Hvis du er en av dem som har lastet ned små filmsnutter fra Harald Eias figur Rubenmanns videoblogg til mobiltelefonen din, bidratt med kommentarer eller blitt hans “venn” på den internettbaserte nettverkstjenesten Facebook, ja så har du benyttet deg av en lisensfinansiert tjeneste fra NRK. Både formidling av tekstbaserte nyheter og bygging av alskens diskusjonsforum på nrk.no; levering av arkivmateriale på bestilling via digitale kabel-tv-nettverk; tilrettelegging for publisering og utveksling av musikk over internett; og utvikling av spill til mobiltelefoner kan inngå i NRKs samfunnsoppdrag. Men mye av dette virker ganske så ulikt kringkasting av radio- og tv-program. Kan det være allmennkringkasting?
“…ment eller egnet til å mottas direkte og samtidig av allmennheten”
Moteord som digitalisering og konvergens beskriver en utvikling der skillene mellom ulike medier, typer av innhold, distribusjonsmåter og bruk omdefineres eller viskes ut. Derfor finner Kultur- og kirkedepartementet behov for å oppdatere dagens regulering av NRK. Det vil oppheve skillet mellom kjernetilbudet — P1, P2, P3 på radio og NRK1, NRK2 og snart NRK3 på tv — og resten av det selskapet bruker lisenspenger på. I dag reguleres kjernetilbudet strengere. I fremtiden skal alt behandles likt. Et sentralt grep i departementets forslag til allmennkringkastingsplakat er altså at den skal “gjelde hele NRKs allmennkringkastingstilbud, også nye tjenester på nye plattformer”. Med den vrien står forslaget i fare for å skjule viktige sider av den dyptgripende utviklingen NRK er midt inne i, og gjøre det vanskeligere å se hva vi skal med institusjonen i fremtiden.
Kringkasting er norsk for “broadcasting”. Det betydde opprinnelig rett og slett å spre noe så vidt som mulig. I enkelte oversettelser av Det Nye Testamentet dukker ordet opp i Jesu lignelse om såmannen: Såkornene kastes utover, noen faller på steingrunn, noen blir trampet ned, noen blir kvalt av ugress, men noen få vokser seg sterke og gir i sin tur mangfoldig tilbake.
Når det handler om medier har kringkasting betegnet en måte å organisere radio, og senere tv, på – spredd fra ett nasjonalt maktsenter, samtidig og direkte inn i de tusen hjem. Eller som det heter i Kringkastingsloven: “Utsending av tale, musikk, bilder og liknende med radiobølger eller over tråd, ment eller egnet til å mottas direkte og samtidig av allmennheten”. Særlig i vesteuropeiske land ble dette fra første halvdel av 1900-tallet tenkt sammen med et opplysningsprosjekt og en nasjonalstatlig identitetsbygging. Mens Jesu lignelse handlet om å spre det hellige ord, konsentrerte politikerne seg om å distribuere samfunnsmessig viktig informasjon, samt kulturelt og opplysningsrettet stoff. Britene kalte dette “public service broadcasting”, og deres BBC har vært et forbilde også for det som ble NRK.
Først sent på 1980-tallet, da NRK for første gang møtte konkurranse, begynte allmennkringkasting å bli den dominerende norske betegnelsen på det institusjonen drev med. Inntil da hadde også for eksempel allmennradio og allmennfjernsyn – og radio og tv i allmennhetens tjeneste blitt brukt. Den siste varianten beholdt svenskene.
NRK er rett og slett for lengst noe mer enn en kringkaster
Særlig siden TV 2 og P4 startet som reklamefinansierte allmennkringkastere tidlig på 1990-tallet, har både politikere, forskere og bransjen selv brukt mye tid på å diskutere hva allmennkringkasting innebærer i praksis — hva vi som lyttere og seere skal kunne forvente. Det offentlig oppnevnte (og nå nedlagte) Allmennkringkastingsrådet kom med det hittil mest konkrete forslaget i norsk sammenheng: En mengde spesifiserte kriterier som de ulike sendernes programvirksomhet innen tv og radio ble målt mot. Slik fungerer allmennkringkasting som beskrivende for et mediepolitisk verktøy.
Både disse kriteriene og diskusjonene om dem har imidlertid i stor grad handlet om den første delen av begrepet. Det er egentlig omkring betydninger av allmenn (og “public service”) striden har stått: Betyr det tilgjengelig for alle, for allmennheten som offentlighet, eller for allmennheten som publikum? Eller kanskje alle tre? Den andre delen — kringkasting — har ikke fått like stor oppmerksomhet. Nettopp det krever dagens situasjon at vi gjør noe med.
Det er viktig at NRK forblir en vesentlig aktør i norsk mediehverdag. I tillegg til tradisjonell radio og tv må selskapet få overføre sine funksjoner til nye plattformer, og kunne eksperimentere med nye måter å oppfylle oppdraget på. Men hvor grensene bør gå for NRKs virksomhet — for eksempel om Rubenmann var et vellykket eksperiment — må diskuteres. Da er det nødvendig å se tydelig hva som er nytt, og hva som er ren forlengelse av kringkastet radio og tv. Her er departementets forslag lite til hjelp. Forsøket på å beskrive alt NRK bruker lisenspenger på som allmennkringkasting innebærer en kraftig utvidelse av begrepets siste del.
Et illustrerende paradoks er at en rekke tjenester som er allmennkringkasting, ikke er kringkasting ifølge kringkastingsloven.
NRK er rett og slett for lengst noe mer enn en kringkaster
. Dette bør gjenspeiles i en overordnet og prinsipiell definisjon av hva vi skal med institusjonen. Departementets forslag synes i stedet å unnvike denne grunnleggende utfordringen. Hva skal så til?Hadde vi gjort som svenskene, kunne vi enkelt byttet ut radio og tv med medier og sagt medier i allmennhetens tjeneste. Et radikalt alternativ kan være å kalle NRKs samlede samfunnsoppdrag allmennmedievirksomhet eller allmennmedietilbud. Allmennkringkasting kunne da forbeholdes delene som bruker tradisjonelt kringkastet radio og tv. Allmennmedievirksomheten ville inkludere både allmennkringkasting og de øvrige tjenestene i samfunnsoppdraget — inkludert dagens internettilbud.
Dette ville være i tråd med den internasjonale utviklingen. Begrepet “public service broadcasting” viker stadig oftere for det mer omfattende “public service media”. Europarådet, for eksempel, snakker utelukkende om sistnevnte i en fersk rapport. Det danskene kaller den mediepolitiske avtalen, som nå blant annet regulerer NRKs søsterselskap Danmarks Radios (DR) virksomhet fram til 2010, bruker på lignende vis “public service-indhold” og “public service-virksomhed” for å karakterisere DRs totale oppdrag. Kringkastingsdelene spesifiseres som “public service-radio- og tv-kanaler”. Og BBCs ferske sendetillatelse nevner overhodet ikke “broadcasting” i beskrivelsen av selskapets oppdrag eller utførelsen av dette. I stedet definerer den hvilke medier BBC kan benytte for å oppfylle sine formål: Radio, tv og internett, med åpning for å inkludere hittil ukjente kommunikasjonskanaler.
På den annen side er definisjonen av NRK som kringkaster, og selskapets oppdrag som allmennkringkasting, godt innarbeidet både i juridiske og politiske dokument, og i offentligheten generelt. NRK står jo for Norsk Rikskringkasting. Det norske begrepet er også vanskeligere å dele opp enn det engelske. Allmennmedievirksomhet er ikke et ideelt alternativ. Det er heller ikke et poeng i seg selv å innføre et nytt begrep, selv om teknologier og samfunnet for øvrig forandres. Kanskje duger allmennkringkasting som begrep en runde til? Problemet er at departementets bruk tåkelegger, og hindrer en skikkelig diskusjon om i hvilken grad og hvordan vi bør videreføre ideene bak allmennkringkasting bortenfor kringkasting. En slik debatt bør både brukere, politikere, konkurrenter og kanskje til og med NRK selv være tjent med.
Se også: