit i opp­tak­ten til pre­si­dent­val­get i 2016: «I will totally accept the results of this great and his­to­ric pre­si­den­ti­al election – if I win!».

Sam­ti­dig er man­ge — fak­tisk fler­tal­let av de som taper — vil­li­ge til å opp­gi sitt indi­vi­du­el­le stand­punkt der­som man etter en folke­av­stem­ning ser at fler­tal­let vil ha en annen ret­ning. Man­ge vekt­leg­ger kol­lek­ti­vets pre­fe­ran­se over sin egne, indi­vi­du­el­le pre­fe­ran­se.

Under­sø­kel­sen fra folke­av­stem­nin­gen i 1994 åpner opp fle­re spørs­mål enn den kan gi svar på. Det var nød­ven­dig­vis bare en side som vant og en side som tap­te. Hva hvis det had­de gått and­re vei­en, alt­så at «Ja»-siden vant og «Nei»-siden tap­te? Kan­skje vel­ge­re som er mot EU er mer opp­tatt av å føl­ge resul­ta­tet av en folke­av­stem­ning, selv om utfal­let skul­le gå i deres dis­fa­vør? Med kun ett data­punkt er det umu­lig å skil­le «Ja»-velgere og «Nei»-velgere fra vin­ne­re og tape­re. For kun­ne gjø­re det­te må vi ty til eks­pe­ri­men­ter som kan variere tenk­te sce­na­ri­er.

Vi – det vil si Troy S. Bro­der­stad, Mikael P. Johan­nes­son, Jonas Lin­de og meg selv – gjen­nom­før­te et såkalt con­joint-eks­pe­ri­ment i Norsk med­bor­ger­pa­nel, hvor vi ba respon­den­te­ne ta stil­ling til en tenkt situa­sjon hvor det påny ble gjen­nom­ført en folke­av­stem­ning i Nor­ge om EU-med­lem­skap. I til­legg til å variere utfal­let (Ja til med­lem­skap / Nei til med­lem­skap) varier­te vi nivå­et på valg­del­ta­kel­sen og stør­rel­sen på fler­tal­let. Vår anta­kel­se var at valg­del­ta­kel­se og stør­rel­sen på fler­tal­let har noe å si for hvor man­ge som mener man bør føl­ge folke­av­stem­nin­gen. Dis­se to dimen­sjo­ne­ne for­tel­ler nem­lig hvor sik­kert det er at det er et fler­tall blant alle inn­byg­ger­ne stil­ler seg bak resul­ta­tet fra folke­av­stem­nin­gen.  

Resul­ta­ter fra eks­pe­ri­ment i Norsk med­bor­ger­pa­nel om folke­av­stem­ning om norsk EU-med­lem­skap. X-aksen viser sann­syn­li­get for at folk mener folke­av­stem­nin­gen skal føl­ges uav­hen­gig av hva stor­tings­po­li­ti­ker­ne mener. Figu­ren viser hvor­dan den­ne sann­syn­lig­he­ten varie­rer etter hvor stor valg­del­ta­kel­sen er, hvor stort fler­tal­let er, og om utfal­let er i tråd med ens egne hold­nin­ger til EU-med­lem­skap.

Figu­ren over viser resul­ta­te­ne fra eks­pe­ri­men­tet. Den for­tel­ler at der­som en folke­av­stem­ning har høy valg­del­ta­kel­se, stort fler­tall, og dess­uten har det utfal­let man selv fore­trek­ker, vil så godt som alle mene at poli­ti­ker­ne bør føl­ge folke­av­stem­nin­gen. Om man snur på fli­sen, der­imot, og leg­ger fram et sce­na­rio med lav valg­del­ta­kel­se, kna­pp fler­talls­stør­rel­se, og et utfall som man selv ikke fore­trek­ker, er det bare 25 pro­sent sann­syn­lig­het for at man mener at folke­av­stem­nin­gen bør føl­ges. Nå er rik­tig­nok 35 pro­sent valg­del­ta­kel­se i en folke­av­stem­ning om EU-med­lem­skap ikke vel­dig sann­syn­lig i Nor­ge, men resul­ta­te­ne gir like­vel en peke­pinn på valg­del­ta­kel­sens betyd­ning for legi­ti­mi­te­ten til demo­kra­tis­ke beslut­nings­pro­ses­ser.

Figu­ren viser også hvor­dan vin­ner­ne og taper­ne har uli­ke syn på folke­av­stem­nin­gen. Den åpen­ba­re for­skjel­len er at taper­ne har vans­ke­li­ge­re for å god­ta et utfall som går imot deres pre­fe­ran­se. En mer sub­til virk­ning er sam­spil­let mel­lom det å vin­ne eller tape og hvor­dan man ser på valg­del­ta­kel­se. De som taper rea­ge­rer nem­lig mer neg­a­tivt på lav valg­del­ta­kel­se enn de som vin­ner gjør. Den­ne inter­ak­sjons­ef­fek­ten har tid­li­ge­re blitt kalt per­sep­sjons­bias. Man kan si det slik at vin­ner­ne og taper­ne har uli­ke bril­ler på seg når de skal vur­de­re folke­av­stem­nin­gens legi­ti­mi­tet.

Hele artik­ke­len står på trykk i Euro­pean Union Poli­tics, og er gra­tis til­gjen­ge­lig (åpen til­gang) via den­ne len­ken:
https://doi.org/10.1177/1465116518820163

INGEN KOMMENTARER

KOMMENTÉR

Skriv en kommentar

Bidra til god debatt - skriv under fullt navn. Se våre kommentarregler.

Abonner på kommentarer
til toppen