All livserfaring lærer oss at vi må forholde oss kritisk til høyrøstete erklæringer som utbasuneres like før valget. Av den grunn tror jeg ikke noe på at de virkelige bakmennene og de som gjennomførte mordet på Anna Politkovskaja er arrestert. Når navnene på forbryterne blir offentliggjort for hele verden, ikke bare før dommen faller, men før etterforskningen er avsluttet, tror jeg enda mindre på dem. Vi journalister blir stilt for retten for at vi i våre artikler avslører detaljer i etterforskningen eller for at vi navngir forbryterne før dommen faller. Men her står statsadvokaten selv foran fjernsynskameraene og bryter både skrevne og uskrevne regler. Man får inntrykk av at det her er for mye politikk og altfor lite profesjonelt og grundig arbeid. Det flørtes både med journalistene og verdens offentlighet.
Den forestående kampen for den frie pressen i Russland blir lang og hard
Ingen beskyttelse for journalister
La oss likevel forestille oss at de arresterte faktisk også er ansvarlige for mordet på Anna. La oss videre anta den helt fantastiske muligheten at saken bringes for retten og at den ikke renner ut i sanden, som slike saker vanligvis gjør, men at de skyldige blir dømt. Betyr det i så fall at staten nå har begynt å beskytte journalistene mot de kriminelles hevn? Nei, det gjør det ikke. Det er ikke bare fordi myndighetene ikke en gang har utarbeidet noen formelle retningslinjer for å sørge for pressens sikkerhet. Den korrupte og kriminelle staten er ikke interessert i å beskytte journalister som avslører tyvene og de korrupte. La oss ikke ha falske forhåpninger.
I går viste alle russiske fjernsynskanaler noe som mest liknet på en operette: Den partiløse «lille far tsaren» ble overrakt scepteret fra partiet «Det forente Russland». Da jeg betraktet ansiktene til partimedlemmene som satt i salen, måtte jeg nesten gni meg i øynene: Her var den samme beundringen og den samme skjelvende, underdanige redselen som preget dem som dyrket Stalin i filmavisene fra den gang! Det ble helt klart for meg at vi i de foregående syv årene bare har sett blomstringen. Fruktene kommer i fremtiden. Den forestående kampen for den frie pressen i Russland blir lang og hard. Jeg ser for meg at mine kolleger og jeg i de nærmeste årene vil bli tvunget til retrett og forlate de posisjonene vi allerede har erobret.
Fire hindringer for pressefriheten
Den største hindringen for pressens frihet er vår president selv. Det er en ulykke for landet og for vårt hardt prøvede folk at han ikke har planer om å gi fra seg makten. Uansett vil valget på ny president i mars 2008 bli et velregissert skuespill der utgangen er kjent på forhånd. Etter at vampyrene har sugd seg mett på blod, forsvinner de en stund for å hvile, så kommer de tilbake med nye krefter. Putin kommer svært fort tilbake, nå er det få i Russland som tviler på det. Derfor ligger den mørkeste perioden i landets post-kommunistiske historie ennå foran oss.
Journalistene våre mangler faglig solidaritet
Den andre hindringen for pressens frihet er medieeiernes (eller redaktørenes) frykt for makten. Journalistene har simpelthen ikke noe sted hvor de kan publisere artikler der tingene kalles ved sine rette navn. I denne situasjonen er han eller hun tvunget til enten å skifte yrke eller skrive artikler som har håp om å bli publisert. Idet journalisten velger den sistnevnte løsningen, vil han eller hun litt etter litt bli døv for samvittighetens stemme og venne seg til å utøve det godt betalte håndverket «å sette bokstaver sammen til ord» — et uttrykk hentet fra en kjent journalist i Novaja gazeta. Da trenger ikke journalisten noen fri presse.
Den tredje hindringen for å utvikle pressefriheten i Russland utgjøres av journalistene selv. De som var altfor ærlige og frihetselskende, ble sparket; de ble dømt, forfulgt, trakassert og drept. Det er bare en håndfull igjen. Kollegene deres betrakter de ennå levende med ærbødighet, samtidig som de tenker: “Idioter. De risikerer livet. Tjener bare småpenger. Og hva kan de egentlig forandre?”
Da fjernsynskanalen NTV ble kvalt, forsøkte jeg å få journalistklubben i Vladimir til å støtte kollegene i Moskva. Men de nektet: «Hovedstadens journalister har aldri støttet oss, de har alltid sett ned på oss. La dem nå få som fortjent!» Jeg sa at når haien er drept, kommer myndighetene til å jakte på småfiskene, provinspressen… Men det var ikke mange jeg klarte å overbevise.
Folk ser ikke forbindelsen mellom pressefrihet og sin egen levestandard
Journalistene våre mangler faglig solidaritet. De som har til yrke å beskytte dem som blir urettferdig behandlet, klarer ikke å beskytte seg selv. Ledelsen i Russlands journalistforbund kjente ikke sin besøkelsestid under president Jeltsin. Da hadde forbundet sjansen til å bli en sterk og innflytelsesrik organisasjon med mange medlemmer. Nå er det for sent. I dag kan en hvilken som helst representant for myndighetene bli kvitt en innpåsliten journalist ved hjelp av et lydig rettsvesen og maktstrukturene. Når en journalist blir dømt, er verken leserne, som han risikerte livet for, eller kollegene til stede i rettssalen.
Her ligger den fjerde hindringen for pressens frihet — det russiske samfunnet. Det er usolidarisk, egoistisk, feigt, tanketomt, maktdyrkende, uvant med å følge lovene. Folk ser ikke forbindelsen mellom pressefrihet og sin egen levestandard. De er blitt oppdratt i et paternalistisk system og er opplært til å legge ansvaret for landet på maktens skuldre. Resultatet er at dette marionett-livet oppleves som det eneste riktige; hovedsaken er nemlig at det er sorgløst. Når en opposisjonell avis eller fjernsynskanal blir stengt — når en journalist blir sparket eller til og med drept, går det ingen bølge av protest gjennom folket. Det vet makten.
Hva kan vestlige pressgrupper gjøre?
Hva kan så Raftohuset og menneskerettighetsorganisasjoner i andre land gjøre for å støtte opp under pressefriheten i Russland? Det dere gjør nå. Dele ut priser. Påvirke den offentlige mening i deres egne land, påvirke deres egne myndigheter og representanter for næringslivet. Så lenge ledere i vestlige land tar ham imot og trykker hånden hans, er vampyren vår uovervinnelig. Så lenge økonomien i de andre landene ernærer seg av Russlands olje og gass, forblir vampyren vår seirende. Så lenge det er slik, vil russiske journalister bli drept.
Natalia Novozhilova er journalist i den russiske avisen Tomiks, som kommer ut i Vladimir. Hun ble i år tildelt Fritt Ords og Zeit-Stiftungs pressepris. Denne artikkelen er publisert med tillatelse fra og i samarbeid med Ny Tid, der Novozhilova er fast spaltist.
Artikkelen er oversatt av Peter Normann Waage og Irina Waage.
[…] Thursday, November 8th, 2007 in Menneskerettigheter, Russland Tags: Politkovskaja, Rafto Etter en litt treg start for et år siden, har nettstedet Vox Publica fått litt mer sving på sakene, ikke minst ved å trekke veksler på Raftostiftelsen. I forbindelse med ettårsdagen for drapet på Anna Politkovskaja har de laget et temanummer (eller hva man nå skal kalle det når det dreier seg om et nettsted) om pressefrihet i Russland. I tillegg til et utdrag fra Politkovskajas bok Mitt russiske testament, har man også muligheten til å se en TV-dokumentar laget av TV2-journalisten Øystein Bogen, og lese to artikler (1,2) av den russiske journalisten Natalja Novozjilova som tidligere i år vant Fritt Ords pressepris, samt én artikkel av Joachim Widman, sjefsredaktør i det tyske nyhetsbyrået Deutscher Depeschendienst. […]