Nigeria, Den demokratiske republikken Kongo, Sør-Afrika og Kenya er fire afrikanske land som inntil nylig ble ansett som suksesshistorier når det gjaldt politiske reformer og økonomisk fremgang.
Potensialet deres var formidabelt. De hadde muligheten til å snu utviklingen i sine respektive regioner i vest og øst og i det sentrale og sørlige Afrika. Slik kunne de drive hele kontinentet fremover. Ressursene fantes: samlet hadde disse fire landene en tredjedel av Afrikas 750 millioner store befolkning sør for Sahara, og de utgjorde over halvparten av regionens økonomi.
Politi jager demonstranter i Nairobis forretningsstrøk 16. januar 2008. (foto: DEMOSH. Bildet er publisert under en Creative Commons-lisens).
Men valg i hvert av landene innenfor en periode på 18 måneder (siden juli 2006) har reversert eller stanset troen på den optimistiske utviklingen. Spørsmål og tvil har oppstått over landenes virkelige utviklingspotensial, deres påvirkningskraft i sine regioner og hvilken rolle eksterne aktører bør eller kan spille når det gjelder fremtidig stabilitet.
- I Den demokratiske republikken Kongo ledet i oktober 2006 det første valget siden Mobutu–regimets fall og krigen som fulgte til valget av Joseph Kabila (etter en to runders prosess som tok fire måneder). Valget av Kabila ble fulgt av måneder med ustabilitet som kulminerte i nye kamphandlinger øst i landet (se David Mugniers artikkel “How to end a war”, 3. desember 2007).
- I Nigeria var det myndighetene selv som avgjorde at valget av president Umaru Yar‘Adua i april 2007 hadde mangler.
- I Sør-Afrika ble Jacob Zuma valgt til leder av det styrende partiet African National Congress (ANC) i desember 2007. Zumas seier over den sittende presidenten Thabo Mbeki har ført til nye bekymringer over den fremtidige stabiliteten til Afrikas ledende stat, som til nå har vært sett som et foregangsland i verdensdelen.
- I Kenya har problemene etter presidentvalget 27. desember 2007 resultert i vold og aggresjon. Volden har snudd landet fra en favoritt “surfe– og safaridestinasjon” til bare et nytt afrikansk land på randen av borgerkrig og kaos.
Fire land, fem lærdommer
Disse fire landene er svært ulike. Fra Afrikas største økonomi (Sør-Afrika) til dets største såkalte “failed state” (Kongo) og fra en hovedalliert i Vestens krig mot terror (Kenya) til en gigant med sine alltid tilstedeværende sekteriske problemer (Nigeria). Fra hver av disse demokratiske erfaringene kan fem likheter hentes frem.
For det første, stammetilhørighet og sekterisme betyr fremdeles mye. I Kenya stod valget mellom Mwai Kibaki fra Kikuyu-stammen (den største i Kenya) og Raila Odinga (fra Luo-stammen) og kamplinjene i hele landet ble trukket opp etter disse ulikhetene (se John Lonsdales artikkel “Kenya: ethnicity, tribe and state”, 17. januar 2008).
I Kongo var president Kabilas respons til et mulig valgnederlag i den andre valgrunden å inngå allianser med ekstreme, men mektige elementer i kongolesisk politikk og dermed true Banyamulenge-samfunnet i den østre Sør-Kivu-provinsen.
Nigeriansk politikk forblir en balansegang mellom det oljerike (og kristne) sør og det folkerike islamske nord, hvor presidenten har de fleste av sine tilhengere. Her har man også innført islamske lover i flere stater.
Den sørafrikanske duellen er blitt beskrevet som en konkurranse, ikke bare mellom den populistiske Zuma og den velutdannede og innadvendte Mbeki, men også en konkurranse som setter zuluer mot xhosa-ledede fraksjoner innad i ANC.
For det andre, inkompetent ledelse og korrupsjon er til stede og den er politisk. Da Mwai Kibaki kom til makten i 2002 ble han ikke primært ansett som en Kikuyu, men som en reformator som ledet en koalisjon mot korrupsjon. Under ett år senere dro mannen Kibaki hadde satt til å lede denne kampanjen John Githongo til London i selvpålagt eksil. I stedet for å takle korrupsjon skal presidenten og hans regjering bare ha innført et sett av nye korrupte rutiner. Korrupsjon og klientelisme stikker dypt, de får systemet til å fungere på et vis, men kun til fordel for de allerede privilegerte. Mens Afrikas presse generelt sett gjør en bra jobb i å fremheve disse feil og mangler, gjør pressen en dårlig jobb ved å fokusere og skylde på noen få korrupte individer mer enn å fokusere på feil i selve styringssystemet.
For det tredje er arbeidsledighet en kilde til destabilisering. Hvis man ser på krisene i disse fire landene bare som resultat av stammefeider og korrupsjon, har man oversett viktige faktorer. I dag, etter over 40 år med uavhengighet, lever mer enn 50 prosent av kenyanerne på kun et par dollar om dagen. Mindre enn 10 prosent av de 400.000 som slutter på skolen hvert år kan forvente å få seg en jobb. Dette bildet er verre i Nigeria og Kongo, det er faktisk så ille at statistikken ikke er tilgjengelig. Nesten et tiår etter demokratiets inntog har Sør-Afrika en fortsatt høy arbeidsledighet på rundt 30 prosent. Sammen med en dårlig utvikling når det gjelder levering av basistjenester til befolkningen forklarer dette mye av Jacob Zumas fremgang (se Roger Southalls artikkel “South African lessons for Kenya”, 8. januar 2008).
Fra voldshandlingene i Kenya etter valget. Bildet er tatt 3. januar 2008. (foto: ActionPixs (Maruko). Bildet er publisert under en Creative Commons-lisens.)
For det fjerde, økonomisk vekst er nødvendig, men ikke nok. Alle fire landene har, som resten av kontinentet, opplevd en periode med høy vekst (over 5 prosent). Dette har gått sammen med høye priser på handelsvarer og bedre makroøkonomisk styring. Men gapet mellom “de som har” og “de som ikke har” har bare økt i det samme tidsrommet. Dette forklarer igjen delvis det sørafrikanske valgresultatet og hvorfor stemningen i Nairobis slumstrøk så sterkt favoriserte Odinga. For de frustrerte ved stemmeurnene er det lite å tape på å ty til vold i gatene, i frustrasjon over den økonomiske situasjonen og i raseri over valgsystemet.
Hovedutfordringen for Afrika som et hele blir å finne en måte å skape jobber og økonomisk vekst. Kinas fremvekst og Afrikas manglende konkurranseevne på billig arbeidskraft gjør arbeidsintensiv eksportledet vekst urealistisk, men det finnes andre måter å utnytte kontinentets ressurser og muligheter (se Paul Colliers artikkel “The aid evasion: raising the ‘bottom billion‘”, 11. juni 2007).
For det femte og siste, demokrati er ikke en engangsbegivenhet. Et vanskelig valg betyr ikke slutten på all fremgang og reform. Dagens situasjon i Kenya, vanskelig og smertefull som den er, representerer likevel et framskritt i forhold til tidligere afrikanske valg. Hvis de fant sted i det hele tatt, var de liksomvalg iscenesatt av ett parti. Men politikere bør ikke se på sin forpliktelse til demokrati og nødvendigheten av konsensusbygging som noe som er forbeholdt tilfeldige valgdager med særskilt internasjonal interesse. Demokrati er en prosess.
Den rette balansen
De fleste ikke-afrikanere og mange afrikanere selv ser på det afrikanske kontinentet i ensartede, nesten lineære termer. Dette leder til at individuelle hendelser preges av ensartede tanker om renessanse, oppgang, nedgang og fallitt. I realiteten er Afrika mye mer kompleks enn slike skjemaer gir spillerom for, og Afrikas fremgang, hvor den enn måtte skje, er langt fra lineær.
Dette gjør det ekstra viktig at utenlandske regjeringer og virksomheter balanserer sin egen politikk overfor Afrika riktig. Utenom Sør-Afrika viser de andre tre eksemplene hvordan eksterne aktører har feilet i å avdekke korrupsjon og ikke hjulpet til å levere bedre styring og ledelse. Disse målene blir ofte ofret til fordel for gode relasjoner og regimestabilitet. Hovedlærdommen etter disse 18 månedene er at ikke-afrikanere bør unngå å velge og støtte vinnere. En god rolle for eksterne aktører er heller å være ærlige i sin samhandling med disse landene.
Om artikkelen, forfatterne og Open Democracy
Denne artikkelen ble først publisert på nettstedet Open Democracy. Den gjengis her under en Creative Commons-lisens. Artikkelen er oversatt fra engelsk av Olav Anders Øvrebø.
Michael Holman var Afrika-redaktør for Financial Times 1984–2002. Han er også forfatter av romanen “Last Order at Harrods: An African Tale” (Polygon, 2005).
Greg Mills er leder for den Johannesburg-baserte Brenthurst-stiftelsen, som arbeider for å styrke Afrikas økonomi.
