Statistikkens virkelighet har stemplet journalister og redaktører som kunnskapsfattige. Undersøkelsen utført av Norsk Respons i vår avslører store hull i journalistenes allmennkunnskap. Mange tror KS er en fagforening, og at fylkene fortsatt har ansvaret for driften av sykehusene. Et klart flertall mener feilaktig at USA ikke er medlem av OSSE. Kunnskapene er noe bedre blant landets redaktører, men heller ikke her inviterer resultatene til selvskryt og hurrabrøl. Faglig leder for undersøkelsen, professor i sammenlignende politikk Frank Aarebrot, mener resultatet av undersøkelsen er pinlig og at medienes troverdighet står for fall. Men står det virkelig så dårlig til med den norske journalistikken?
Journalistyrket krever i utgangspunktet ingen kvalifikasjoner, og du kan smykke deg med yrkestittelen så lenge en mediebedrift ønsker å ha deg på lønningslisten. Det fins ingen formelle krav til utdanning eller allmennkunnskap. Så kort er altså veien til den fjerde statsmakt i teorien. Likevel er journaliststanden som helhet velutdannet.
Det å bli journalist står høyt på mange unges ønskeliste, og poenggrensene til journalistutdanningene i Norge er høye. I Bergen kreves høyere snittkarakter fra videregående for å studere journalistikk enn for å studere jus på Universitetet eller økonomi på NHH. Med utgangspunkt i dette er det rimelig å tro at journalistikkstudenter er blant dem som sugde til seg mest allmennkunnskap i løpet av videregående.
Jeg kan mye om grammatikk, men mindre om OSSE
Når vi likevel møter resultater som i Norsk Respons’ undersøkelse, er det mulig debatten om dumme journalister egentlig er en del av debatten om kunnskapsnivået i det norske utdanningssystemet. Etter tre år ved Universitetet i Bergen har journalistikkstudentene studert to år medierelaterte fag og ett år valgfrie fag. Selv har jeg viet mine 60 frie studiepoeng til spansk. Jeg kan mye om grammatikk, men mindre om OSSE. Kanskje ville det vært riktigere å integrere samfunnsvitenskapelige fag som en obligatorisk del av journalistikkgraden med tanke på at journalistens arbeidsfelt og ansvar er uløselig knyttet til samfunnet.
Hva vil dette si i praksis? Lider journalistikken under at journalistene svarer feil på Norsk Respons’ spørreundersøkelse? Etter min mening er svaret tja. Selvfølgelig er det en fordel og i beste fall en forutsetning for en journalist å ha grunnleggende samfunnskunnskaper. Journalister bør rett og slett vite mer enn hva folk flest gjør for å opprettholde sin oppgave med å formidle informasjon til leserne. På den andre siden er det urealistisk å kreve at journalistene skal være multieksperter. Det vil vanligvis finnes lesere som kan mer om saken en journalist skriver om, enn hva han kan selv. Det er en begrensning både journalister og lesere må akseptere.
Offentlige beklagelser satte Rikets tilstand i gapestokken
Trøsten er at det finnes oppslagsverk. At en journalist tror han vet at sykehusene fortsatt drives av fylkene, betyr ikke at han vil videreformidle sin uvitenhet. Undersøkelser er nøkkelen til å ikke drite seg ut svart på hvitt. Dersom det slurves i denne fasen, er risikoen stor for at journalisten publiserer feilaktig informasjon. Det skjer, og det svir. Norsk pressehistories kanskje flaueste øyeblikk tilskrives Gerhard Helskog, Rikets tilstand og TV 2. Alvorlig svikt i undersøkelsesfasen førte til beskyldninger om doping i norsk langrenn. Offentlige beklagelser satte Rikets tilstand i gapestokken til skrekk og advarsel for andre journalister om hvor viktig grundige undersøkelser er.
Siden den gang har internett senket terskelen for at publikum kan påpeke faktafeil i journalistiske produkter. Hevder journalisten noe som ikke hører hjemme i virkeligheten, er sjansen stor for at han blir rettet av lesere. Faktafeil finnes, men jeg tør påstå at riset bak speilet er god nok grunn til at journalistene tar fakta på alvor.
Artikkelforfatteren studerer journalistikk ved Universitetet i Bergen. Artikkelen ble først publisert i nettavisen Brostein.
Min holdning er at det er grunnleggende ting feil med etablert media, ikke bare med journalistene, men med hele systemet. Den viktigste feilen er at etablert media er den fjerde, støttende statsmakt, ikke den korrigerende som de liker å fremstille seg selv som.