Gufset fra utenrikspolitikken

Når ytringsfriheten strammes inn i Norge, ligger som oftest utenrikspolitiske hensyn bak.

Etter en pro­test­storm mot den nye avlyt­tings­lo­ven, kjent som FRA-loven, valg­te den svens­ke regje­rin­gen nylig å bøye av og gjø­re omfat­ten­de endringer.

– For­slag om ter­ror­lov­giv­ning, over­våk­nings­til­tak for å «fore­byg­ge ter­ro­ris­me», fikk et skrem­men­de stort omfang etter 2001, sier medie­fors­ker Hen­rik G. Bastiansen.

Den svens­ke loven er et godt eksem­pel på poli­ti­ker­nes nye tendens til å frem­me lover om over­våk­ning av bor­ger­ne, mener Bastiansen.

– Mens det libe­ra­le demo­kra­ti­ets grunn­lag fak­tisk hvi­ler på det mot­sat­te; nem­lig at bor­ger­ne skal ha rett til å kun­ne over­våke sta­ten og kon­trol­le­re dens hand­lin­ger. Det er skrem­men­de hvis bor­ger­nes over­våk­nings­mu­lig­he­ter i for­hold til sta­ten — inn­syn, offent­lig­hets­be­stem­mel­ser osv — inn­skren­kes sam­ti­dig som sta­tens over­våk­nings­mu­lig­he­ter blir bygd ut, sier han.

Henrik Bastiansen (foto: Olav A. Øvrebø)Hen­rik Bas­ti­an­sen foto­gra­fert i loka­let til ytrings­fri­hets­ut­stil­lin­gen «Hvor går gren­sen?» (foto: Olav A. Øvrebø).

Ter­ror­an­gre­pe­ne i USA 11. sep­tem­ber 2001 luk­ket en paren­tes i ytrings­fri­he­tens his­to­rie i Nor­ge, mener Bas­ti­an­sen. Etter den kal­de kri­gens slutt opp­lev­de vi en kort fri­pe­riode — et brudd med det Bas­ti­an­sen kal­ler den lan­ge lin­jen i norsk ytrings­fri­hets his­to­rie i det 20. århundre.

– Uten­riks­po­li­tikk har vært den kan­skje størs­te enkelt­fak­tor som har begren­set den fak­tis­ke ytrings­fri­he­ten i Nor­ge, sier Bastiansen.

Mistenkeliggjøring av borgerne?

Bas­ti­an­sen skrev sam­men med Hans Fred­rik Dahl boken «Hvor fritt et land?», som ble utgitt i 2000. Boken var basert på en stu­die Bas­ti­an­sen og Dahl gjor­de på opp­drag av Ytrings­fri­hets­kom­mi­sjo­nen om ytrings­fri­he­tens vil­kår i Nor­ge i det 20. århund­re. Bas­ti­an­sen står også bak en rek­ke stu­di­er av norsk medie­his­to­rie.

I det­te inter­vju­et trek­ker han fram noen utvik­lings­trekk han mener har kjenne­teg­net ytrings­fri­hets­fel­tet etter at boken kom ut.

Kan vi ven­te oss en peri­ode med ster­ke begrens­nin­ger på ytrings­fri­het og sivi­le ret­tig­he­ter i Nor­ge som føl­ge av anti­ter­ror-til­tak? Bas­ti­an­sen mener den svens­ke over­våk­nings­lo­ven var et sterkt sig­nal, men at det ikke er gitt hvil­ken vei utvik­lin­gen vil gå i Norge.

– Det er avhen­gig av om nors­ke myn­dig­he­ter gjør det sam­me som Sve­ri­ge, eller i hvil­ken grad de er vil­li­ge til å inn­skren­ke inn­byg­ger­nes stats­bor­ger­li­ge ret­tig­he­ter, som pri­vat­li­vets fred osv, gjen­nom til­tak som offi­si­elt er ret­tet mot ter­ro­ris­ter. Det er all grunn til å være opp­merk­som og kri­tisk til nye til­tak mot ter­ror som i prak­sis ram­mer alle nors­ke bor­ge­re med mis­tan­ke. Det kan lett bli slik at sta­ten betrak­ter oss alle som mis­ten­ke­li­ge inn­til det mot­sat­te er bevist. Der­for er det all grunn til å vok­te og ver­ne om våre ret­tig­he­ter, og ikke gi sta­ten frie tøy­ler og uten vide­re god­ta nye inn­grep i inn­byg­ger­nes sta­tus som frie, sier han.

Den lan­ge lin­jen i ytrings­fri­hets­his­to­ri­en, der uten­riks­po­li­tis­ke hen­syn svek­ker den frie debat­ten, går helt til­ba­ke til unions­opp­løs­nin­gen i 1905, da redak­tø­re­ne utøvde selv­sen­sur. Det sam­me var til­fel­le under 1. ver­dens­krig. I mel­lom­krigs­ti­den bedrev myn­dig­he­te­ne film­sen­sur moti­vert av uten­riks­po­li­tis­ke hen­syn. Etter 2. ver­dens­krig kom den kal­de kri­gen, der kret­sen rundt avi­sen Ori­en­te­ring utford­ret den bre­de poli­tis­ke enig­he­ten om Nato-med­lem­ska­pet — et uhy­re kon­tro­ver­si­elt standpunkt.

– Først fra omkring 1991 da den kal­de kri­gen tok slutt, opp­sto en ny situa­sjon. 1990-åre­ne skil­ler seg fak­tisk ut fra res­ten av århund­ret på det­te områ­det. Feno­me­ner som etter­ret­nin­gens his­to­rie, uten­riks­po­li­tik­kens his­to­rie, Lund-kom­mi­sjo­nens rap­port og Ytrings­fri­hets­kom­mi­sjo­nen er såle­des hen­del­ser som alle for­ut­sat­te at den kal­de kri­gen var over, sier Bastiansen.

Fra beredskapslover til 9/11

Etter 11. sep­tem­ber 2001 er vi til­ba­ke i en situa­sjon der uten­riks­po­li­tik­ken igjen påvir­ker og avskjæ­rer debat­ten i Nor­ge, mener han.

– Det er ikke vans­ke­lig å peke på inn­skrenk­nin­ger i stats­bor­ger­li­ge ret­tig­he­ter etter 11. sep­tem­ber 2001. Det er egent­lig skrem­men­de å se hvor­dan ret­tig­he­ter som har til­kom­met inn­byg­ger­ne i det­te lan­det, så lett kun­ne bli satt til side — hvis poli­ti­ker­ne gikk inn for det. Det vis­te seg fra 2001 at det var langt let­te­re å få gjen­nom­ført inn­skrenk­nin­ger, over­våk­nings­ord­nin­ger, osv enn det man­ge kan­skje trod­de. Jus­tis­mi­nis­ter Odd Einar Dørum fikk gjen­nom­ført man­ge sli­ke til­tak i sin tid som Bon­de­vik-regje­rin­gens ansvar­li­ge. Etter­på har han der­imot pro­te­stert mot at hans etter­føl­ger fort­set­ter med til­tak som er begrun­net med «orga­ni­sert kri­mi­na­li­tet», men som også ram­mer van­li­ge men­nes­ker, sier Bastiansen.

Utsnitt av New York Times' førsteside 12. september 2001Utsnitt av New York Times’ første­side 12. sep­tem­ber 2001.

Han sam­men­lig­ner gjer­ne den svens­ke over­våk­nings­lo­ven og and­re lig­nen­de ini­tia­ti­ver i vest­li­ge land etter 11. sep­tem­ber med situa­sjo­nen i den tid­li­ge etterkrigstiden.

– Helt siden 2001 har poli­ti­ker­ne i man­ge vest­li­ge land fått for­ny­et inter­es­se for sli­ke lover. I et his­to­risk per­spek­tiv brin­ger det frem bered­skaps­lo­ve­ne av 1950. Dis­se var det aller mør­kes­te kapit­tel i den nors­ke ytrings­fri­hets­his­to­ri­en. Det stod et kaldt gufs av uhyg­ge og kald krig fra de stor­tings­pro­po­si­sjo­ne­ne som fore­slo dem. Det er etter min mening rart at ikke fle­re kom­men­ta­to­rer har truk­ket frem bered­skaps­lo­ve­ne av 1950, i den situa­sjo­nen vi er i nå. Paral­lel­le­ne er man­ge — og gir grunn til bekym­ring og etter­tan­ke, sier Bastiansen.

Oljefond og ytringsfrihet

På 1990-tal­let skjøt også glo­ba­li­se­rin­gen fart. Nor­ge er et av lan­de­ne som har tjent mest på at Kina og and­re utvik­lings­land har blitt kob­let på ver­dens­øko­no­mi­en. Nors­ke virk­som­he­ter er akti­ve aktø­rer i de fles­te ver­dens­hjør­ner. Ikke minst er den nors­ke sta­ten direk­te og indi­rek­te involvert i glo­balt nærings­liv via olje­fon­dets inves­te­rin­ger og sat­sin­ger fra Stat­oil­Hydro, Tele­nor og and­re helt eller del­vis stats­eide virk­som­he­ter. Kan det­te øko­no­mis­ke enga­sje­men­tet «uten­riks» møte den lan­ge lin­jen i ytrings­fri­he­tens his­to­rie på ube­ha­ge­li­ge måter?

– En lang rek­ke land har repres­si­ve regi­mer idag. Og nors­ke sel­ska­per er inne i dem som for­ret­nings­part­ne­re. Straks opp­står da situa­sjo­nen: skal vi fra norsk side hol­de vår fane høyt og kri­ti­se­re — eller lig­ge lave­re på grunn av våre for­ret­nings­in­ter­es­ser? Det­te er et dilem­ma som kom­mer til å ram­me Nor­ge sta­dig mer. Etter­som olje­fon­det vokser vil Nor­ge bli en av ver­dens størs­te kapi­ta­lis­ter. Norsk kapi­tal vil fin­nes over­alt. Etis­ke ret­nings­lin­jer for inves­te­rin­ger er en god ting, synes jeg. Det vil bli lagt mer­ke til når olje­fon­det trek­ker seg ut, av etis­ke grun­ner. And­re inves­te­rings­fond tar etter Nor­ge her. Det er bra. Når det gjel­der and­re sel­ska­per, så øns­ker ikke de neg­a­tiv pub­li­si­tet om sine uten­lands­ke for­ret­nings­om­rå­der. Der­for er de sår­ba­re over­for neg­a­ti­ve medie­opp­slag, som med Tele­nor i Bang­la­desh. Det spil­ler en rol­le hvor kri­tik­ken kom­mer fra: den nors­ke stat kan ytre seg direk­te og i diplo­ma­tis­ke for­mer. Men nors­ke huma­ni­tæ­re orga­ni­sa­sjo­ner står langt fri­ere til å kri­ti­se­re sli­ke regi­mer — og de nors­ke sel­ska­per som hand­ler med dem, sier Bastiansen.

Fra dokumentaren "Et tårn av løfter", vist på NRK Skjerm­bil­de fra doku­men­ta­ren «Et tårn av løf­ter» om Tele­nor, Erics­son og Bang­la­desh, vist på NRK i mai 2008 (foto: NRK).

Stat­oil­Hydro sat­ser på å bli en vik­tig part­ner for rus­sis­ke inter­es­ser i nord­om­rå­de­ne. Det mer­ker man godt på nors­ke myn­dig­he­ters reak­sjons­møns­ter, mener Bastiansen.

– Det­te er et godt eksem­pel på at nors­ke myn­dig­he­ter lig­ger svært lavt, hvis de selv har egen­in­ter­es­se av å ha et godt for­hold til Russ­land. Kri­tikk av rus­sis­ke for­hold er vans­ke­lig for en norsk regje­ring som vil ha sam­ar­beid i nord. Da lig­ger de lavt, eller nøy­er seg med kor­rek­te for­mer på kri­tik­ken. Også her står nors­ke fri­vil­li­ge eller huma­ni­tæ­re orga­ni­sa­sjo­ner langt fri­ere til å kri­ti­se­re, selv­føl­ge­lig, sier han.

Bedre fundament for ytringsfriheten

Det fin­nes også lys­punk­ter for ytrings­fri­he­ten etter 11. sep­tem­ber. Det sis­te tiåret har ytrings­fri­he­ten som posi­tiv ver­di fått økt oppmerksomhet.

– Ytrings­fri­het er i Nor­ge tra­di­sjo­nelt blitt opp­fat­tet som fra­vær av for­bud mer enn som en posi­tiv ret­tig­het. De sis­te ti åre­ne er det snudd rundt. Nå ser vi i mye stør­re grad at ytrings­fri­het er et fun­da­ment som har en selv­sten­dig ver­di, mens før var det mer fra­vær av straffe­retts­lig for­bud, sier Bastiansen.

Ett uttrykk for den økte inter­es­sen for ytrings­fri­he­ten, var utstil­lin­gen «Hvor går gren­sen?» på Nobels Freds­sen­ter i Oslo, der Bas­ti­an­sen var his­to­risk kon­su­lent. Utstil­lin­gen ble avslut­tet i mai i år.

En gam­mel pro­blem­stil­ling, kon­flik­ter skapt i møtet mel­lom ytrings­fri­het og reli­gion, har fått ny aktua­li­tet gjen­nom islams og isla­mis­mens fram­vekst i Euro­pa. I en mer glo­ba­li­sert ver­den får også sli­ke kon­flik­ter fort en uten­riks­po­li­tisk dimen­sjon. Nors­ke myn­dig­he­ters hånd­te­ring av de dans­ke kari­ka­tur­teg­nin­ge­ne i 2005–2006 er i etter­tid blitt kri­ti­sert av presse­folk og -orga­ni­sa­sjo­ner. Avi­sen Magazi­net og redak­tør Vebjørn Sel­bekk fikk for lite støt­te, lyder kri­tik­ken — inn­ven­din­ger som også er blitt ret­tet mot det øvri­ge medie­mil­jø­et. Bas­ti­an­sen øns­ker at hele kari­ka­tur­sa­ken, både hen­del­ses­for­lø­pet og debat­ten, blir fors­ket på.

– Ver­di­en ytrings­fri­het kol­li­de­rer nes­ten all­tid med and­re ver­di­er. Det er nes­ten all­tid slik at i grense­om­rå­det for ytrings­fri­het er det and­re hen­syn som vei­er nes­ten like tungt — ære­kren­kel­se, rasis­me, per­son­vern. Hvor­for skal da ytrings­fri­he­ten ha for­rang? Hvor skal da gren­sen gå i helt kon­kre­te til­fel­ler? Det er vel­dig vans­ke­li­ge spørs­mål, sier Bastiansen.

TEMA

Y

tringsf
rihet i
Norge

37 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

1 KOMMENTAR

KOMMENTÉR
  1. […] Vox pub­li­ca 30.10.2008 var uri = ‘http://impno.tradedoubler.com/imp?type(js)pool(221434)a(1169710)’ + new String (Math.random()).substring (2, 11); document.write(»); […]

til toppen