Mandag 15. april 2019, kl. 18.15. I begynnelsen av den stille uken stimler de troende sammen til bønn i kirkeskipet i Notre-Dame. Da lyder brannalarmen. Sikkerhetsvakten merker ingenting uvanlig, men fra takhvelvingen høres en svak støy. Høytidsfeiringen avbrytes, de troende forlater kirkerommet. Kl. 18.40 utløses brannalarmen på nytt. Takkonstruksjonen fra begynnelsen av 1200-tallet, som går under navnet «skogen» fordi den er bygget av 1300 eiketrær, tilintetgjøres i et flammehav med 1000 grader varme. 1326 takplater av bly smelter. Det 90 meter høye kirkespiret, konstruert av arkitekt Eugène Viollet-le-Duc i 1860, gir etter for flammene og kollapser. Med 500 tonn treverk og 210 tonn bly river det med seg en del av kirketaket i fallet. I siste øyeblikk reddes noen av katedralens uvurderlige skatter, som den berømte tornekronen og kong Ludvig IXs hellige kjortel, og bringes i sikkerhet i rådhuset. Den 13 tonn tunge kirkeklokken «Emmanuel», støpt på 1600-tallet under Ludvig XIV, klarer seg.
At Notre-Dame ikke var noen hvilken som helst bygning gjenspeiles av de sterke følelsene dramaet utløste i Frankrike, den sterke internasjonale solidariteten og løftet om over 8500 millioner kroner i støtte til gjenoppbygning. Men like tydelig vises det i hvor raskt katedralen har blitt gjenstand for politiske konflikter. Emmanuel Macron ønsker å utlyse en stor internasjonal konkurranse for gjenoppbygging av taket og kirkespiret. Men landet er delt i to: Noen vil ha en identisk rekonstruksjon, andre ønsker en ny utforming med elementer fra samtiden. For at gjenoppbyggingen skal bli ferdig på 5 år, slik at Frankrike skal vise seg fra sin beste side under åpningen av De olympiske leker i Paris i 2024, lanserer presidenten et lovforslag om å kunne omgå visse regler for byplanlegging, miljøvern og kulturminnevern. Men det franske overhuset, der opposisjonen har flertallet, kritiserer forslaget kraftig. David Assouline, representant for sosialistpartiet i Paris, langer ut: «Det dreier seg om en lov for gjenoppbygge Notre-Dame de Paris, og ikke Notre-Dame de l’Elysée» – altså presidentpalasset.
I tillegg til sin religiøse rolle, er Notre-Dame de Paris en ekte politisk maktfaktor. Det er Emmanuel Macron fullt klar over: Gjenoppbyggingsarbeidet for katedralen styres direkte fra presidentpalasset under ledelse av general Jean-Louis Georgelin. Ved å velge den gamle forsvarssjefen under presidentene Jacques Chirac og Nicolas Sarkozy, som dessuten har vært ordenskansler i fremmedlegionen, forbigår presidenten alle faginstanser i statsforvaltningen. Når Emmanuel Macron slik tar kontrollen over gjenoppbygningen av Notre-Dame, er det også fordi han ønsker å sette sitt stempel på dette symbolske stedet i fransk politikk.
Katedralen der nasjonen viser sine avdøde presidenter den siste ære, har en nærmest mystisk tilknytning til statens ledende kretser. Etter general De Gaulles død ble det avholdt en storslagen messe den 12. november 1970 for å hedre grunnleggeren av det moderne Frankrike vi i dag kjenner som den femte republikk. Den 6. oktober 1974 ble president Georges Pompidous død markert på samme måte. Den 11. januar 1996 ble det avholdt en messe til minne om François Mitterrand i nærvær av ministre, representanter for ledende myndigheter og seksti statsoverhoder, blant annet Fidel Castro og Tysklands kansler Helmut Kohl. Sosiologen Denis Fleurdorge ved Universitetet i Montpellier mener messen som avholdes når presidenter avgår ved døden er «et slags ‘substitusjonsritual’ der staten tar i bruk et hellig sakrament for å markere overgangen til det sekulære livet etter døden, nemlig historien» (Denis Fleurdorge: Naissance d’une tradition funéraire présidentielle: mourir sous la Vème République. Etudes sur la mort, 2008). Frankrike skyver her til side det ellers så viktige skillet mellom stat og kirke, og gjør Notre-Dame til et romskip inn i evigheten.
Men når alt kommer til alt: Hvordan kunne det vært annerledes? Da biskopen i Paris, Maurice de Sully, bestemmer seg for å starte byggingen av en gotisk katedral tilegnet den hellige jomfru på l’île de la Cité rundt 1160, gir kong Ludvig VII ham uforbeholden politisk støtte. Og med god grunn: Slik kan kongen styrke sin vaklende autoritet.
Senere skal forholdet mellom Notre-Dame og den politiske makten i Frankrike bli stadig sterkere. Når kirken står ferdig på 1250-tallet, ligger det ved siden av det kongelige slott. Den 10. april 1302 innkaller kong Filip IV den smukke til det første stendermøtet i fransk historie. De fremmøtte støtter kongens kamp mot paven om retten til å kreve skatt av kirkens formue. Den 16. desember 1431, når den franske kongemakten vakler under hundreårskrigen, krones Englands Henrik VI til konge over Frankrike – i Notre-Dame. Når situasjonen snur og Karl VII har nedkjempet sin rival, feirer han ved å la hymnen Te Deum klinge i Notre-Dame i 1437. Den 22. mars 1594, etter hundre år med borgerkrig, gjør den nykonverterte katolikken og kongen av Frankrike Henrik IV sitt inntog i Paris, og begir seg til Notre-Dame for å la seg feire. Den 10. mars 1687 organiserer Ludvig XIV en storslagen minneseremoni for Louis de Bourbon, kalt «den store condé», som var av kongelig slekt og hadde vært kongens hærfører. Aldri har Notre-Dame vært så overdådig utsmykket. Noen år senere, i 1699, innfrir solkongen sin fars løfte fra 1638 om å bygge et nytt kor i katedralen, og gjør jomfru Maria til Kongeriket Frankrikes beskytter. Mellom statuene av Ludvig XIII og Ludvig XIV settes det opp en enorm pietà-skultur i marmor, et uttrykk for en politisk-religiøs forbindelse som er enestående i den vestlige verden. Det er dette koret og disse statuene som overlevde flammehavet i katedralen. Et tegn fra oven?
Den 15. juli 1789 begir innbyggerne i Paris seg til Notre-Dame for å vise sin takknemlighet etter stormingen av Bastillen dagen før. Notre-Dame blir dermed et viktig åsted for den franske revolusjonen, og for den enorme omveltningen som snart skal legge grunnlaget for vår politiske modernitet: overføringen av makten fra kongen til folket. Etter å ha blitt plyndret og brukt som lager i revolusjonens mørkeste år, rykkes katedralen i sentrum av fransk politikk av Napoleon Bonaparte. I motsetningen til de franske kongene som ble kronet i Reims, lar den korsikanske generalen seg krone til keiser av Frankrike i Notre-Dame i Paris den 2. desember 1804, i nærvær av pave Pius VII. I en artikkel i tidsskriftet La Vie skriver dominikanerprest og historiker Yves Combeau at mer enn noen annen hendelse «er det denne kroningen som gir Notre-Dame i Paris sin nye status: fra å være Paris’ katedral blir den Frankrikes katedral.» Når republikken etableres definitivt i 1870, opprettholdes forbindelsen. I 1894 avholdes det statsbegravelse for president Sadi Carnot i katedralen, og i 1929 for marskalk Ferdinand Foch, som ledet an til seieren i andre verdenskrig. Med loven om skillet mellom kirke og stat fra 1905, blir Notre-Dame kirkens eiendom. Den 26. august 1944 gjør Charles de Gaulle en triumferende gjenkomst på Champs-Elysées, og begir seg så til Notre-Dame for å feire frigjøringen av Paris. På dette symbolske stedet kan lederen for det frie Frankrike bekrefte sin autoritet overfor andre krefter i motstandsbevegelsen og de allierte.
Det er derfor naturlig at Notre-Dame er stedet for andakter og markering av nasjonens enhet under toppmøtene mellom staten og kirken i Frankrike på 2000-tallet. I 2007 avholdes det i nærvær av president Jacques Chirac statsbegravelse for Abbé Pierre i Notre-Dame. Presten bestemte seg i 1949 for å gjøre kampen mot fattigdom og hjemløshet til sin livsoppgave, og grunnla Emmaus-bevegelsen. I 2008 får den franske nonnen Søster Emmanuelle, som også har viet sitt liv til å hjelpe de aller svakeste, feiret sin dødsmesse i katedralen etter et opprop blant folket. Benkene i Notre-Dame er fullsatt, på første rad sitter den nyvalgte presidenten Nicolas Sarkozy og hans forgjenger Jacques Chirac. Men det er kanskje den siste bølgen av terrorangrep i Frankrike som virkelig befester båndene mellom Notre-Dame, den politiske makten og det franske samfunnet. Under en messe den 15. november 2015 møtes over tusen mennesker for å sørge over de 131 ofrene for angrepene i Paris to dager tidligere. Seremonien innledes med et kvarter klemting med kirkeklokkene. Til stede er borgermesteren i Paris, presidenten for nasjonalforsamlingen, to forhenværende statsministre og tidligere president Valéry Giscard d’Estaing. Ved begynnelsen av nattverden stemmer de troende spontant i Marseillaisen. Søndag den 16. juli 2016 avholdes det igjen en messe i Notre-Dame for å hedre de 84 ofrene for terroren i Nice, som rammet nasjonaldagsfeiringen den 14. juli på praktgaten Promenade des Anglais. Som historikeren Alain Erlande-Brandenburg har skrevet, finner landet i katedralen i Paris «en utvei fra alle håpløse situasjoner, ved å bøye seg for en gud det ellers later som det ikke kjenner» (Les Lieux de mémoires, sous la direction de Pierre Nora, Gallimard, 1986–1992). Tyngden av forgangne århundrer, den lange forbindelsen mellom politisk makt og katolisisme, og behovet for et fast orienteringspunkt i tider preget av urolighet og tvil om landets fremtid, alt dette forklarer karakteren ved Notre-Dame.
Lørdag den 15. juni ble det avholdt en messe i katedralen for første gang etter brannen. Landet er i ferd med å brette opp ermene og pusse det brannskadde sølvtøyet i nasjonens smykkeskrin. For staten har forstått at å gjenoppbygge Notre-Dame betyr også å restaurere en av maktens hjørnesteiner og gjenopprette fundamentet for en samlet nasjon.
Oversatt fra fransk av Snorre Fjeldstad.