Studentersamfunnet i Bergen er 75 år. I den anledning har de har lagd et imponerende Jubileumsprogram som i går kulminerte med Grung-forelesningen 2009. Her fortalte den tidligere svenske statsminister Göran Person om finanskrise, klimakrise og politisk krise. 2009 er veivalgenes år sier han.
Det tror jeg i hvert fall han sa, men jeg vet ikke, for jeg kom ikke til foredraget. Jeg hadde bestemt at jeg skulle gå, men jeg gikk ikke. Da jeg i dag passerte fordi plakaten som inviterte til foredraget tenkte jeg: Dumt jeg ikke fikk hørt Persson igår, nå han var i Bergen; men jeg har jo hørt ham så mange gange før på radio og tv, og jeg kan jo alltid gå på nettet. Hvis ikke dette foredraget ligger online, ligger det sikkert noe som likner.
Medieforskere som Joshua Meyrowitz har pekt på at mediene senker politikerne ned til vanlige folk. Vi ser dem så ofte at de ikke mer fremstår som ledere, men bare like vanlige som oss. Men de samme feil og mangler. Politikeren, ja selv statsministeren, er ikke mer så spesiell. Göran Persson er spesiell, men når det kommer til stykket er han visst likevel ikke mer spesiell enn at jeg heller gjorde noe annet da han talte.
Når har du selv vært og hørt på en politisk tale eller et offentlig foredrag med en kjent politiker? Hvor mange går på Youngstorget når politikere taler der? På Torgalmenningen i Bergen eller på torget i Fredrikstad, Bodø, eller hvilken som helst annen by i Norge. Som regel er det temmelig tynt med tilhørere. Selv når statsministeren taler er det god plass — i hvert fall i Bergen.
På den ene siden giver mediene politikerne oppmerksomhet og gjør dem til folkekjendiser. Det skulle tilsi at vi møter opp, når de kommer til vår by for å holde tale. Men på den annen side har vi hørt og sett dem så mange gange før i mediene, og nettet gir oss mulighet for å høre talen når vi selv skulle ønske det. Da er det god plass på torget når for eksempel en partileder som Liv Signe Navarsete (Sp) kommer for å holde tale.
Hvis en politiker ønsker å tiltrekke et publikum til sine offentlige presentasjoner, krever det at han eller hun klare å formulere seg retorisk engasjerende og skape en attraktiv karismatisk karakter. Som for eksempel Barack Obama. Da han talte i Berlin før han ble president møtte mer enn 200.000 mennesker opp. Her var det ikke så god plass foran scenen.
Jeg tipper at de 198.900 ikke kom så mye for å høre et politisk program eller for å få leksjoner i verdens tilstand. De kom for å høre taleren Barack Obama.
Takk for en tankevekkende kommentar, Kjeldsen. Jeg ville også, muligens, normalt ha resonnert som deg (og “folk flest”), men nå hadde jeg det privilegium å være med som arrangør — og måtte derfor komme. Og jeg angrer så definitivt ikke.
Göran Persson har nemlig, i tillegg til solid sakkunnskap og politisk pondus, noen retoriske ferdigheter som langt overgår det vi er vant med fra Jens, Jensen og andre norske toppolitikere. Persson evnet å gripe publikum på en måte jeg aldri har opplevd før, og det skyldes nok i stor grad hans bruk av de klassiske retoriske virkemidler. Tilsynelatende helt uanstrengt talte han tindrende klart og tydelig — helt uten (skriftlig) manus, “fuskelapp” eller synlige tenkepauser. Talen var like fullt usedvanlig veldisponert, med klare logiske resonnementer og naturlige overganger mellom elementene. Og han brukte et vell av språklige virkemidler som gjentagelser og allitterasjon (“tips og triks” som han også ga oss et innblikk under diskusjonen etter selve foredraget).
Dette er ikke mitt fagfelt, men oppvisningen svarte til det lille jeg har lest om idealene i klassisk retorikk. Her burde langt flere, både legfolk og fagfolk som deg, kjent sin besøkelsestid — og trosset mekanismene du så tankevekkende beskriver i kommentaren din. Imidlertid: Studentradioen var til stede med opptaksutstyr, så her kan det, hvis teknikken fungerte, finnes spennende verbalt analysemateriale for både retorikkstudenter og ‑forskere.