Var det noen som sa noe morsomt eller snublet i sine egne formuleringer?

De fleste medi­er har beskrevet den sen­este debat­ten mel­lom sen­a­tor Barack Oba­ma og sen­a­tor John McCain som litt kjedelig. Men var den virke­lig det? Eller ret­tere, hva var det den man­glet for ikke å være kjedelig? Kan­skje en mor­somhet eller en forsnakkelse?

Når jour­nal­is­ter og obser­vatør­er beskriv­er tidligere spen­nende og inter­es­sante debat­ter, så vis­er det seg ofte å være dem hvor en av deltak­erne gjorde en feil eller ga en mor­som kom­men­tar som vant debat­ten på knockout.

I 1976 ”tapte” Ger­ald Ford debat­ten mot Jim­my Carter, for­di han sa at Sov­je­tu­nio­nen ikke hadde noen dom­i­nans i Østeu­ropa. Det var ikke så smart, etter­som Sov­je­tu­nio­nen hadde bety­delig dom­i­nans i Østeu­ropa. I 1984 debat­terte Ronald Rea­gan mot Wal­ter Mon­dale. Rea­gan var gam­mel. Noen mente at han kan­skje var for gam­mel til å være pres­i­dent. Men da han ble spurt om han ikke var for gam­mel, svarte han med et smil:

Jeg har ikke tenkt meg å gjøre alder til en sak i denne val­gkam­p­en. For jeg vil ikke med poli­tisk for­mål utnytte min mot­standers ung­dom­me­lighet og man­gel på erfaring.

Inter­vjueren lo, motkan­di­dat­en Wal­ter Mon­dale lo, tilhør­erne lo. Og alder var ikke lengre en sak i en val­gkamp som Rea­gan vant overbevisende.

Seieren til Rea­gan kom naturligvis på grunn av mange andre forhold. Men det er enkelt for medi­ene å skrive om denne bemerknin­gen. På samme måte som det er enkelt for medi­ene å skrive om den erindringsverdi­ge gåten visepres­i­den­tkan­di­dat Sarah Palin stilte i sin tale til repub­likan­ernes kon­vent: ”What’s the dif­fer­ence between a hock­ey mom and a pit bull? Lip­stick!” Det kan man vel ikke akku­rat kalle et poli­tisk pro­gram; men det var det vi hørte mest om etter repub­likan­ernes kon­vent – inklu­siv McCains tale.

Og vi fikk høre enda mer om dette etter at Oba­ma kri­tis­erte McCains økonomiske pro­gram: ”You can put lip­stick on a pig, but it’s still a pig”. Menin­gen var at uansett hvor mye du pyn­ter på McCains økonomiske poli­tikk, så er den fremde­les den samme.

Men, det trodde repub­likan­erne ikke på – sa de. For i virke­ligheten var det et sjofelt, ned­er­drek­tig kvinnediskrim­inerende angrep på Sarah Palin. For­di Palin bruk­te ordet lip­stick og for­di Oba­ma bruk­te ordet lip­stick, har Oba­ma plut­selig kalt visepres­i­den­tkan­di­dat­en en gris. Hmmm.…

Medi­er, mot­standere, borg­ere, oppor­tunis­ter og obser­vatør­er, kreative ung­dom­mer og sinte pen­sjon­is­ter — alle er vi mest opp­tatt av det som stikker seg ut som spe­sielt: den ene avgjørende bemerknin­gen, den store feilen, kan­di­dat­en som forsnakker seg eller snubler i sine egne ord.

Selv om medi­ene og kom­men­ta­torene mente at den sen­este debat­ten mel­lom Oba­ma og McCain var kjedelig, var det likev­el én bemerkn­ing som alle avis­er og nyhet­skanaler etter­hån­den har kom­mentert. Da McCain skulle fork­lare om en uheldig – mente McCain – energilov som Oba­ma stemte for, gjorde han det slik:

By the way, my friends, I know you grow a lit­tle weary with this back-and-forth. It was an ener­gy bill on the floor of the Sen­ate loaded down with good­ies, bil­lions for the oil com­pa­nies, and it was spon­sored by Bush and Cheney. You know who vot­ed for it? You might nev­er know. That one. You know who vot­ed against it? Me.
 

Hvilken sub­lim forsnakkelse: ”Vet dere hvem som stemte for den? That one”, sa McCain og pek­te på ”han der”, ”den der”. Det var enten dypt ned­verdi­gende og rasis­tisk eller bare ualmin­nelig dumt. Jeg tror det siste. For McCain som har bygget hele sin kam­pan­je på sin egen ære­fulle karak­ter, kan det umulig ha vært plan­lagt. Får vi håpe.

Beretnin­gen og speku­lasjonene om ”That one” har spredt seg i alle medi­er og i et utall av hjemmesider. Ja, ”That one” har til og med fått sin egen hjemme­side. Men hva var det egentlig som stod i denne energiloven? Hva var det egentlig at Oba­ma angivelig stemte ja til og McCain nei til? Hva er deres poli­tikk på disse områder? Bare gudene – og kan­skje kan­di­datene vet det.

Den som har lyst til en ryt­misk utgave av ”Tha­tOne” kan gå til ”Thatone08.com” og høre en musikalsk utgave av forsnakkelsen og lese biografien til kan­di­dat­en ”That one”.

Den ryt­miske ver­sjo­nen får du også her: