Ja, tidsskriftene må være gratis!

Replikk om Open Access - fri tilgang til forskningslitteratur.

I Bok og Bib­liotek 2/2009 (gjen­gitt i Vox Pub­li­ca) har Gun­nar Sivert­sen fes­tet noen tanker om fri til­gang til viten­skapelig lit­ter­atur, på papiret. Noe kan jeg si meg enig i, men noen ganger virk­er det som om pre­miss­er og kon­klusjon­er ikke henger på greip. Som en av dem som arbei­der for utbre­delse av Open Access, føler jeg meg der­for kallet til å ta til mot­mæle mot noen av Sivert­sens tanker, og til å forsøke å bidra til sak­ens opplysning.

Kamp mot abonnementsmodellen

I arbei­det med Open Access er det i Norge lite fokus på å ”knekke” for­leg­gerne, vi erk­jen­ner at for­leg­gerne utfør­er vik­tige opp­gaver for for­fat­terne og de viten­skapelige tidsskriftene. Og, som Sivert­sen også er inne på, de norske for­leg­gerne kan ikke på noen måte sies å operere med fort­jen­estemar­gin­er som det er noen grunn til å rea­gere neg­a­tivt på; slik vi opp­fat­ter det er tidsskrif­tut­givelse nærmest et ide­al­is­tisk fore­ta­gende for de kom­mer­sielle, norske for­leg­gerne. Og i det før-elek­tro­n­iske sam­fun­net var abon­nementsmod­ellen den eneste lev­edyk­tige — som Sivert­sen selv sier det, var byt­te­mod­ellen særde­les ineffektiv.

Det vi arbei­der mot, er abon­nementsmod­ellen. Hvor­for det? kan man, med Sivert­sen, spørre. Jo, for­di det net­topp er mod­ellen som gjør det mulig for de store, inter­nasjonale for­leg­gerne å ta ut super­prof­itt (prof­itt som er større enn et nor­malt for­ret­ningsmes­sig avkast­ningskrav) fra sitt for­leg­geri. Abon­nementsmod­ellen sørg­er for at markedet for viten­skapelige tidsskrifter er et oli­gop­ol­marked med monop­o­lis­tisk konkur­ranse. Oli­gop­ol, for­di det er noen få svært store og dominerende tilby­dere. Monop­o­lis­tisk konkur­ranse for­di de enkelte tidsskrifter ikke kan erstat­te hveran­dre — om man har til­gang til det ene, reduser­er ikke dét behovet for til­gang til det andre.

I et vel­fun­gerende marked vil godene være sub­sti­tut­ter, dvs. at det er flere pro­duk­ter som kan til­fredsstille det samme behovet, og kjøp av ett pro­dukt vil redusere behovet for kjøp av konkur­rerende pro­duk­ter. Slik er ikke tidsskrift­markedet. For­leg­gerne benyt­ter seg også aktivt av pris­diskrim­iner­ing for å øke prof­itten. Det vil si at de ikke har lis­tepris­er, men forhan­dler frem indi­vidu­elle pris­er fra kjøperne, slik at hver kjøper betaler så mye som mulig.

Pro­duk­tene har jo ingen kost­nad­er for eksem­plar­frem­still­ing eller dis­tribusjon, slik at det ikke finnes noen for­nuftig pro­duk­sjon­skost­nad å prise etter. Og det å hente ut mak­si­malt av insti­tusjonenes betal­ingsvil­je, vis­er seg å gi gode økonomiske resul­tater — for de store for­leg­gerne, ikke for forskn­ingsin­sti­tusjonene. Og slik pris­diskrim­iner­ing gjør det også mulig å til­by tidsskrift­basene svært bil­lig til fat­tige insti­tusjon­er, og fort­satt tjene penger på han­de­len så lenge merin­ntek­ten er større enn kost­nad­søknin­gen ved handelen.

Et vesentlig poeng er også at abon­nementsmod­ellen byg­ger på at for­leg­geren skaf­fer seg sine inntek­ter – som egentlig dekker en forsvin­nende liten del av de kost­nadene som er involvert i å skape en artikkel — ved å motar­bei­de viten­skapens inter­ess­er. Inntek­tene kom­mer ved at for­leg­geren stenger lesere ute, mens viten­skapen er (bør være) inter­essert i å være tilgjen­gelig for flest mulig.

Blir så dette bedre med Open Access?

Ja, det kan det bli, om vi organ­is­er­er oss rett og vet hva vi gjør. Kom­mer­sielle OA-for­leg­gere vil måtte basere seg på for­fat­ter­be­tal­ing, dvs. at kost­nadene dekkes av for­fat­ternes insti­tusjon­er og finan­sier­ingskilder ved at tidsskriftet tar seg betalt per akseptert artikkel. (Det vil fort­satt finnes en lang rekke foren­ings- og insti­tusjons­baserte OA-tidsskrifter som ikke vil ta seg betalt, men disse er ikke temaet her.)

Legge til rette for konkurranse

Når for­fat­teren må betale pub­lis­er­ingskost­nadene blir markedet med ett mer likt et frikonkur­ranse­marked: Tidsskriftene blir i større grad sub­sti­tut­ter — mange tidsskrifter innen samme fag vil kunne være likeverdi­ge for for­fat­teren — og for­fat­teren kan kun velge ett tidsskrift å pub­lis­ere i. Prisen på pub­lis­erin­gen, sam­men­holdt med prestis­je, faglig innret­ning, leserkrets og ser­vice over­for for­fat­teren vil være para­me­tre tidsskriftene må konkur­rere på.

Så lenge vi ikke isol­erer for­fat­terens forskn­ingsøkono­mi fra beslut­ning­spros­essen ved at vi full­fi­nan­sier­er slik pub­lis­er­ing uansett kost­nad, vil vi få priskonkur­ranse på en helt annen måte enn innen­for abon­nementsmod­ellen. En mod­ell som vil kunne fun­gere, er at Open Access-pub­lis­er­ing utløs­er — automa­tisk — en til­førsel til for­fat­terens bud­sjett som godt og vel dekker pub­lis­er­ing med en nor­mal pub­lis­er­ingskost­nad. Da vil for­fat­teren ha økonomisk fordel av å velge rimelige tidsskrifter å pub­lis­ere i, men kan velge dyrere tidsskrifter om de til­før­er nok merver­di til å forsvare kostnadsøkningen.

De norske tidsskriftene vil trenge en høyere inntekt per artikkel enn de inter­nasjonale for å kunne klare seg. Det er utvil­somt stor­drifts­fordel­er også ved drift av Open Access-tidsskrifter, og Norge er for lite til at man kan utnytte dette. Språk gjør det også vanske­lig å sette ut arbei­d­sopp­gaver til lavkost­land, slik de inter­nasjonale tidsskriftene gjør. Dette kan løs­es enten ved at man aksepter­er andre stykkpris­er, eller ved at Forskningsrådet/KD til­før­er et til­leg­gs­beløp per artikkel til de støt­teverdi­ge norske/skandinaviske tidsskriftene.

Potensielt flere lesere

En vik­tig kon­sekvens av en over­gang til Open Access-mod­ellen for pub­lis­er­ing er at leserkret­sen utvides — både geografisk og sosialt. Tidsskriftene inklud­eres i åpne tidsskrift­data­bas­er og finnes frem til av lesere langt uten­for det «naturlige» ned­slags­fel­tet. All­mennheten finner fagstoff i Open Access-tidsskrifter ved søk i generelle søket­jen­ester. Disse effek­tene bør være av inter­esse, både for for­fat­terne og for dem som finan­sier­er forsknin­gen. Dette vil øke kvaliteten på innhold­et som er all­ment tilgjen­gelig på inter­nett, og øke utbre­delsen av norsk som fagspråk. Og det vil gi bedre muligheter til til­gang til norsk sakprosa for de mange som stud­er­er norsk/nordisk språk og lit­ter­atur langt uten­for lan­dets grenser.

Jeg er over­hodet ikke enig med Sivert­sen i at Open Access-mod­ellen pass­er bedre for utstyrskrevende fag enn for for eksem­pel human­io­ra. Spørsmålet er i større grad om de faglige artik­ler har et marked uten­for det som finan­sieres over offentlige bud­sjet­ter. Selv om mange viten­skapelige tidsskrifter nok har en del abon­nen­ter, skulle jeg likt å se at mange tidsskrifter har et større antall abon­nementer som er betalt av pri­vate eller av næringsliv — det meste betales nok av offentlige budsjetter.

Der­som inntek­tene som kom­mer fra ikke-offentlige kilder er min­dre enn kost­nadene til trykking, dis­tribusjon, markeds­føring og admin­is­trasjon av abon­nementer og til­ganger, er det lønn­somt for det norske sam­fun­net å finne andre mod­eller for kost­nads­dekn­ing enn ved å admin­istrere en abon­nementsmod­ell. Og tar man i til­legg hen­syn til de sam­funns­mes­sige kostnader/ineffektivitet som følge av man­glende all­menn til­gang, og at målet for viten­skapelig aktivitet jo net­topp er å skape og gjøre tilgjen­gelig mer kunnskap i det norske sam­fun­net, vil det være vanske­lig å si at ikke en offentlig finan­sier­ing av svært mange viten­skapelige tidsskrifter vil være det rette. Den beste måten å gjøre dette på, er å konkur­ranseut­sette støt­ten gjen­nom for­fat­ter­be­tal­ing. Da vil de tidsskrifter som har kvalitet, ser­vice og lesere tiltrekke seg for­fat­tere og få dekket sine kost­nad­er, de andre vil visne hen og dø.

Dette er, etter min mening, et bedre alter­na­tiv enn kost­nad­skrevende søk­nads- og eval­uer­ing­spros­ess­er hvor man ad admin­is­tra­tiv vei for­ventes å finne ut hvilke tidsskrifter som fort­jen­er støtte.

Bare å kaste seg uti

Hva så med de for­fat­tere som ikke har en insti­tusjon i ryggen? Hvor stort dette prob­lemet er, har nok Sivert­sen større over­sikt over enn jeg har. Jeg vil betvile at pros­en­tande­len er stor, men løs­nin­gen lig­ger uansett i å over­føre de kom­mer­sielle for­leg­gernes mekanis­mer for å finan­siere artik­ler fra fat­tige land til en lokal mod­ell: At de rike lan­denes (her: de insti­tusjons­baserte) for­fat­tere betaler et høyere beløp, hvor det er innbakt finan­sier­ing av de fat­tige lan­denes (her: de frittstående) for­fat­teres bidrag, slik at disse for­fat­terne kan pub­lis­ere gratis.

Er så dette mulig å få til? Ja, om man innser at Open Access-mod­ellen har vesentlige fordel­er frem­for dagens mod­ell, og er vil­lig til å ta grep for å få til en over­gang. En lengre peri­ode hvor man i realiteten må dobbelt­fi­nan­siere, med utgivelse både i ny og i gam­mel mod­ell, vil være kost­nad­skrevende og tungvint. Det er som å bade i Nord-Norge om som­meren: Lang­som vass­ing utover gir høy brys­tkasse og pusteprob­le­mer — det eneste som duger, er å kaste seg uti for full kraft!

Artikke­len ble først pub­lis­ert i Bok og Bib­liotek nr. 3, 2009.

TEMA

O

pen acc
ess

3 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen