Droner, integritet og dømmekraft

Fra drapsmaskiner til verktøy for aktivister og journalister: Droner utfordrer våre forestillinger om etikk og ansvar.

Er det psykisk enklere å drepe på dis­tanse enn i nærkamp?

Spørsmålet henger i luften etter å ha sett doku­mentaren “Drone”, som vant to pris­er på Bergen inter­nasjonale film­fes­ti­val nylig. Et annet spørsmål som melder seg er: Hvem kan stilles til ans­var når 20-årige videospill­nerder i bunkere i USA utfør­er drap på sivile i Afghanistan og Pakistan?

Og imens eksploder­er den sivile utforsk­in­gen av droner. Ikke kam­p­droner, men kam­er­adroner. Vi er på vei over i en virke­lighet der alle kan bli virtuelle avs­tand­søyen­vit­ner og sosial­pornotit­tere også fra luften.

“Drone” vil gå sin seiers­gang over ver­den. Doku­mentaren vil sannsyn­ligvis bli tungt behengt med pris­er og medal­jer etter hvert; TV-stasjon­er vil stå i kø for å vise den, og den vil garan­tert vekke stor­poli­tisk debatt og folke­lig harme over­alt der den vis­es. Jeg tror “Drone” har poten­siale til å overgå “Bur­ma VJ”, som for få år siden fikk nærmere 50 inter­nasjonale film­pris­er og ble vist på 150 fes­ti­valer. Og om begrepet drone har vært belastet tidligere, vil det vekke skrekksce­nar­i­o­er for all fremtid etter dette.

For “Drone” gir oss innsikt i en mak­aber ver­den der det dessverre er korte sprang fra dataspill-lek­ende unggutt til trau­ma­tis­ert draps­mann i den amerikanske statens tjen­este. Da fil­mens hov­ed­per­son, dronepi­loten Bran­don Bryant, gikk ut av bunkeren i Nord-Dako­ta i 2012 for­di han ikke klarte mer, fikk han med seg en attest der det sto at hans skvadron hadde vært “delak­tig” i drap på mer enn 1600 per­son­er i dronekri­gen mot Afghanistan og Pak­istan. Selv anslår han at han per­son­lig har skutt og drept ca 13 per­son­er. Men mange spørsmål melder seg på gjen­nom fil­men: Hva betyr det å være “delak­tig” i vel­lykkete operasjon­er, annet enn at drap­sans­var forde­les på mange? Og hvem er aktørene bak aktørene i dette? Hvor “gjem­mer” de seg hen? 

I fil­men gjøres det et poeng av at pilotene i bunkeren ikke vet noe om hvem som gir ordre til å skyte eller når det vil skje; de bare eksekver­er på ordre. 

Heldigvis diskuteres folk­erettslige og moralske sider ved denne for­men for krigføring også i USA. 

Og mens debat­ten om kam­p­droner og USAs krigføringsstrate­gi­er bøl­ger i norske poli­tiske fora, strøm­mer det inn med luft­bårne videok­lipp fra Occu­py Cen­tral-demon­strasjonene i Hongkong, for eksem­pel dette fra The Guardian:

Protestene i Hongkong i fugleperspektiv (kilde: theguardian.com)

Protestene i Hongkong i fugleper­spek­tiv (kilde: theguardian.com)

Et virvlende folke­hav fil­met oven­fra av kam­er­adroner. Klip­pet er bare to og et halvt min­utt, men tar oss med på en fascinerende seilas mel­lom neonop­plyste skyskrap­ere der tusen­er av men­nesker løper i gatene. Jo nærmere dro­nen kom­mer bakken, jo flere ser den og vinker. 

Kon­trastene til “Drone”-dokumentaren er sterke. Mens “Drone” vis­er de mørkeste sidene av hva et UAV (unmanned aer­i­al vehi­cle) kan brukes til, vis­er Hongkong-klip­pene det mot­sat­te. Kam­er­adroner er de demokratisøk­ende aktivistenes nye, sterke våpen. Sivile kam­er­adroner fikk sitt gjen­nom­brudd med Occu­py Wall Street-beveg­elsen i USA i 2011. Aktivis­ten Tim Pool skrev seg inn i teknologi­his­to­rien da han under­veis i demon­strasjonene grei­de å bygge sin egen kam­er­adrone og filme livet i teltleiren i Wall Street – sett fra luften. Poli­ti og myn­digheter fikk plut­selig nye utfor­dringer i møte med aktivistene. 

Pool var neppe den første kam­er­adronebyg­geren, men han var defin­i­tivt en av de beste til fortløpende å rap­portere sine erfaringer på nett. Siden har det dukket opp videok­lipp i fugleper­spek­tiv fra demon­strasjon­er i for eksem­pel Mosk­va, Warsza­wa og nå alt­så Hongkong. 

Kamera­d­ro­ner er de demo­kra­ti­sø­kende akti­vis­te­nes nye, sterke våpen

Ingen vet hvor mange amatør­fo­tografer, mod­ell­fly­en­tu­si­aster og nyhet­spro­fesjonelle som nå eksper­i­menter­er med dronete­knolo­gi, verken i Norge eller i andre land. Men det er mange nok til at det norske Luft­fartsver­ket arbei­der på spreng for å jus­tere søk­nad­sprosedyr­er og regelverk til en virke­lighet der fritt luftrom under 100 fot ikke lenger er selvsagt. 

Typisk nok på dette tidlige sivile stadi­et var det en amatør­fo­tograf som i jan­u­ar drone-fil­met Lærdals-bran­nen og sol­gte videoen videre til VG. Innhold­et i klip­pet var på ingen måte opp­sik­tsvekkende. Det forsvant raskt fra net­tet da poli­ti­et senere mente at kam­er­adro­nen hadde hin­dret dem i red­ningsar­bei­det, og sak­en ble anmeldt. Tildragelsen førte til at både myn­digheter og medi­er endelig åpnet øynene for mulige kon­sekvenser av den nye teknolo­gien.

Under Tall Ships Races i Bergen i som­mer stengte poli­ti­et også luftrom­met, i frykt for at kam­er­adroner skulle dukke opp i en peri­ode da byen hadde 100.000 ekstra besøk­ende. Dette illus­tr­erer at bruken av kam­er­adroner både i Norge og ellers i ver­den preges av at aktørene er mange, de prak­tiske fer­dighetene i beste fall man­gel­fulle, og det hersker mye forvir­ring om lover og regler på fel­tet. Myn­dighetene job­ber etter prin­sip­pet føre var mens de rev­ider­er og revur­der­er hvor­dan luftrom og per­son­vern skal sikres i tiden fremover.

Film­stjer­nene risi­ke­rer pågå­ende drone­fil­ming fra lav høyde

Vi skal imi­dler­tid ikke glemme at nyhetsme­di­ene har fil­met og fotografert fra luften i mange tiår på kon­ven­sjonelt vis, spe­sielt fra større ulykker, naturkatas­tro­fer og spe­sielle offentlige begiven­heter. Men det å leie eget helikopter er ikke bare dyrt; det er også tungvint, og det er lett å se at det å sende opp og fjern­styre en kam­er­adrone kan ha en rekke fordel­er, selv om den tekniske kvaliteten reduseres noe. 

I en artikkel pub­lis­ert i tidsskriftet Dig­i­tal Jour­nal­ism argu­menter­er jeg der­for for at kam­er­adroner i jour­nal­is­tikken er et eksem­pel på en “dis­rup­tiv inno­vasjon”. På godt norsk betyr det en nyskap­ing som med utspring i enkel teknolo­gi har poten­siale til å skyve rådende, mer kost­bare teknolo­gi­er til side. Dette skjer van­ligvis neden­fra og opp: Nye verk­tøy utvikles først på gras­rot­plan, for senere å tilpass­es og adopteres av etablerte insti­tusjon­er og organisasjoner.

Kam­er­adroner er i ferd med å endre marked­er og muligheter også for andre bran­sjer, for eksem­pel eien­domsmegling, land­bruk og natur­forskn­ing. Poli­ti­et ser nye muligheter i etter­forskn­ing og red­ningsar­beid. I Tysk­land gjøres forsøk med pro­gram­mer­ing av ube­mannede fartøy som kan bringe post og pakker over ellers ufremkom­melige strekninger. Droner testes ut som sushi-servitør­er også!

Siden dronebe­grepet er belastet, går sivile droner imi­dler­tid under mange navn. Robokopter, mul­ti­kopter, fjern­styrt kvadrokopter og UAV er bare noen av dem. Andre, mer folke­lige syn­onymer for det samme fenomenet er fly­vende robot­er og dig­i­tale grib­ber. Det sist­nevnte kunne kan­skje passe på den fjern­styrte paparazzi-overvåknin­gen som foregår i Cal­i­for­nia. Her job­ber myn­dighetene også med innskjer­p­ing av regelver­ket, for­di film­st­jernene risik­er­er pågående drone­film­ing fra lav høyde nesten uansett hvor de ferdes.

Mens nord­menn diskuter­er pri­vatlivets fred på Face­book og huf­fer seg over drone-kri­gene mot “de der nede”, skjer det ting rett over våre egne hus­tak også. Vis­ste du for eksem­pel at ver­dens største spiondrone fløy over Norge og øvde krig i slut­ten av mai i år? Glob­al Hawk har et vinge­spenn på nesten før­ti meter, like stort som et Boe­ing 737-fly, og fløy over norsk luftrom mens to tusen topp­folk fra NATO øvde på etter­ret­ning og overvåkn­ing i Norge. Spiondro­nen fløy i 50.000 fots høyde, alt­så 10.000 fot over luftko­r­ri­doren til sivile fly. 

Det svenske forsvaret utred­er muligheter for å utvikle en kjem­pestor drone som fremti­dens kampfly. Og sam­tidig med alt dette er NTNU og Norge med i kap­pløpet om å bli best i ver­den på ube­mannede fly til siv­il bruk. De job­ber med droner som blant annet kan brukes til å rense oljesøl fra havover­flat­en. Face­book på sin side forkyn­ner at de rekker ut en hjelpende hånd når de utvikler droner med kap­a­sitet til å overvåke hele klo­den, siden det egentlige målet bare er å bringe Inter­nett ut til fjerne strøk av ver­den, for eksem­pel del­er av Sør-Amerika. 

Få uker før Glob­al Hawk var i farten over norsk luftrom, satt den trau­ma­tis­erte, angrende amerikanske dronepi­loten Bran­don Bryant og for­t­alte om arbei­ds­da­gene i bunkeren i USA. Han var på sitt første Norges-besøk i forbindelse med før­premiere på “Drone”-dokumentaren i Lit­ter­aturhuset i Oslo. Etter debat­ten spurte jeg ham om han mer­ket det på krop­pen når han tok liv, selv om det skjed­de på andre siden av klo­den. Fikk han den store skjel­ven som for eksem­pel er van­lig når man har drept et dyr? Han svarte: “Every time. Every time. That is why I had to get out of it”. 

Kan­skje trengs det noen nyanseringer av begrepet ube­man­net. Bak ethvert såkalt ube­man­net eller før­erløst fly står det selvføl­gelig aktør­er som har spe­si­fikke inten­sjon­er med det de gjør. Og kan­skje trengs det også noen flere reflek­sjon­er rundt forestill­in­gene om tek­nol­o­gisk overvåkn­ing. Kan­skje vis­er dronein­vasjo­nen av ver­dens luftrom bare at det som egentlig settes på prøve, nå som før, er men­neske­lig integritet og dømmekraft?

TEMA

D

okument
arfilm

16 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

1 KOMMENTAR

  1. […] Astrid (2014) «Droner, integritet og døm­mekraft», i Vox Pub­li­ca 10. oktober […]

til toppen