Afrikas demokratiske smerte

Demokratiseringen i Afrika bremser opp. Ifølge Michael Holman og Greg Mills har erfaringene høstet i fire nøkkelland fellestrekk andre kan ta lærdom av.

Nige­ria, Den demokratiske repub­likken Kon­go, Sør-Afri­ka og Kenya er fire afrikanske land som inntil nylig ble ansett som suk­sesshis­to­ri­er når det gjaldt poli­tiske reformer og økonomisk fremgang.

Poten­sialet deres var for­mi­da­belt. De hadde muligheten til å snu utviklin­gen i sine respek­tive region­er i vest og øst og i det sen­trale og sørlige Afri­ka. Slik kunne de dri­ve hele kon­ti­nen­tet fre­mover. Ressursene fantes: sam­let hadde disse fire lan­dene en tred­jedel av Afrikas 750 mil­lion­er store befolkn­ing sør for Sahara, og de utgjorde over halv­parten av regio­nens økonomi.

Police chase rioting groups within the Nairobi business district (photo: DEMOSH)

Poli­ti jager demon­stran­ter i Nairo­bis for­ret­ningsstrøk 16. jan­u­ar 2008. (foto: DEMOSH. Bildet er pub­lis­ert under en Cre­ative Com­mons-lisens).

Men valg i hvert av lan­dene innen­for en peri­ode på 18 måned­er (siden juli 2006) har reversert eller stanset troen på den opti­mistiske utviklin­gen. Spørsmål og tvil har opp­stått over lan­denes virke­lige utviklingspoten­sial, deres påvirkn­ingskraft i sine region­er og hvilken rolle eksterne aktør­er bør eller kan spille når det gjelder frem­tidig stabilitet.

  • I Den demokratiske repub­likken Kon­go ledet i okto­ber 2006 det første val­get siden Mobu­tu-regimets fall og kri­gen som ful­gte til val­get av Joseph Kabi­la (etter en to run­ders pros­ess som tok fire måned­er). Val­get av Kabi­la ble ful­gt av måned­er med usta­bilitet som kul­min­erte i nye kam­phan­dlinger øst i lan­det (se David Mug­niers artikkel “How to end a war”, 3. desem­ber 2007).
  • I Nige­ria var det myn­dighetene selv som avgjorde at val­get av pres­i­dent Umaru Yar‘Adua i april 2007 hadde man­gler.
  • I Sør-Afri­ka ble Jacob Zuma val­gt til led­er av det styrende par­ti­et African Nation­al Con­gress (ANC) i desem­ber 2007. Zumas seier over den sit­tende pres­i­den­ten Thabo Mbe­ki har ført til nye bekym­ringer over den frem­tidi­ge sta­biliteten til Afrikas ledende stat, som til nå har vært sett som et fore­gangs­land i verdensdelen.
  • I Kenya har prob­lemene etter pres­i­dent­val­get 27. desem­ber 2007 resul­tert i vold og aggresjon. Vold­en har snudd lan­det fra en favoritt “surfe- og safarides­ti­nasjon” til bare et nytt afrikan­sk land på ran­den av borg­erkrig og kaos.

Fire land, fem lærdommer
Disse fire lan­dene er svært ulike. Fra Afrikas største økono­mi (Sør-Afri­ka) til dets største såkalte “failed state” (Kon­go) og fra en hov­edal­liert i Vestens krig mot ter­ror (Kenya) til en gigant med sine alltid tilst­ede­værende sek­teriske prob­le­mer (Nige­ria). Fra hver av disse demokratiske erfarin­gene kan fem likheter hentes frem.

For det første, stam­metil­hørighet og sek­ter­isme betyr fremde­les mye. I Kenya stod val­get mel­lom Mwai Kiba­ki fra Kikuyu-stam­men (den største i Kenya) og Raila Odin­ga (fra Luo-stam­men) og kam­plin­jene i hele lan­det ble trukket opp etter disse ulikhetene (se John Lons­dales artikkel “Kenya: eth­nic­i­ty, tribe and state”, 17. jan­u­ar 2008).

I Kon­go var pres­i­dent Kabi­las respons til et mulig val­gned­er­lag i den andre val­grun­den å inngå allianser med ekstreme, men mek­tige ele­menter i kon­gole­sisk poli­tikk og dermed true Banya­mu­lenge-sam­fun­net i den østre Sør-Kivu-provinsen.

Nige­ri­an­sk poli­tikk for­blir en bal­ansegang mel­lom det oljerike (og kristne) sør og det folk­erike islamske nord, hvor pres­i­den­ten har de fleste av sine tilhen­gere. Her har man også inn­ført islamske lover i flere stater.

Den sørafrikanske duellen er blitt beskrevet som en konkur­ranse, ikke bare mel­lom den pop­ulis­tiske Zuma og den velut­dannede og innad­vendte Mbe­ki, men også en konkur­ranse som set­ter zuluer mot xhosa-led­ede frak­sjon­er innad i ANC.

For det andre, inkom­pe­tent ledelse og kor­rup­sjon er til stede og den er poli­tisk. Da Mwai Kiba­ki kom til mak­ten i 2002 ble han ikke primært ansett som en Kikuyu, men som en refor­ma­tor som ledet en koal­isjon mot kor­rup­sjon. Under ett år senere dro man­nen Kiba­ki hadde satt til å lede denne kam­pan­jen John Githon­go til Lon­don i selvpålagt eksil. I stedet for å tak­le kor­rup­sjon skal pres­i­den­ten og hans reg­jer­ing bare ha inn­ført et sett av nye kor­rupte ruti­n­er. Kor­rup­sjon og klien­telisme stikker dypt, de får sys­temet til å fun­gere på et vis, men kun til fordel for de allerede priv­i­legerte. Mens Afrikas presse generelt sett gjør en bra jobb i å fremheve disse feil og man­gler, gjør pressen en dårlig jobb ved å fokusere og skylde på noen få kor­rupte indi­vider mer enn å fokusere på feil i selve styringssystemet.

For det tred­je er arbei­d­sledighet en kilde til desta­bilis­er­ing. Hvis man ser på krisene i disse fire lan­dene bare som resul­tat av stam­me­fei­der og kor­rup­sjon, har man over­sett vik­tige fak­tor­er. I dag, etter over 40 år med uavhengighet, lever mer enn 50 pros­ent av kenyan­erne på kun et par dol­lar om dagen. Min­dre enn 10 pros­ent av de 400.000 som slut­ter på skolen hvert år kan for­vente å få seg en jobb. Dette bildet er verre i Nige­ria og Kon­go, det er fak­tisk så ille at sta­tis­tikken ikke er tilgjen­gelig. Nesten et tiår etter demokrati­ets inntog har Sør-Afri­ka en fort­satt høy arbei­d­sledighet på rundt 30 pros­ent. Sam­men med en dårlig utvikling når det gjelder lev­er­ing av basist­jen­ester til befolknin­gen fork­lar­er dette mye av Jacob Zumas frem­gang (se Roger Southalls artikkel “South African lessons for Kenya”, 8. jan­u­ar 2008).

Scene from the 2007 post-election violence in Kenya (photo: ActionPixs (Maruko))

Fra vold­shan­dlin­gene i Kenya etter val­get. Bildet er tatt 3. jan­u­ar 2008. (foto: Action­Pixs (Maruko). Bildet er pub­lis­ert under en Cre­ative Com­mons-lisens.)

For det fjerde, økonomisk vekst er nød­vendig, men ikke nok. Alle fire lan­dene har, som resten av kon­ti­nen­tet, opplevd en peri­ode med høy vekst (over 5 pros­ent). Dette har gått sam­men med høye pris­er på han­delsvar­er og bedre makroøkonomisk styring. Men gapet mel­lom “de som har” og “de som ikke har” har bare økt i det samme tid­srom­met. Dette fork­lar­er igjen delvis det sørafrikanske val­gre­sul­tatet og hvor­for stemnin­gen i Nairo­bis slum­strøk så sterkt favoris­erte Odin­ga. For de frus­tr­erte ved stem­meurnene er det lite å tape på å ty til vold i gatene, i frus­trasjon over den økonomiske situ­asjo­nen og i raseri over valgsystemet.

Hov­e­dut­for­drin­gen for Afri­ka som et hele blir å finne en måte å skape job­ber og økonomisk vekst. Kinas fremvekst og Afrikas man­glende konkur­ranseevne på bil­lig arbei­d­skraft gjør arbei­dsin­ten­siv eksportledet vekst ure­al­is­tisk, men det finnes andre måter å utnytte kon­ti­nen­tets ressurs­er og muligheter (se Paul Col­liers artikkel “The aid eva­sion: rais­ing the ‘bot­tom bil­lion‘”, 11. juni 2007).

For det femte og siste, demokrati er ikke en engangs­be­given­het. Et vanske­lig valg betyr ikke slut­ten på all frem­gang og reform. Dagens situ­asjon i Kenya, vanske­lig og smerte­full som den er, rep­re­sen­ter­er likev­el et fram­skritt i forhold til tidligere afrikanske valg. Hvis de fant sted i det hele tatt, var de lik­som­valg isce­ne­satt av ett par­ti. Men poli­tikere bør ikke se på sin for­p­lik­telse til demokrati og nød­vendigheten av kon­sen­sus­byg­ging som noe som er for­be­holdt til­feldige val­gdager med særskilt inter­nasjon­al inter­esse. Demokrati er en prosess.

Den rette balansen
De fleste ikke-afrikanere og mange afrikanere selv ser på det afrikanske kon­ti­nen­tet i ensart­ede, nesten lineære ter­mer. Dette led­er til at indi­vidu­elle hen­delser preges av ensart­ede tanker om renes­sanse, opp­gang, nedgang og fal­litt. I realiteten er Afri­ka mye mer kom­pleks enn slike skje­maer gir spillerom for, og Afrikas frem­gang, hvor den enn måtte skje, er langt fra lineær.

Dette gjør det ekstra vik­tig at uten­landske reg­jeringer og virk­somheter bal­anser­er sin egen poli­tikk over­for Afri­ka rik­tig. Utenom Sør-Afri­ka vis­er de andre tre eksem­p­lene hvor­dan eksterne aktør­er har feilet i å avdekke kor­rup­sjon og ikke hjulpet til å levere bedre styring og ledelse. Disse målene blir ofte ofret til fordel for gode relasjon­er og regimesta­bilitet. Hov­edlær­dom­men etter disse 18 måne­dene er at ikke-afrikanere bør unngå å velge og støtte vin­nere. En god rolle for eksterne aktør­er er heller å være ærlige i sin samhan­dling med disse landene.

Om artikke­len, for­fat­terne og Open Democracy
OpenDemocracy logo


Denne artikke­len ble først pub­lis­ert på nettst­edet Open Democ­ra­cy. Den gjengis her under en Cre­ative Com­mons-lisens. Artikke­len er over­satt fra engel­sk av Olav Anders Øvrebø.

Michael Hol­man var Afri­ka-redak­tør for Finan­cial Times 1984–2002. Han er også for­fat­ter av roma­nen “Last Order at Har­rods: An African Tale” (Poly­gon, 2005).

Greg Mills er led­er for den Johan­nes­burg-baserte Bren­thurst-stif­telsen, som arbei­der for å styrke Afrikas økonomi.

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen