Notre-Dame de Paris – katedralen som ble en hjørnestein for politisk makt

Natten fra 15. til 16. april ble katedralen Notre-Dame i Paris herjet av brann. Dagen etter lovet president Emmanuel Macron å sette i stand bygningen igjen på ufattelig kort tid: fem år. Det tok derimot mange århundrer, og en ferd gjennom mange forskjellige maktregimer, før Notre-Dame ble til en hjørnestein for politisk makt og nasjonal enhet i Frankrike.

Man­dag 15. april 2019, kl. 18.15. I begyn­nel­sen av den stil­le uken stim­ler de tro­en­de sam­men til bønn i kirke­ski­pet i Not­re-Dame. Da lyder brann­alar­men. Sik­ker­hets­vak­ten mer­ker ingen­ting uvan­lig, men fra tak­hvel­vin­gen høres en svak støy. Høy­tids­fei­rin­gen avbry­tes, de tro­en­de for­la­ter kirke­rom­met. Kl. 18.40 utlø­ses brann­alar­men på nytt. Tak­kon­struk­sjo­nen fra begyn­nel­sen av 1200-tal­let, som går under nav­net «sko­gen» for­di den er byg­get av 1300 eike­trær, til­in­tet­gjø­res i et flam­me­hav med 1000 gra­der var­me. 1326 tak­pla­ter av bly smel­ter. Det 90 meter høye kirke­spi­ret, kon­stru­ert av arki­tekt Eugè­ne Viol­let-le-Duc i 1860, gir etter for flam­me­ne og kol­lap­ser. Med 500 tonn tre­verk og 210 tonn bly river det med seg en del av kirke­ta­ket i fal­let. I sis­te øye­blikk red­des noen av kate­dra­lens uvur­der­li­ge skat­ter, som den berøm­te torne­kro­nen og kong Lud­vig IXs hel­li­ge kjor­tel, og brin­ges i sik­ker­het i råd­hu­set. Den 13 tonn tun­ge kirke­klok­ken «Emma­nu­el», støpt på 1600-tal­let under Lud­vig XIV, kla­rer seg.

At Not­re-Dame ikke var noen hvil­ken som helst byg­ning gjen­spei­les av de ster­ke følel­se­ne dra­ma­et utløs­te i Frank­ri­ke, den ster­ke inter­na­sjo­na­le soli­da­ri­te­ten og løf­tet om over 8500 mil­lio­ner kro­ner i støt­te til gjen­opp­byg­ning. Men like tyde­lig vises det i hvor raskt kate­dra­len har blitt gjen­stand for poli­tis­ke kon­flik­ter. Emma­nu­el Macron øns­ker å utly­se en stor inter­na­sjo­nal kon­kur­ran­se for gjen­opp­byg­ging av taket og kirke­spi­ret. Men lan­det er delt i to: Noen vil ha en iden­tisk rekon­struk­sjon, and­re øns­ker en ny utfor­ming med ele­men­ter fra sam­ti­den. For at gjen­opp­byg­gin­gen skal bli fer­dig på 5 år, slik at Frank­ri­ke skal vise seg fra sin bes­te side under åpnin­gen av De olym­pis­ke leker i Paris i 2024, lan­se­rer pre­si­den­ten et lov­for­slag om å kun­ne omgå vis­se reg­ler for byplan­leg­ging, miljø­vern og kul­tur­minne­vern. Men det frans­ke over­hu­set, der oppo­si­sjo­nen har fler­tal­let, kri­ti­se­rer for­sla­get kraf­tig. David Assou­li­ne, repre­sen­tant for sosia­list­par­ti­et i Paris, lan­ger ut: «Det drei­er seg om en lov for gjen­opp­byg­ge Not­re-Dame de Paris, og ikke Not­re-Dame de l’E­lysée» – alt­så pre­si­dent­pa­las­set.

I til­legg til sin reli­giø­se rol­le, er Not­re-Dame de Paris en ekte poli­tisk makt­fak­tor. Det er Emma­nu­el Macron fullt klar over: Gjen­opp­byg­gings­ar­bei­det for kate­dra­len sty­res direk­te fra pre­si­dent­pa­las­set under ledel­se av gene­ral Jean-Louis Geor­ge­lin. Ved å vel­ge den gam­le for­svars­sje­fen under pre­si­den­te­ne Jac­ques Chi­rac og Nico­las Sar­ko­zy, som dess­uten har vært ordens­kans­ler i frem­med­le­gio­nen, forbi­går pre­si­den­ten alle fag­in­stan­ser i stats­for­valt­nin­gen. Når Emma­nu­el Macron slik tar kon­trol­len over gjen­opp­byg­nin­gen av Not­re-Dame, er det også for­di han øns­ker å set­te sitt stem­pel på det­te sym­bols­ke ste­det i fransk poli­tikk.

Kate­dra­len der nasjo­nen viser sine avdøde pre­si­den­ter den sis­te ære, har en nær­mest mys­tisk til­knyt­ning til sta­tens leden­de kret­ser. Etter gene­ral De Gaul­les død ble det avholdt en stor­sla­gen mes­se den 12. novem­ber 1970 for å hed­re grunn­leg­ge­ren av det moder­ne Frank­ri­ke vi i dag kjen­ner som den fem­te repub­likk. Den 6. okto­ber 1974 ble pre­si­dent Geor­ges Pomp­i­dous død mar­kert på sam­me måte. Den 11. janu­ar 1996 ble det avholdt en mes­se til min­ne om François Mit­ter­rand i nær­vær av minist­re, repre­sen­tan­ter for leden­de myn­dig­he­ter og seks­ti stats­over­ho­der, blant annet Fidel Castro og Tysk­lands kans­ler Helmut Kohl. Sosio­lo­gen Denis Fleurd­or­ge ved Uni­ver­si­te­tet i Montpel­li­er mener mes­sen som avhol­des når pre­si­den­ter avgår ved døden er «et slags ‘sub­sti­tu­sjons­ri­tu­al’ der sta­ten tar i bruk et hel­lig sakra­ment for å mar­ke­re over­gan­gen til det seku­læ­re livet etter døden, nem­lig his­to­ri­en» (Denis Fleurd­or­ge: Nais­san­ce d’u­ne tra­dition funé­rai­re pré­si­den­ti­el­le: mou­r­ir sous la Vème Répub­li­que. Etu­des sur la mort, 2008). Frank­ri­ke sky­ver her til side det ellers så vik­ti­ge skil­let mel­lom stat og kir­ke, og gjør Not­re-Dame til et rom­skip inn i evig­he­ten.

Men når alt kom­mer til alt: Hvor­dan kun­ne det vært anner­le­des? Da bis­ko­pen i Paris, Mau­rice de Sully, bestem­mer seg for å star­te byg­gin­gen av en gotisk kate­dral til­eg­net den hel­li­ge jom­fru på l’î­le de la Cité rundt 1160, gir kong Lud­vig VII ham ufor­be­hol­den poli­tisk støt­te. Og med god grunn: Slik kan kon­gen styr­ke sin vak­len­de auto­ri­tet.

Sene­re skal for­hol­det mel­lom Not­re-Dame og den poli­tis­ke mak­ten i Frank­ri­ke bli sta­dig ster­ke­re. Når kir­ken står fer­dig på 1250-tal­let, lig­ger det ved siden av det kon­ge­li­ge slott. Den 10. april 1302 inn­kal­ler kong Filip IV den smuk­ke til det førs­te sten­der­mø­tet i fransk his­to­rie. De frem­møt­te støt­ter kon­gens kamp mot paven om ret­ten til å kre­ve skatt av kir­kens for­mue. Den 16. desem­ber 1431, når den frans­ke konge­mak­ten vak­ler under hundre­års­kri­gen, kro­nes Eng­lands Hen­rik VI til kon­ge over Frank­ri­ke – i Not­re-Dame. Når situa­sjo­nen snur og Karl VII har ned­kjem­pet sin rival, fei­rer han ved å la hym­nen Te Deum klin­ge i Not­re-Dame i 1437. Den 22. mars 1594, etter hund­re år med bor­ger­krig, gjør den nykon­ver­ter­te kato­lik­ken og kon­gen av Frank­ri­ke Hen­rik IV sitt inn­tog i Paris, og begir seg til Not­re-Dame for å la seg fei­re. Den 10. mars 1687 orga­ni­se­rer Lud­vig XIV en stor­sla­gen minne­se­re­mo­ni for Louis de Bour­bon, kalt «den sto­re con­dé», som var av kon­ge­lig slekt og had­de vært kon­gens hær­fø­rer. Ald­ri har Not­re-Dame vært så over­då­dig utsmyk­ket. Noen år sene­re, i 1699, inn­frir sol­kon­gen sin fars løf­te fra 1638 om å byg­ge et nytt kor i kate­dra­len, og gjør jom­fru Maria til Konge­ri­ket Frank­ri­kes beskyt­ter. Mel­lom sta­tu­ene av Lud­vig XIII og Lud­vig XIV set­tes det opp en enorm pietà-skul­tur i mar­mor, et uttrykk for en poli­tisk-reli­giøs for­bin­del­se som er ene­stå­en­de i den vest­li­ge ver­den. Det er det­te koret og dis­se sta­tu­ene som over­lev­de flam­me­ha­vet i kate­dra­len. Et tegn fra oven?

Not­re-Dame i brann. Foto: Oli­vi­er Mabel­ly.

Den 15. juli 1789 begir inn­byg­ger­ne i Paris seg til Not­re-Dame for å vise sin takk­nem­lig­het etter stor­min­gen av Bas­til­len dagen før. Not­re-Dame blir der­med et vik­tig åsted for den frans­ke revo­lu­sjo­nen, og for den enor­me omvelt­nin­gen som snart skal leg­ge grunn­la­get for vår poli­tis­ke moder­ni­tet: over­fø­rin­gen av mak­ten fra kon­gen til fol­ket. Etter å ha blitt plynd­ret og brukt som lager i revo­lu­sjo­nens mør­kes­te år, ryk­kes kate­dra­len i sen­trum av fransk poli­tikk av Napo­le­on Bona­par­te. I mot­set­nin­gen til de frans­ke kon­ge­ne som ble kro­net i Reims, lar den kor­si­kans­ke gene­ra­len seg kro­ne til kei­ser av Frank­ri­ke i Not­re-Dame i Paris den 2. desem­ber 1804, i nær­vær av pave Pius VII. I en artik­kel i tids­skrif­tet La Vie skri­ver domi­ni­ka­ner­prest og his­to­ri­ker Yves Combeau at mer enn noen annen hen­del­se «er det den­ne kro­nin­gen som gir Not­re-Dame i Paris sin nye sta­tus: fra å være Paris’ kate­dral blir den Frank­ri­kes kate­dral.» Når repub­lik­ken etab­le­res defi­ni­tivt i 1870, opp­rett­hol­des for­bin­del­sen. I 1894 avhol­des det stats­be­gra­vel­se for pre­si­dent Sadi Car­not i kate­dra­len, og i 1929 for mar­skalk Fer­di­nand Foch, som ledet an til sei­e­ren i and­re ver­dens­krig. Med loven om skil­let mel­lom kir­ke og stat fra 1905, blir Not­re-Dame kir­kens eien­dom. Den 26. august 1944 gjør Char­les de Gaul­le en tri­um­fe­ren­de gjen­komst på Champs-Elysé­es, og begir seg så til Not­re-Dame for å fei­re fri­gjø­rin­gen av Paris. På det­te sym­bols­ke ste­det kan lede­ren for det frie Frank­ri­ke bekref­te sin auto­ri­tet over­for and­re kref­ter i mot­stands­be­ve­gel­sen og de alli­er­te.

Det er der­for natur­lig at Not­re-Dame er ste­det for andak­ter og mar­ke­ring av nasjo­nens enhet under topp­mø­te­ne mel­lom sta­ten og kir­ken i Frank­ri­ke på 2000-tal­let. I 2007 avhol­des det i nær­vær av pre­si­dent Jac­ques Chi­rac stats­be­gra­vel­se for Abbé Pier­re i Not­re-Dame. Pres­ten bestem­te seg i 1949 for å gjø­re kam­pen mot fat­tig­dom og hjem­løs­het til sin livs­opp­ga­ve, og grunn­la Emmaus-beve­gel­sen. I 2008 får den frans­ke non­nen Søs­ter Emma­nu­el­le, som også har viet sitt liv til å hjel­pe de aller sva­kes­te, fei­ret sin døds­mes­se i kate­dra­len etter et opp­rop blant fol­ket. Ben­ke­ne i Not­re-Dame er full­satt, på førs­te rad sit­ter den nyvalg­te pre­si­den­ten Nico­las Sar­ko­zy og hans for­gjen­ger Jac­ques Chi­rac. Men det er kan­skje den sis­te bøl­gen av ter­ror­an­grep i Frank­ri­ke som vir­ke­lig befes­ter bån­de­ne mel­lom Not­re-Dame, den poli­tis­ke mak­ten og det frans­ke sam­fun­net. Under en mes­se den 15. novem­ber 2015 møtes over tusen men­nes­ker for å sør­ge over de 131 ofre­ne for angre­pe­ne i Paris to dager tid­li­ge­re. Sere­mo­ni­en inn­le­des med et kvar­ter klem­ting med kirke­klok­ke­ne. Til ste­de er bor­ger­mes­te­ren i Paris, pre­si­den­ten for nasjo­nal­for­sam­lin­gen, to for­hen­væ­ren­de stats­mi­nist­re og tid­li­ge­re pre­si­dent Valé­ry Gis­card d’Estaing. Ved begyn­nel­sen av natt­ver­den stem­mer de tro­en­de spon­tant i Mar­seil­lai­sen. Søn­dag den 16. juli 2016 avhol­des det igjen en mes­se i Not­re-Dame for å hed­re de 84 ofre­ne for ter­ro­ren i Nice, som ram­met nasjo­nal­dags­fei­rin­gen den 14. juli på prakt­ga­ten Pro­me­na­de des Ang­lais. Som his­to­ri­ke­ren Alain Erlan­de-Bran­den­burg har skre­vet, fin­ner lan­det i kate­dra­len i Paris «en utvei fra alle håp­løse situa­sjo­ner, ved å bøye seg for en gud det ellers later som det ikke kjen­ner» (Les Lieux de mémoires, sous la direc­tion de Pier­re Nora, Gallimard, 1986–1992). Tyng­den av for­gang­ne århund­rer, den lan­ge for­bin­del­sen mel­lom poli­tisk makt og kato­li­sis­me, og beho­vet for et fast ori­en­te­rings­punkt i tider pre­get av uro­lig­het og tvil om lan­dets frem­tid, alt det­te for­kla­rer karak­te­ren ved Not­re-Dame.

Lør­dag den 15. juni ble det avholdt en mes­se i kate­dra­len for førs­te gang etter bran­nen. Lan­det er i ferd med å bret­te opp erme­ne og pus­se det brann­skad­de sølv­tøy­et i nasjo­nens smykke­skrin. For sta­ten har for­stått at å gjen­opp­byg­ge Not­re-Dame betyr også å res­tau­re­re en av mak­tens hjørne­stei­ner og gjen­opp­ret­te fun­da­men­tet for en sam­let nasjon.

Over­satt fra fransk av Snor­re Fjeld­stad.

TEMA

F

rankrik
e

20 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

KOMMENTÉR

Skriv en kommentar

Bidra til god debatt - skriv under fullt navn. Se våre kommentarregler.

Abonner på kommentarer
til toppen