Afrikas demokratiske smerte

Demokratiseringen i Afrika bremser opp. Ifølge Michael Holman og Greg Mills har erfaringene høstet i fire nøkkelland fellestrekk andre kan ta lærdom av.

Nige­ria, Den demo­kra­tis­ke repub­lik­ken Kon­go, Sør-Afri­ka og Kenya er fire afri­kans­ke land som inn­til nylig ble ansett som suk­sess­his­to­ri­er når det gjaldt poli­tis­ke refor­mer og øko­no­misk frem­gang.

Poten­sia­let deres var for­mi­da­belt. De had­de mulig­he­ten til å snu utvik­lin­gen i sine respek­ti­ve regio­ner i vest og øst og i det sen­tra­le og sør­li­ge Afri­ka. Slik kun­ne de dri­ve hele kon­ti­nen­tet frem­over. Res­sur­se­ne fan­tes: sam­let had­de dis­se fire lan­de­ne en tredje­del av Afri­kas 750 mil­lio­ner sto­re befolk­ning sør for Saha­ra, og de utgjor­de over halv­par­ten av regio­nens øko­no­mi.

Police chase rioting groups within the Nairobi business district (photo: DEMOSH)Poli­ti jager demon­stran­ter i Nai­ro­bis for­ret­nings­strøk 16. janu­ar 2008. (foto: DEMOSH. Bil­det er pub­li­sert under en Crea­ti­ve Com­mons-lisens).

Men valg i hvert av lan­de­ne innen­for en peri­ode på 18 måne­der (siden juli 2006) har rever­sert eller stan­set tro­en på den opti­mis­tis­ke utvik­lin­gen. Spørs­mål og tvil har opp­stått over lan­de­nes vir­ke­li­ge utvik­lings­po­ten­si­al, deres påvirk­nings­kraft i sine regio­ner og hvil­ken rol­le eks­ter­ne aktø­rer bør eller kan spil­le når det gjel­der frem­ti­dig sta­bi­li­tet.

  • I Den demo­kra­tis­ke repub­lik­ken Kon­go ledet i okto­ber 2006 det førs­te val­get siden Mobutu-regi­mets fall og kri­gen som fulg­te til val­get av Joseph Kabi­la (etter en to run­ders pro­sess som tok fire måne­der). Val­get av Kabi­la ble fulgt av måne­der med usta­bi­li­tet som kul­mi­ner­te i nye kamp­hand­lin­ger øst i lan­det (se David Mug­ni­ers artik­kel «How to end a war», 3. desem­ber 2007).
  • I Nige­ria var det myn­dig­he­te­ne selv som avgjor­de at val­get av pre­si­dent Umaru Yar‘Adua i april 2007 had­de mang­ler.
  • I Sør-Afri­ka ble Jacob Zuma valgt til leder av det sty­ren­de par­ti­et Afri­can Natio­nal Con­gress (ANC) i desem­ber 2007. Zumas sei­er over den sit­ten­de pre­si­den­ten Thabo Mbeki har ført til nye bekym­rin­ger over den frem­ti­di­ge sta­bi­li­te­ten til Afri­kas leden­de stat, som til nå har vært sett som et fore­gangs­land i ver­dens­de­len.
  • I Kenya har pro­ble­me­ne etter pre­si­dent­val­get 27. desem­ber 2007 resul­tert i vold og aggre­sjon. Vol­den har snudd lan­det fra en favo­ritt «sur­fe- og safa­ri­de­sti­na­sjon» til bare et nytt afri­kansk land på ran­den av bor­ger­krig og kaos.

Fire land, fem lær­dom­mer
Dis­se fire lan­de­ne er svært uli­ke. Fra Afri­kas størs­te øko­no­mi (Sør-Afri­ka) til dets størs­te såkal­te «fai­led sta­te» (Kon­go) og fra en hoved­al­li­ert i Ves­tens krig mot ter­ror (Kenya) til en gigant med sine all­tid til­stede­væ­ren­de sek­te­ris­ke pro­ble­mer (Nige­ria). Fra hver av dis­se demo­kra­tis­ke erfa­rin­ge­ne kan fem lik­he­ter hen­tes frem.

For det førs­te, stam­me­til­hø­rig­het og sek­te­ris­me betyr frem­de­les mye. I Kenya stod val­get mel­lom Mwai Kibaki fra Kikuyu-stam­men (den størs­te i Kenya) og Rai­la Odin­ga (fra Luo-stam­men) og kamp­lin­je­ne i hele lan­det ble truk­ket opp etter dis­se ulik­he­te­ne (se John Lons­da­les artik­kel «Kenya: eth­ni­city, tri­be and sta­te», 17. janu­ar 2008).

I Kon­go var pre­si­dent Kabi­las respons til et mulig valg­ne­der­lag i den and­re valg­run­den å inn­gå alli­an­ser med eks­tre­me, men mek­ti­ge ele­men­ter i kon­go­le­sisk poli­tikk og der­med true Bany­a­mu­len­ge-sam­fun­net i den øst­re Sør-Kivu-pro­vin­sen.

Nige­ri­ansk poli­tikk for­blir en balanse­gang mel­lom det olje­rike (og krist­ne) sør og det folke­rike islams­ke nord, hvor pre­si­den­ten har de fles­te av sine til­hen­ge­re. Her har man også inn­ført islams­ke lover i fle­re sta­ter.

Den sør­afri­kans­ke duel­len er blitt beskre­vet som en kon­kur­ran­se, ikke bare mel­lom den popu­lis­tis­ke Zuma og den vel­ut­dan­ne­de og inn­ad­vend­te Mbeki, men også en kon­kur­ran­se som set­ter zulu­er mot xhosa-lede­de frak­sjo­ner inn­ad i ANC.

For det and­re, inkom­pe­tent ledel­se og kor­rup­sjon er til ste­de og den er poli­tisk. Da Mwai Kibaki kom til mak­ten i 2002 ble han ikke pri­mært ansett som en Kikuyu, men som en refor­ma­tor som ledet en koa­li­sjon mot kor­rup­sjon. Under ett år sene­re dro man­nen Kibaki had­de satt til å lede den­ne kam­pan­jen John Git­hon­go til Lon­don i selv­på­lagt eksil. I ste­det for å tak­le kor­rup­sjon skal pre­si­den­ten og hans regje­ring bare ha inn­ført et sett av nye kor­rup­te ruti­ner. Kor­rup­sjon og kli­ente­lis­me stik­ker dypt, de får sys­te­met til å fun­ge­re på et vis, men kun til for­del for de alle­re­de pri­vi­le­ger­te. Mens Afri­kas pres­se gene­relt sett gjør en bra jobb i å frem­heve dis­se feil og mang­ler, gjør pres­sen en dår­lig jobb ved å foku­se­re og skyl­de på noen få kor­rup­te indi­vi­der mer enn å foku­se­re på feil i selve sty­rings­sys­te­met.

For det tred­je er arbeids­le­dig­het en kil­de til desta­bi­li­se­ring. Hvis man ser på kri­se­ne i dis­se fire lan­de­ne bare som resul­tat av stam­me­fei­der og kor­rup­sjon, har man over­sett vik­ti­ge fak­to­rer. I dag, etter over 40 år med uav­hen­gig­het, lever mer enn 50 pro­sent av kenya­ner­ne på kun et par dol­lar om dagen. Mind­re enn 10 pro­sent av de 400.000 som slut­ter på sko­len hvert år kan for­ven­te å få seg en jobb. Det­te bil­det er ver­re i Nige­ria og Kon­go, det er fak­tisk så ille at sta­ti­stik­ken ikke er til­gjen­ge­lig. Nes­ten et tiår etter demo­kra­ti­ets inn­tog har Sør-Afri­ka en fort­satt høy arbeids­le­dig­het på rundt 30 pro­sent. Sam­men med en dår­lig utvik­ling når det gjel­der leve­ring av basis­tje­nes­ter til befolk­nin­gen for­kla­rer det­te mye av Jacob Zumas frem­gang (se Roger Sout­halls artik­kel «South Afri­can les­sons for Kenya», 8. janu­ar 2008).

Scene from the 2007 post-election violence in Kenya (photo: ActionPixs (Maruko))Fra volds­hand­lin­ge­ne i Kenya etter val­get. Bil­det er tatt 3. janu­ar 2008. (foto: Action­Pixs (Maru­ko). Bil­det er pub­li­sert under en Crea­ti­ve Com­mons-lisens.)

For det fjer­de, øko­no­misk vekst er nød­ven­dig, men ikke nok. Alle fire lan­de­ne har, som res­ten av kon­ti­nen­tet, opp­levd en peri­ode med høy vekst (over 5 pro­sent). Det­te har gått sam­men med høye pri­ser på han­dels­va­rer og bed­re makro­øko­no­misk sty­ring. Men gapet mel­lom «de som har» og «de som ikke har» har bare økt i det sam­me tids­rom­met. Det­te for­kla­rer igjen del­vis det sør­afri­kans­ke valg­re­sul­ta­tet og hvor­for stem­nin­gen i Nai­ro­bis slum­strøk så sterkt favo­ri­ser­te Odin­ga. For de frust­rer­te ved stem­me­ur­ne­ne er det lite å tape på å ty til vold i gate­ne, i frust­ra­sjon over den øko­no­mis­ke situa­sjo­nen og i rase­ri over valg­sys­te­met.

Hoved­ut­ford­rin­gen for Afri­ka som et hele blir å fin­ne en måte å ska­pe job­ber og øko­no­misk vekst. Kinas frem­vekst og Afri­kas mang­len­de kon­kur­ranse­evne på bil­lig arbeids­kraft gjør arbeids­in­ten­siv eks­port­le­det vekst urea­lis­tisk, men det fin­nes and­re måter å utnyt­te kon­ti­nen­tets res­sur­ser og mulig­he­ter (se Paul Col­li­ers artik­kel «The aid eva­sion: rai­sing the ‘bott­om bil­lion‘», 11. juni 2007).

For det fem­te og sis­te, demo­kra­ti er ikke en engangs­be­gi­ven­het. Et vans­ke­lig valg betyr ikke slut­ten på all frem­gang og reform. Dagens situa­sjon i Kenya, vans­ke­lig og smerte­full som den er, repre­sen­te­rer like­vel et fram­skritt i for­hold til tid­li­ge­re afri­kans­ke valg. Hvis de fant sted i det hele tatt, var de lik­som­valg iscene­satt av ett par­ti. Men poli­ti­ke­re bør ikke se på sin for­plik­tel­se til demo­kra­ti og nød­ven­dig­he­ten av kon­sen­sus­byg­ging som noe som er for­be­holdt til­fel­di­ge valg­da­ger med sær­skilt inter­na­sjo­nal inter­es­se. Demo­kra­ti er en pro­sess.

Den ret­te balan­sen
De fles­te ikke-afri­ka­ne­re og man­ge afri­ka­ne­re selv ser på det afri­kans­ke kon­ti­nen­tet i ens­ar­te­de, nes­ten line­ære ter­mer. Det­te leder til at indi­vi­du­el­le hen­del­ser pre­ges av ens­ar­te­de tan­ker om renes­san­se, opp­gang, ned­gang og fal­litt. I rea­li­te­ten er Afri­ka mye mer kom­pleks enn sli­ke skje­ma­er gir spille­rom for, og Afri­kas frem­gang, hvor den enn måt­te skje, er langt fra line­ær.

Det­te gjør det eks­tra vik­tig at uten­lands­ke regje­rin­ger og virk­som­he­ter balan­se­rer sin egen poli­tikk over­for Afri­ka rik­tig. Uten­om Sør-Afri­ka viser de and­re tre eksemp­le­ne hvor­dan eks­ter­ne aktø­rer har fei­let i å avdek­ke kor­rup­sjon og ikke hjul­pet til å leve­re bed­re sty­ring og ledel­se. Dis­se måle­ne blir ofte ofret til for­del for gode rela­sjo­ner og regimesta­bi­li­tet. Hoved­lær­dom­men etter dis­se 18 måne­de­ne er at ikke-afri­ka­ne­re bør unn­gå å vel­ge og støt­te vin­ne­re. En god rol­le for eks­ter­ne aktø­rer er hel­ler å være ærli­ge i sin sam­hand­ling med dis­se lan­de­ne.

Om artik­ke­len, for­fat­ter­ne og Open Democracy
OpenDemocracy logo
Den­ne artik­ke­len ble først pub­li­sert på nett­ste­det Open Democracy. Den gjen­gis her under en Crea­ti­ve Com­mons-lisens. Artik­ke­len er over­satt fra engelsk av Olav Anders Øvre­bø.

Michael Hol­man var Afri­ka-redak­tør for Finan­ci­al Times 1984–2002. Han er også for­fat­ter av roma­nen «Last Order at Har­rods: An Afri­can Tale» (Poly­gon, 2005).

Greg Mills er leder for den Johan­nes­burg-baser­te Brent­hurst-stif­tel­sen, som arbei­der for å styr­ke Afri­kas øko­no­mi.

INGEN KOMMENTARER

KOMMENTÉR

Comments are closed.

til toppen