Vi markerer i disse dager fireårsdagen siden kollapsen av Lehman Brothers. Den var selve symbolet på den økonomiske nedturen som USA og Vesten fremdeles sliter med å komme seg ut av. Dette sjokket — i ettertid kanskje bedre skildret som realitetsorienteringen — bærer i seg et paradoks for president Obama. Det var Lehman Brothers-kollapsen som virkelig sikret seieren over McCain, samtidig som de økonomiske vanskelighetene kollapsen markerte startskuddet på er akkurat det som potensielt kan felle den sittende presidenten fire år etter.
Jeg har tidligere argumentert for at Obama bør vinne valget i år, og det står ved lag, men den økonomiske situasjonen i landet er på ingen måte et solid argument til fordel for Obama. Snarere er det her Mitt Romneys sjanser ligger for en skrell i november. Økonomien er en av de absolutt viktigste sakene velgerne tenker på når de avgir sin stemme, og denne gangen er nasjonen i dårlig forfatning i så måte. Spørsmålet som henger i luften er hvem velgerne kommer til å gi skylden.
Bærebjelken i teorien om økonomisk stemmegivning sier at velgerne straffer de sittende myndighetene når det er dårlige økonomiske tider. I følge ansvarshypotesen er valg en form for folkeavstemming om den sittende regjeringen/presidenten, hvor velgerne belønner eller straffer regjerende myndigheter alt etter hvor vellykket de mener politikken har vært. Fortjener de fornyet tillit, eller skal de kastes til fordel for nye koster? Ronald Reagan spilte på nettopp dette poenget når han i 1980 spurte amerikanerne om de var “better off now than four years ago”.
Ansvarshypotesen er utgangspunktet for økonomisk stemmegivning, men ikke all litteraturen på feltet har handlet om sittende regjeringers eller presidenters prestasjoner. Klientellhypotesen sier at i tider hvor økonomien svikter vil velgere vende seg mot venstrepartier, og i motsatt retning når økonomien går bra. Forklaringen på dette er at partier på venstresiden historisk har hatt et sterkere fokus på kamp mot arbeidsledighet enn partiene på høyresiden, samtidig som konservative partier hatt sakseierskap til å kontrollere inflasjon og skape økonomisk vekst.
I konteksten for årets presidentvalg er det altså usikkert hvordan amerikanernes økonomiske tilstand slår ut. Har Obama arvet et problem av republikanerne, og gjort det beste ut av den situasjonen han blei satt inn i? Er han den mest skikkede kandidaten til å bringe dem ut av det økonomiske uføret, eller har han feilet som president fordi han har hatt fire år uten å få økonomien på fote? Ved dette punktet vil skyttergravene graves og det tyngste artilleriet bringes fram fra begge partileirer de kommende ukene. I går lekket en video ut hvor Romney anklaget nær halvparten av de amerikanske velgerne for å opptre som ofre og å være avhengige av det offentlige. I tider hvor amerikanere generelt er bekymret for sin økonomiske framtid spørs det om denne typen uttalelser vinner flere stemmer over på hans side.
Per i dag leder Obama løpet hos opinionen, og er “foran skjema” i forhold til andre vinnere av presidentvalget de seinere årene.
Hos realclearpolitics.com kan du sammenlikne målingene fra i år med målingene i 2008 og 2004. Her er status i dag sammenliknet med samme tidspunkt i 2008:
I 2008 seilte Obama fra McCain på denne tiden på grunn av det nevnte økonomiske sjokket, og det er lite trolig at en lignende skjellsettende hendelse skal oppstå. Kanskje mer interessant er det å sammenlikne målingene med Bush, som i 2004 også var sittende president.
President Bush lå i lengre perioder av valgåret etter Kerry, men tok demokraten igjen i månedskiftet august/september, for aldri å se seg tilbake. Ved de to forrige valgene var det altså på denne tiden at den vinnende kandidaten dro fra, og de siste dagers målinger antyder at tilsvarende kan være i ferd med å skje igjen. Obama har i år hatt overtaket på republikanernes kandidat(er) hele året gjennom, og har siden begynnelsen av september dratt fra Romney ytterligere. Det later altså til at Obama får fire nye år på å få skikk på økonomien.