Fra røykfylte rom til fjernsynsforestillinger

De amerikanske partikonventene er gått fra å være interne valgsamlinger til bli fjernsynssendte taleforestillinger. Men noe tyder på at tiden er løpt fra genren.

Valg­kam­pen i USA er i full gang. De to sto­re kon­ven­te­ne (lands­mø­te­ne) er fer­di­ge og valg­kam­pen begyn­ner å gå inn i den inten­se – og meget dyre – slutt­fase, hvor kan­di­da­te­ne rei­ser trøttes­løst rundt til sving-sta­te­ne som kan gjø­re en for­skjell og hvor sam­me sta­ter over­svøm­mes av poli­tisk fjern­syns­re­kla­me, auto­ma­tis­ke tele­fon­opp­kall (såkal­te robo-calls) og dørbanking.

Nå etter kon­ven­te­ne er slutt, fris­tes man til å spør­re hva som egent­lig er poen­get med dis­se enor­me arran­ge­men­ter. Det spør man også seg selv om her i USA, hvor jeg skal opp­hol­de meg under hele valg­kam­pen. Selv om dis­se arran­ge­men­ter blir fulgt tett både i aviser og på fjern­syn mener man­ge at vi betrak­ter en døen­de gen­re. Da par­ti­ene begyn­te med kon­ven­te­ne på 1800-tal­let had­de man opp­he­te­te debat­ter om hvem som skul­le bli nomi­nert som pre­si­dent­kan­di­dat. Til repub­li­ka­ner­nes kon­vent i 1920 ble man først eni­ge om å nomi­ne­re War­ren Har­ding i den tien­de avstem­ning. Etter sigen­de ble hans kan­di­da­tur orga­ni­sert som et kom­pro­miss mel­lom parti­le­der­ne i et sent kvelds­møte i en røyk­fylt hotell­suite. Uttryk­ket ”røyk­fyl­te rom” (smoke-fil­led room”) er den dag i dag en beteg­nel­se for at en liten grup­pe parti­le­de­re sit­ter bak steng­te dører og i hem­me­lig­het blir eni­ge om en kan­di­dat, uten at parti­med­lem­me­ne har noen inn­fly­tel­se.  Til demo­kra­te­nes kon­vent i 1860 var man til og med ikke blitt eni­ge etter ti dagers intens dis­ku­sjon. Til sist måt­te man avta­le å møtes seks uker sene­re i en annen by for å prø­ve på nytt.

Slik er det ikke i dag. Nå er det ingen tvil om hvem som blir par­ti­enes nomi­ner­te. I det hele tatt er det ikke sær­lig mye over­ras­ken­de ved dis­se masse­mø­te­ne. Det er ikke leng­re noe på spill. Alle vet hva som kom­mer til å skje. Kon­ven­te­ne er par­ti­enes iscene­sat­te, nøye regis­ser­te og tett kon­trol­ler­te fore­stil­ling. Tre dager lan­ge reklame­show for kan­di­da­te­ne, som opp­ild­ner de alle­re­de frels­te, og kun inn i mel­lom for­sø­ker man å hen­ven­de seg med mer mode­ra­te appel­ler til noen av de vel­ge­re fra den annen siden som kan­skje kun­ne fin­ne på å stem­me på mot­stan­de­rens parti.

Kon­ven­te­ne blir frem­de­les omfat­ten­de dek­ket av medie­ne. Avi­se­ne fyl­ler side­ne med repor­ta­sjer og nyhe­ter. Den offent­li­ge fjern­syns­ka­na­len C-SPAN (Cable-Satel­li­te Pub­lic Affairs Network) sen­der direk­te, non-stop, ure­di­gert og ukom­men­tert. De and­re fjern­syns­ka­na­le­ne viser bare hoved­ta­le­ne og bru­ker mest tid på kom­men­ta­rer og ana­ly­ser av hvor­dan taler­ne klar­te seg, og syn­ser fri­mo­dig over om deres reto­rikk var stra­te­gisk smart og effek­tiv. Men opp­merk­som­he­ten er fal­len­de. Og var alle­re­de begynt i 1992 hvor de tre sto­re nasjo­na­le fjern­syns­ka­na­ler annon­ser­te at de vil­le redu­se­re omfan­get av dek­nin­gen på grunn av høye pro­duk­sjons­ut­gif­ter og fal­len­de seer­an­tall. Tenden­sen har fort­satt. Fær­re seere slår på, fle­re slår av under­veis, og dem som er til­ba­ke er eld­re enn før i tiden.

Omtrent 30 mil­lio­ner seere så Mitt Rom­ney på repub­li­ka­ner­nes kon­vent på sis­te­da­gen, det er 9 mil­lio­ner fær­re enn dem som fulg­te John McCain sam­me dag. Dagen før så 22 mil­lio­ner vice pre­si­dent­kan­di­dat Paul Ryan; til­sva­ren­de fulg­te 37 mil­lio­ner med på Sarah Palin i 2008. Blant de 22 mil­lio­ner som så Mitt Rom­neys kone Ann hol­de tale, var 15 mil­lio­ner 55 år eller eld­re, bare 1,5 mil­lio­ner av seer­en var mel­lom 18 og 34 år. Ung­dom­men ser mind­re på fjern­syn og opp­fat­ter til­syne­la­ten­de kon­ven­te­ne som kje­de­lig og gam­mel­dags. De får i ste­det deres under­hold­ning og infor­ma­sjon fra net­tet: ”Twit­ter trumps television”.

Når man ten­ker nøy­ere over det, kan man und­re seg over at kon­ven­te­ne i det hele tatt ble så stor en fjern­syns­suk­sess. Stort sett er det fire dager med taler, ikke akku­rat fjern­syns­venn­lig skul­le man tro. Ikke engang til­ba­ke i 1952, da kon­ven­te­ne førs­te gang ble sendt på fjern­syn eller på 1960-tal­let, hvor fjern­sy­net had­de fun­net form og utbre­del­se, og tra­di­sjo­nell for­mell tale­kunst ennå ikke ble opp­fat­tet som gam­mel­dags, kuns­tig og kjedelig.

Fjern­sy­net er et intim­me­di­um. Det vi ser mest er nær­bil­der av men­nes­ker som snak­ker, ikke taler, og gjer­ne lav­mælt eller for­tro­lig. På nyhe­te­ne, talk­show, tv-seri­er og rea­li­ty-pro­gram­mer snak­ker del­ta­ker­ne stort sett på sam­me måte som hvis de satt i dag­lig­stu­en sam­men med oss. Slik intim for­tro­lig­het og per­son­lig reto­rikk blir for smått i kon­ven­te­nes enor­me saler, når en taler hen­ven­der seg til 50.000 men­nes­ker. Men det er ikke noen enkel reto­risk opp­ga­ve. Tale­ren må på sam­me tid vek­ke folk i salen med flam­men­de reto­rikk og hen­ven­de seg per­son­lig og nært til seer­ne hjem­me i stu­ene. Det er ikke lett å lyk­kes med beg­ge deler på sam­me tid. Når tale­ren foran mas­sen i en enorm sal roper ut til den enor­me men­neske­mas­se for å nå de bakers­te i salen og beve­ger armer og kropp ener­gisk båret frem av til­rop og ener­gi fra tusen­vis av men­nes­ker, ender det ofte med å se over­dre­vet, ukon­trol­lert, ja nær­mest men­talt for­styr­ret ut på fjern­syns­skjer­men. Den ener­gi som slår gnis­ter i salen, risi­ke­rer å gi kort­slut­ning i fjern­sy­net. Se for eksem­pel på Jen­ni­fer Gran­holms tale på Demo­kra­te­nes kon­vent 6. sep­tem­ber. Gran­holm er tid­li­ge­re guver­nør for Michi­gan. Hun gav et flam­men­de for­svar for Oba­mas øko­no­mis­ke hjelp til bil­in­du­stri­en og et ild­spru­ten­de angrep på Mitt Rom­ney. Det så slik ut:

Talen vak­te stor opp­sikt. Den fikk mye omta­le i media og man­ge mel­din­ger på twit­ter. Mens de som var i salen ble revet med og fikk en fan­tas­tisk opp­le­vel­se, men­te man­ge kom­men­ta­to­rer – sær­lig på Fox News natur­lig­vis – at Gran­holm var tea­tralsk, ”over-the-top” og over­dre­ven. Hun ble sam­men­lik­net med sin par­ti-kol­le­ga Howard Dean som ble kjent for ”The Dean Scream” etter en over-ener­gisk frem­fø­ring av en tale, som sene­re fikk til­nav­net ”The I have a scream speech”. Da Dean etter et neder­lag i pri­mær­val­ge­ne i Iowa, janu­ar 2004, for­søk­te å opp­ild­ne sine støt­ter og valg­kamp­med­ar­bei­de­re var han pla­get av en avta­gen­de influ­en­sa, som had­de svek­ket stem­men hans. Han hevet stem­men for å bære utover til­hø­rer­nes entu­si­as­tis­ke og høy­lyt­te bifalls­rop. Men seer­ne fikk bare halve his­to­ri­en. Mik­ro­fo­nen fan­get ikke opp lyden fra til­hø­rer­ne eller stem­nin­gen i salen og had­de ikke mulig­het for å få en for­nem­mel­se av entu­si­as­men som bar Dean som en bøl­ge. Det enes­te de så og hør­te var Dean som synes å gire seg selv opp helt umo­ti­vert og på egen hånd, inn­til han når slut­ten av sin tale og pres­ser sin hese, anstreng­te stem­me så den knek­ker i sitt Dean Scream:

Not only are we going to New Hamps­hi­re, Tom Har­kin, we’re going to South Caro­lina and Okla­ho­ma and Ari­zo­na and North Dako­ta and New Mex­i­co, and we’re going to Cali­for­nia and Texas and New York … And we’re going to South Dako­ta and Ore­gon and Wash­ing­ton and Michi­gan, and then we’re going to Wash­ing­ton, D.C., to take back the Whi­te House! Yeah!

Orde­ne i seg selv er ikke opp­sikts­vek­ken­de. Hvis man skal for­stå hvor­for de ble en far­sott på inter­nett og et fast inn­slag på humor­pro­gram­mer og aften tv-show, må man se – og høre – det seer­ne opplevde:

Ikke alle tale­re blir like ani­mer­te som Gran­holm eller Dean, men man­ge – sær­lig de tale­re som er uer­far­ne og ner­vø­se – mang­ler den nød­ven­di­ge ro. De taler høyt med anstrengt og over­dre­vent insis­te­ren­de ”ute­stem­me”, nær­mest skri­ken­de, så man som seere føler hvor­dan stem­me­bån­de­ne er pres­set og spent i hal­sen på tale­ren. Hele situa­sjo­nen på de kolos­sa­le kon­ven­ter vir­ker for stor og for frem­med for fjern­sy­nets lil­le skjerm og dag­lig­stu­ens pri­va­te intim­sfæ­re. Få kla­rer, som Ann Rom­ney gjor­de det på repub­li­ka­ner­nes kon­vent, å ska­pe per­son­li­ge, inti­me og pri­va­te appel­ler til fjern­syns­seer­en, sam­ti­dig som de til­freds­stil­ler den ener­gis­ke, bøl­gen­de men­neske­meng­de de fysisk står overfor.

Ver­ken kon­ven­te­nes omfang, de sto­re sce­ner, de man­ge tusen til­hø­re­re eller den ende­lø­se strøm av taler er alt­så uten vide­re noen for­del i et visu­elt intim­me­di­um som fjern­sy­net. Det bidrar til å for­kla­re hvor­for inter­es­sen er fal­len­de, og hvor­for de fles­te fjern­syns­ka­na­ler som regel har leven­de bil­der fra kon­ven­te­ne i bak­grun­nen med lyden tonet ned, mens vi ser på og lyt­ter til kom­men­ta­to­re­ne som avslø­rer for oss hva vi egent­lig ser, og hvor­dan vi egent­lig skal for­stå det. Og det for­kla­rer også hvor­for demo­kra­te­nes kon­vent i år var mer visu­elt enn noen­sin­ne tid­li­ge­re. Mer om det i nes­te blogginnlegg.

TEMA

R

etorikk

101 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

KOMMENTÉR

Comments are closed.

til toppen