Etter en proteststorm mot den nye avlyttingsloven, kjent som FRA-loven, valgte den svenske regjeringen nylig å bøye av og gjøre omfattende endringer.
– Forslag om terrorlovgivning, overvåkningstiltak for å “forebygge terrorisme”, fikk et skremmende stort omfang etter 2001, sier medieforsker Henrik G. Bastiansen.
Den svenske loven er et godt eksempel på politikernes nye tendens til å fremme lover om overvåkning av borgerne, mener Bastiansen.
– Mens det liberale demokratiets grunnlag faktisk hviler på det motsatte; nemlig at borgerne skal ha rett til å kunne overvåke staten og kontrollere dens handlinger. Det er skremmende hvis borgernes overvåkningsmuligheter i forhold til staten — innsyn, offentlighetsbestemmelser osv — innskrenkes samtidig som statens overvåkningsmuligheter blir bygd ut, sier han.
Henrik Bastiansen fotografert i lokalet til ytringsfrihetsutstillingen “Hvor går grensen?” (foto: Olav A. Øvrebø).Terrorangrepene i USA 11. september 2001 lukket en parentes i ytringsfrihetens historie i Norge, mener Bastiansen. Etter den kalde krigens slutt opplevde vi en kort friperiode — et brudd med det Bastiansen kaller den lange linjen i norsk ytringsfrihets historie i det 20. århundre.
– Utenrikspolitikk har vært den kanskje største enkeltfaktor som har begrenset den faktiske ytringsfriheten i Norge, sier Bastiansen.
Mistenkeliggjøring av borgerne?
Bastiansen skrev sammen med Hans Fredrik Dahl boken “Hvor fritt et land?”, som ble utgitt i 2000. Boken var basert på en studie Bastiansen og Dahl gjorde på oppdrag av Ytringsfrihetskommisjonen om ytringsfrihetens vilkår i Norge i det 20. århundre. Bastiansen står også bak en rekke studier av norsk mediehistorie.
I dette intervjuet trekker han fram noen utviklingstrekk han mener har kjennetegnet ytringsfrihetsfeltet etter at boken kom ut.
Kan vi vente oss en periode med sterke begrensninger på ytringsfrihet og sivile rettigheter i Norge som følge av antiterror-tiltak? Bastiansen mener den svenske overvåkningsloven var et sterkt signal, men at det ikke er gitt hvilken vei utviklingen vil gå i Norge.
– Det er avhengig av om norske myndigheter gjør det samme som Sverige, eller i hvilken grad de er villige til å innskrenke innbyggernes statsborgerlige rettigheter, som privatlivets fred osv, gjennom tiltak som offisielt er rettet mot terrorister. Det er all grunn til å være oppmerksom og kritisk til nye tiltak mot terror som i praksis rammer alle norske borgere med mistanke. Det kan lett bli slik at staten betrakter oss alle som mistenkelige inntil det motsatte er bevist. Derfor er det all grunn til å vokte og verne om våre rettigheter, og ikke gi staten frie tøyler og uten videre godta nye inngrep i innbyggernes status som frie, sier han.
Den lange linjen i ytringsfrihetshistorien, der utenrikspolitiske hensyn svekker den frie debatten, går helt tilbake til unionsoppløsningen i 1905, da redaktørene utøvde selvsensur. Det samme var tilfelle under 1. verdenskrig. I mellomkrigstiden bedrev myndighetene filmsensur motivert av utenrikspolitiske hensyn. Etter 2. verdenskrig kom den kalde krigen, der kretsen rundt avisen Orientering utfordret den brede politiske enigheten om Nato-medlemskapet — et uhyre kontroversielt standpunkt.
– Først fra omkring 1991 da den kalde krigen tok slutt, oppsto en ny situasjon. 1990-årene skiller seg faktisk ut fra resten av århundret på dette området. Fenomener som etterretningens historie, utenrikspolitikkens historie, Lund-kommisjonens rapport og Ytringsfrihetskommisjonen er således hendelser som alle forutsatte at den kalde krigen var over, sier Bastiansen.
Fra beredskapslover til 9/11
Etter 11. september 2001 er vi tilbake i en situasjon der utenrikspolitikken igjen påvirker og avskjærer debatten i Norge, mener han.
– Det er ikke vanskelig å peke på innskrenkninger i statsborgerlige rettigheter etter 11. september 2001. Det er egentlig skremmende å se hvordan rettigheter som har tilkommet innbyggerne i dette landet, så lett kunne bli satt til side — hvis politikerne gikk inn for det. Det viste seg fra 2001 at det var langt lettere å få gjennomført innskrenkninger, overvåkningsordninger, osv enn det mange kanskje trodde. Justisminister Odd Einar Dørum fikk gjennomført mange slike tiltak i sin tid som Bondevik-regjeringens ansvarlige. Etterpå har han derimot protestert mot at hans etterfølger fortsetter med tiltak som er begrunnet med “organisert kriminalitet”, men som også rammer vanlige mennesker, sier Bastiansen.
Utsnitt av New York Times’ førsteside 12. september 2001.Han sammenligner gjerne den svenske overvåkningsloven og andre lignende initiativer i vestlige land etter 11. september med situasjonen i den tidlige etterkrigstiden.
– Helt siden 2001 har politikerne i mange vestlige land fått fornyet interesse for slike lover. I et historisk perspektiv bringer det frem beredskapslovene av 1950. Disse var det aller mørkeste kapittel i den norske ytringsfrihetshistorien. Det stod et kaldt gufs av uhygge og kald krig fra de stortingsproposisjonene som foreslo dem. Det er etter min mening rart at ikke flere kommentatorer har trukket frem beredskapslovene av 1950, i den situasjonen vi er i nå. Parallellene er mange — og gir grunn til bekymring og ettertanke, sier Bastiansen.
Oljefond og ytringsfrihet
På 1990-tallet skjøt også globaliseringen fart. Norge er et av landene som har tjent mest på at Kina og andre utviklingsland har blitt koblet på verdensøkonomien. Norske virksomheter er aktive aktører i de fleste verdenshjørner. Ikke minst er den norske staten direkte og indirekte involvert i globalt næringsliv via oljefondets investeringer og satsinger fra StatoilHydro, Telenor og andre helt eller delvis statseide virksomheter. Kan dette økonomiske engasjementet “utenriks” møte den lange linjen i ytringsfrihetens historie på ubehagelige måter?
– En lang rekke land har repressive regimer idag. Og norske selskaper er inne i dem som forretningspartnere. Straks oppstår da situasjonen: skal vi fra norsk side holde vår fane høyt og kritisere — eller ligge lavere på grunn av våre forretningsinteresser? Dette er et dilemma som kommer til å ramme Norge stadig mer. Ettersom oljefondet vokser vil Norge bli en av verdens største kapitalister. Norsk kapital vil finnes overalt. Etiske retningslinjer for investeringer er en god ting, synes jeg. Det vil bli lagt merke til når oljefondet trekker seg ut, av etiske grunner. Andre investeringsfond tar etter Norge her. Det er bra. Når det gjelder andre selskaper, så ønsker ikke de negativ publisitet om sine utenlandske forretningsområder. Derfor er de sårbare overfor negative medieoppslag, som med Telenor i Bangladesh. Det spiller en rolle hvor kritikken kommer fra: den norske stat kan ytre seg direkte og i diplomatiske former. Men norske humanitære organisasjoner står langt friere til å kritisere slike regimer — og de norske selskaper som handler med dem, sier Bastiansen.
Skjermbilde fra dokumentaren “Et tårn av løfter” om Telenor, Ericsson og Bangladesh, vist på NRK i mai 2008 (foto: NRK).StatoilHydro satser på å bli en viktig partner for russiske interesser i nordområdene. Det merker man godt på norske myndigheters reaksjonsmønster, mener Bastiansen.
– Dette er et godt eksempel på at norske myndigheter ligger svært lavt, hvis de selv har egeninteresse av å ha et godt forhold til Russland. Kritikk av russiske forhold er vanskelig for en norsk regjering som vil ha samarbeid i nord. Da ligger de lavt, eller nøyer seg med korrekte former på kritikken. Også her står norske frivillige eller humanitære organisasjoner langt friere til å kritisere, selvfølgelig, sier han.
Bedre fundament for ytringsfriheten
Det finnes også lyspunkter for ytringsfriheten etter 11. september. Det siste tiåret har ytringsfriheten som positiv verdi fått økt oppmerksomhet.
– Ytringsfrihet er i Norge tradisjonelt blitt oppfattet som fravær av forbud mer enn som en positiv rettighet. De siste ti årene er det snudd rundt. Nå ser vi i mye større grad at ytringsfrihet er et fundament som har en selvstendig verdi, mens før var det mer fravær av strafferettslig forbud, sier Bastiansen.
Ett uttrykk for den økte interessen for ytringsfriheten, var utstillingen “Hvor går grensen?” på Nobels Fredssenter i Oslo, der Bastiansen var historisk konsulent. Utstillingen ble avsluttet i mai i år.
En gammel problemstilling, konflikter skapt i møtet mellom ytringsfrihet og religion, har fått ny aktualitet gjennom islams og islamismens framvekst i Europa. I en mer globalisert verden får også slike konflikter fort en utenrikspolitisk dimensjon. Norske myndigheters håndtering av de danske karikaturtegningene i 2005–2006 er i ettertid blitt kritisert av pressefolk og ‑organisasjoner. Avisen Magazinet og redaktør Vebjørn Selbekk fikk for lite støtte, lyder kritikken — innvendinger som også er blitt rettet mot det øvrige mediemiljøet. Bastiansen ønsker at hele karikatursaken, både hendelsesforløpet og debatten, blir forsket på.
– Verdien ytringsfrihet kolliderer nesten alltid med andre verdier. Det er nesten alltid slik at i grenseområdet for ytringsfrihet er det andre hensyn som veier nesten like tungt — ærekrenkelse, rasisme, personvern. Hvorfor skal da ytringsfriheten ha forrang? Hvor skal da grensen gå i helt konkrete tilfeller? Det er veldig vanskelige spørsmål, sier Bastiansen.
[…] Vox publica 30.10.2008 var uri = ‘http://impno.tradedoubler.com/imp?type(js)pool(221434)a(1169710)’ + new String (Math.random()).substring (2, 11); document.write(”); […]