Arabiske medier — langt fra frie

Den siste måne­den har mediefokuset på Midt-Østen han­dlet om Israels utestengn­ing av vestlige jour­nal­is­ter fra Gaza. Men bare uker før Israels angrep diskuterte en glob­al for­sam­ling presse­folk ytrings­fri­heten i den ara­biske verden.

Allerede ved starten av kon­fer­ansen i Beirut arrangert av Avisenes ver­den­sor­gan­isas­jon (WAN) midt i desem­ber ble prob­lemene svært syn­lige. Fire inviterte jour­nal­is­ter som skulle bidra i pan­elde­bat­ter, var nek­tet utreisetil­la­telse. I noen land er slike sanksjon­er daglig kost. Foruten utreisenekt dreier det seg om å bli fratatt pass, om sen­sur av blog­ger og net­tavis­er, og om svære bøter. Jour­nal­is­ter blir også fengslet, drept og arrestert, og møtt med trusler og overvåkn­ing når de prøver å gjøre jobben sin.

Stanset på flyplassen

Tim­o­thy Bald­ing, gen­er­alsekretær i WAN, sa det slik i sin åpn­ingstale: — I det meste av regio­nen, er det slik at de som tør å etter­forske reg­jerin­ge­nes feil og man­gler, de som utfor­dr­er poli­tisk urett og vil ha reformer eller uttrykker avvikende stand­punk­ter; blir anklaget for ærekrenkelser, blas­fe­mi eller for å true rikets sikker­het, og med jevne mel­lom­rom blir de dømt til store bøter eller fengslet.

Han fordømte på det skarpeste sanksjonene som førte til at to tuni­siske del­e­gater, en saud­isk blog­ger og en syrisk direk­tør for et sen­ter for medi­er og ytrings­fri­het, ble hin­dret fra å delta. De to tunisierne ble stanset på fly­plassen i hov­ed­staden, den ene ble arrestert, den andre frak­tet hjem. Den saud­iske blog­geren Fouad Al-Farhan som skulle snakke om endringer i ara­bisk blog­ging, var nylig slup­pet ut av fengsel, men ble stanset idet han skulle om bord i fly­et til Beirut, og hans syriske kol­le­ga Mazen Dar­wish, ble for andre gang nek­tet å for­late Syria.

Negativ ranking

Abdel Karim Al-Khai­wani, redak­tør fra Jemen, karak­teris­erte noen av de nye pressere­formene som helt kos­metiske, bereg­net på å skaffe lan­dene good­will og støtte i resten av ver­den. — Hvis reg­jeringer vil kri­tiske jour­nal­is­ter til livs, beskylder de dem for ter­ror­isme og stats­fiendt­lighet. Ofte går slike sak­er for lukket rett, føyde han til.

Reportere uten grensers presse­fri­hetsin­deks er lite opp­muntrende for den ara­biske ver­den. 2008-lis­ten innehold­er 173 land, og vi finner Jemen på 155. plass. Av andre plasseringer kan nevnes Soma­lia (153), Algerie (121), Tunisia (143), Marokko (122), Egypt (146), Jor­dan (128), Syr­ia (159), Libya (160) og Sau­di-Ara­bia med num­mer 161. De palestinske områ­dene er rangert aller bak­erst av de ara­biske lan­dene, med en 163. plass. Høyst sannsyn­lig er dette for­di Hamas og Fatah ved flere anled­ninger har arrestert og fengslet jour­nal­is­ter fra hveran­dres rekker. Ellers skår­er de min­ste lan­dene best; med Kuwait (61) Emi­ratene (69), og Qatar (74).

Annonseboikott

Mous­sa Ouid Hame­di fra Mau­ri­ta­nia pek­te på en effek­tiv tak­tikk for å kneble pressen: Stat­en hold­er tilbake annonser. — Ingen avis­er kan over­leve uten slike annonser, og her bruk­er poli­tik­erne økonomiske virkemi­dler, sa han.

– Uavhengig presse her i lan­det er som en nyfødt baby. Vi har ingen lang tradis­jon med uavhengige avis­er og trenger støtte til slike så vi kan bli en garan­tist for fri­het og demokrati.

En lig­nende tak­tikk er kjent og forhatt av presse­folk over store del­er av Latin-Ameri­ka. Dette kom fram under ytrings­fri­het­snettver­ket IFEX’ kongress i Mon­te­v­ideo i novem­ber 2007.

En kø av rettssaker…

Redak­tøren av den egyp­tiske avisen Al Dos­tour Ibrahim Essa, mis­lik­te måten man snakket om de ara­biske reg­jerin­ge­nes indi­rek­te og sub­tile metoder for å stanse ytringsfriheten.

– Reg­jerin­gene våre er stort sett ganske direk­te og rå i sin under­trykking. Og rekla­men sirkulerer ikke fritt. Hvis et fir­ma skulle pub­lis­ere i en avis reg­jerin­gen ikke lik­er, vil de få besøk av spe­sielle revi­sor­er neste dag. Boikott er et effek­tivt virkemid­del, sa Essa, som må bruke mer og mer av sin tid i ret­ten. Han har 23 sak­er mot seg. — Andre har opp­til sek­sti, kan dere forestille dere hvor mange ganger de må i ret­ten? Det stjel­er gjerne fire-fem timer av arbei­ds­da­gen vår.

Blogger fra eksil

To unge blog­gere Moham­mad Al-Abdal­lah, Syr­ia og Kizzie Shawat, Sudan som begge lever i eksil, bruk­er bloggene sine for å nå lesere i hjem­lan­det. Shawat (psev­donym) skriv­er om kjønnslem­lest­ing av kvin­ner, og gjen­nom bloggen sin, som hun foreløpig har greid å holde åpen, når hun mange, både i Sudan og i dias­po­raen. Hennes utsagn øverst på bloggen: I have no tribe, I’m Sudanese, sig­nalis­er­er tydelig hva hun tenker om hjem­lan­det sitt.

– Vi er en vik­tig kilde til uavhengig infor­masjon for borg­erne i Syr­ia, som ikke en gang kan møtes fritt, langt min­dre uttrykke seg fritt, sa Al-Abdal­lah, som har både en bror og faren i fengsel i hjem­lan­det. Selv fly­k­tet han etter å ha blitt arrestert flere ganger. I arresten møtte han ved en anled­ning advokat­en Anwar al Bun­ni, som har vært en av de mest framtre­dende støtte­spillerne for det frie ord i Syr­ia, og som ble inter­vjuet av under­teg­nede under et besøk i Damaskus i 2003. Da var han ennå på frifot. I 2007 ble han dømt til fem års fengsel. (Se artikkel pub­lis­ert i For­fat­teren).

Tunisia — et skrekkens eksempel

Sami Ben Ghar­bia, blog­ger med nettst­edet Fikra, sa at Tunisia har et av de mest avanserte sys­temene for å stenge nettst­ed­er. I til­legg går de inn på sidene og leg­ger til fal­sk infor­masjon. Men blog­gerne gir seg ikke så lett, og de har bidratt til store og små pin­lige avs­løringer. Da off­isielle tuni­siske medi­er for­t­alte at en stor hov­ed­vei i Toscana hadde fått navnet til pres­i­dent Zine El Abidine Ben Ali, var blog­gere på plet­ten og fotograferte det som viste seg å være en ube­ty­delig vei på lands­byg­da. Andre blog­gere fant ut at pres­i­den­tens jet­fly ble brukt overveiende til pri­vate for­mål ved å sam­men­ligne reg­istr­erte tur­er og off­isielle reg­jer­ingsrap­porter. Blant red­skapene de bruk­te var Google-kart. De grei­de å følge fly­ets ruter gjen­nom videoopp­tak som ble lagt ut på YouTube og kunne sees så vel i utlandet som i Tunisia.

Tunisian Mon­i­tor­ing Group (TMG), som i flere år har støt­tet arbei­det for ytrings- og presse­fri­het i Tunisia, arrangerte et eget sem­i­nar under WAN-kon­fer­ansen, der redak­tøren av net­tavisen Kali­ma Nazi­iha Rji­ba og Sihem Ben Sedrine gen­er­alsekretær for ytrings­fri­het­sor­gan­isas­jo­nen OLPEC, innledet med en rekke eksem­pler på hvor­dan jour­nal­is­ter og men­neskerettighet­sak­tivis­ter i hjem­lan­det blir trakassert. For Ben Sedrine er van­lig prak­sis når hun lan­der etter en uten­land­sreise, at hun blir fratatt PC-en og eventuelle doku­menter hun måtte ha med seg. (Se også artikkel fra TMG-reise i 2005).

Det ferskeste eksem­plet opplevde Rji­ba da hun skulle reise til Beirut sam­men med men­neskerettsad­vokat­en Mohamed Abbou som har mer enn to år bak seg i fengsel: — Han sto ved siden av meg på fly­plassen, for­t­alte hun. — Plut­selig forsvant han. Jeg snud­de meg til høyre og ven­stre, men han var borte. Det var som tryllekun­st­neren David Cop­per­field. Tilbake fantes bare kofferten!