Er det psykisk enklere å drepe på distanse enn i nærkamp?
Spørsmålet henger i luften etter å ha sett dokumentaren “Drone”, som vant to priser på Bergen internasjonale filmfestival nylig. Et annet spørsmål som melder seg er: Hvem kan stilles til ansvar når 20-årige videospillnerder i bunkere i USA utfører drap på sivile i Afghanistan og Pakistan?
Og imens eksploderer den sivile utforskingen av droner. Ikke kampdroner, men kameradroner. Vi er på vei over i en virkelighet der alle kan bli virtuelle avstandsøyenvitner og sosialpornotittere også fra luften.
“Drone” vil gå sin seiersgang over verden. Dokumentaren vil sannsynligvis bli tungt behengt med priser og medaljer etter hvert; TV-stasjoner vil stå i kø for å vise den, og den vil garantert vekke storpolitisk debatt og folkelig harme overalt der den vises. Jeg tror “Drone” har potensiale til å overgå “Burma VJ”, som for få år siden fikk nærmere 50 internasjonale filmpriser og ble vist på 150 festivaler. Og om begrepet drone har vært belastet tidligere, vil det vekke skrekkscenarioer for all fremtid etter dette.
For “Drone” gir oss innsikt i en makaber verden der det dessverre er korte sprang fra dataspill-lekende unggutt til traumatisert drapsmann i den amerikanske statens tjeneste. Da filmens hovedperson, dronepiloten Brandon Bryant, gikk ut av bunkeren i Nord-Dakota i 2012 fordi han ikke klarte mer, fikk han med seg en attest der det sto at hans skvadron hadde vært “delaktig” i drap på mer enn 1600 personer i dronekrigen mot Afghanistan og Pakistan. Selv anslår han at han personlig har skutt og drept ca 13 personer. Men mange spørsmål melder seg på gjennom filmen: Hva betyr det å være “delaktig” i vellykkete operasjoner, annet enn at drapsansvar fordeles på mange? Og hvem er aktørene bak aktørene i dette? Hvor “gjemmer” de seg hen?
I filmen gjøres det et poeng av at pilotene i bunkeren ikke vet noe om hvem som gir ordre til å skyte eller når det vil skje; de bare eksekverer på ordre.
Heldigvis diskuteres folkerettslige og moralske sider ved denne formen for krigføring også i USA.
Og mens debatten om kampdroner og USAs krigføringsstrategier bølger i norske politiske fora, strømmer det inn med luftbårne videoklipp fra Occupy Central-demonstrasjonene i Hongkong, for eksempel dette fra The Guardian:
Et virvlende folkehav filmet ovenfra av kameradroner. Klippet er bare to og et halvt minutt, men tar oss med på en fascinerende seilas mellom neonopplyste skyskrapere der tusener av mennesker løper i gatene. Jo nærmere dronen kommer bakken, jo flere ser den og vinker.
Kontrastene til “Drone”-dokumentaren er sterke. Mens “Drone” viser de mørkeste sidene av hva et UAV (unmanned aerial vehicle) kan brukes til, viser Hongkong-klippene det motsatte. Kameradroner er de demokratisøkende aktivistenes nye, sterke våpen. Sivile kameradroner fikk sitt gjennombrudd med Occupy Wall Street-bevegelsen i USA i 2011. Aktivisten Tim Pool skrev seg inn i teknologihistorien da han underveis i demonstrasjonene greide å bygge sin egen kameradrone og filme livet i teltleiren i Wall Street – sett fra luften. Politi og myndigheter fikk plutselig nye utfordringer i møte med aktivistene.
Pool var neppe den første kameradronebyggeren, men han var definitivt en av de beste til fortløpende å rapportere sine erfaringer på nett. Siden har det dukket opp videoklipp i fugleperspektiv fra demonstrasjoner i for eksempel Moskva, Warszawa og nå altså Hongkong.
Kameradroner er de demokratisøkende aktivistenes nye, sterke våpen
Ingen vet hvor mange amatørfotografer, modellflyentusiaster og nyhetsprofesjonelle som nå eksperimenterer med droneteknologi, verken i Norge eller i andre land. Men det er mange nok til at det norske Luftfartsverket arbeider på spreng for å justere søknadsprosedyrer og regelverk til en virkelighet der fritt luftrom under 100 fot ikke lenger er selvsagt.
Typisk nok på dette tidlige sivile stadiet var det en amatørfotograf som i januar drone-filmet Lærdals-brannen og solgte videoen videre til VG. Innholdet i klippet var på ingen måte oppsiktsvekkende. Det forsvant raskt fra nettet da politiet senere mente at kameradronen hadde hindret dem i redningsarbeidet, og saken ble anmeldt. Tildragelsen førte til at både myndigheter og medier endelig åpnet øynene for mulige konsekvenser av den nye teknologien.
Under Tall Ships Races i Bergen i sommer stengte politiet også luftrommet, i frykt for at kameradroner skulle dukke opp i en periode da byen hadde 100.000 ekstra besøkende. Dette illustrerer at bruken av kameradroner både i Norge og ellers i verden preges av at aktørene er mange, de praktiske ferdighetene i beste fall mangelfulle, og det hersker mye forvirring om lover og regler på feltet. Myndighetene jobber etter prinsippet føre var mens de reviderer og revurderer hvordan luftrom og personvern skal sikres i tiden fremover.
Filmstjernene risikerer pågående dronefilming fra lav høyde
Vi skal imidlertid ikke glemme at nyhetsmediene har filmet og fotografert fra luften i mange tiår på konvensjonelt vis, spesielt fra større ulykker, naturkatastrofer og spesielle offentlige begivenheter. Men det å leie eget helikopter er ikke bare dyrt; det er også tungvint, og det er lett å se at det å sende opp og fjernstyre en kameradrone kan ha en rekke fordeler, selv om den tekniske kvaliteten reduseres noe.
I en artikkel publisert i tidsskriftet Digital Journalism argumenterer jeg derfor for at kameradroner i journalistikken er et eksempel på en “disruptiv innovasjon”. På godt norsk betyr det en nyskaping som med utspring i enkel teknologi har potensiale til å skyve rådende, mer kostbare teknologier til side. Dette skjer vanligvis nedenfra og opp: Nye verktøy utvikles først på grasrotplan, for senere å tilpasses og adopteres av etablerte institusjoner og organisasjoner.
Kameradroner er i ferd med å endre markeder og muligheter også for andre bransjer, for eksempel eiendomsmegling, landbruk og naturforskning. Politiet ser nye muligheter i etterforskning og redningsarbeid. I Tyskland gjøres forsøk med programmering av ubemannede fartøy som kan bringe post og pakker over ellers ufremkommelige strekninger. Droner testes ut som sushi-servitører også!
Siden dronebegrepet er belastet, går sivile droner imidlertid under mange navn. Robokopter, multikopter, fjernstyrt kvadrokopter og UAV er bare noen av dem. Andre, mer folkelige synonymer for det samme fenomenet er flyvende roboter og digitale gribber. Det sistnevnte kunne kanskje passe på den fjernstyrte paparazzi-overvåkningen som foregår i California. Her jobber myndighetene også med innskjerping av regelverket, fordi filmstjernene risikerer pågående dronefilming fra lav høyde nesten uansett hvor de ferdes.
Mens nordmenn diskuterer privatlivets fred på Facebook og huffer seg over drone-krigene mot “de der nede”, skjer det ting rett over våre egne hustak også. Visste du for eksempel at verdens største spiondrone fløy over Norge og øvde krig i slutten av mai i år? Global Hawk har et vingespenn på nesten førti meter, like stort som et Boeing 737-fly, og fløy over norsk luftrom mens to tusen toppfolk fra NATO øvde på etterretning og overvåkning i Norge. Spiondronen fløy i 50.000 fots høyde, altså 10.000 fot over luftkorridoren til sivile fly.
Det svenske forsvaret utreder muligheter for å utvikle en kjempestor drone som fremtidens kampfly. Og samtidig med alt dette er NTNU og Norge med i kappløpet om å bli best i verden på ubemannede fly til sivil bruk. De jobber med droner som blant annet kan brukes til å rense oljesøl fra havoverflaten. Facebook på sin side forkynner at de rekker ut en hjelpende hånd når de utvikler droner med kapasitet til å overvåke hele kloden, siden det egentlige målet bare er å bringe Internett ut til fjerne strøk av verden, for eksempel deler av Sør-Amerika.
Få uker før Global Hawk var i farten over norsk luftrom, satt den traumatiserte, angrende amerikanske dronepiloten Brandon Bryant og fortalte om arbeidsdagene i bunkeren i USA. Han var på sitt første Norges-besøk i forbindelse med førpremiere på “Drone”-dokumentaren i Litteraturhuset i Oslo. Etter debatten spurte jeg ham om han merket det på kroppen når han tok liv, selv om det skjedde på andre siden av kloden. Fikk han den store skjelven som for eksempel er vanlig når man har drept et dyr? Han svarte: “Every time. Every time. That is why I had to get out of it”.
Kanskje trengs det noen nyanseringer av begrepet ubemannet. Bak ethvert såkalt ubemannet eller førerløst fly står det selvfølgelig aktører som har spesifikke intensjoner med det de gjør. Og kanskje trengs det også noen flere refleksjoner rundt forestillingene om teknologisk overvåkning. Kanskje viser droneinvasjonen av verdens luftrom bare at det som egentlig settes på prøve, nå som før, er menneskelig integritet og dømmekraft?
[…] Astrid (2014) «Droner, integritet og dømmekraft», i Vox Publica 10. oktober […]