Vil sosiale medier forandre politikken?

Sosiale medi­er som Face­book, Twit­ter og blog­ger blir i stadig økende grad spådd en vik­tig demokratisk rolle. Barack Oba­mas val­gkamp hvor ulike sosiale medi­er ble brukt med stor suk­sess til både å mobilis­ere vel­gere og til å sam­le inn midler til val­gkam­p­en, har gitt bety­delig ammu­nisjon til de som hevder at sosiale medi­er kom­mer til å bli tonean­givende i frem­tidig poli­tisk kom­mu­nikasjon. Den iranske oppo­sisjo­nens bruk av tvit­ring og blog­ging i etterkant av val­get nylig har på sin side gitt mange stor tro på poten­sialet i web 2.0 som kanal for oppo­sisjonell maktkritikk. 

I en fer­sk rap­port kon­klud­er­er også OECD med at myn­digheter og poli­tikere må ta i bruk sosiale medi­er som Face­book, Twit­ter og blog­ger for å øke demokratisk deltakelse, og for å skape større åpen­het og bedre innsyn i poli­tiske prosesser 

Demokratisk potensial, men…

Paul Chaf­fey, som har sit­tet to peri­oder som stort­ingspoli­tik­er for SV og nå er admin­istr­erende direk­tør for IT-bran­sje­forenin­gen Abelia, men­er at sosiale medi­er vil være med å prege norsk poli­tikk, men at betyd­nin­gen ikke bør overdrives.

— Poli­tikken er et område som er ganske godt tilpas­set til bruk av web 2.0. Poli­tikere er vant til å kom­mu­nis­ere og diskutere. Det nye er at langt flere kan være med i diskusjo­nen og gi tilbakemeldinger. Det vil foran­dre poli­tikken, men det vil nok foran­dre andre del­er av sam­fun­net mer, for eksem­pel offentlig for­valt­ning, hel­sevesen og næringsliv, der man ikke er så vant til å diskutere med brukere og kun­der, sier Chaf­fey til Vox Publica.

I kro­nikken ”Pokker ta Twit­ter” pub­lis­ert i Bergens Tidende i april hevder Lars Nyre, førstea­manu­en­sis i medieviten­skap, at den sam­funns­mes­sige rel­e­vansen til Twit­ter og Face­book er sterkt overvur­dert. Han men­er at sosiale medi­er har et demokratisk poten­sial, men at teknolo­gien­tu­si­as­men er ute av proporsjoner. 

— Generelt sett kan det være et poeng å holde den mest høys­temte begeistrin­gen i sjakk, men sam­tidig ha et våkent blikk for det demokratiske poten­sialet som lig­ger i sosiale medi­er, sier Nyre med hen­vis­ning til hvor­dan ulike medi­er i et his­torisk per­spek­tiv har blitt brukt til å under­grave poli­tiske regimer. 

Allerede etablert

Ifølge Chaf­fey har sosiale medi­er allerede beg­y­nt å sette et tydelig preg på den norske valgkampen. 

— Par­tiene har litt ulik vek­t­leg­ging av hvilke sosiale medi­er de set­ter i sen­trum av strate­gien sin, men alle ser ut til å satse ganske tungt. SV og KrF er blog­g­parti­er, AP pri­or­iter­er Face­book og Twit­ter. Mens FrP bruk­er mye YouTube-klipp fra landsmøtet og andre sted­er der topp­kan­di­datene opp­tr­er. Så blir det spen­nende å se hvor mye av dette som blir borte igjen etter val­get. Jeg tror vi vil oppleve at de som ser på dette som noe mer enn val­gkamp, for eksem­pel slik de mest aktive blog­gerne som Bård Veg­ard Sol­h­jell og Tor­b­jørn Røe Isak­sen gjør, vil utvikle dette til en kom­mu­nikasjons­form som blir en vik­tig del av det poli­tiske arbeidet. 

Toveiskommunikasjon — hvis man har noe å si

I OECD-rap­porten gis inter­nett og sosiale medi­er en spe­sielt vik­tig rolle for­di teknolo­gien mulig­gjør toveiskom­mu­nikasjon mel­lom poli­tikere og for­val­tende myn­digheter på den ene siden, og sam­funns­borg­erne på den andre. Ifølge OECD er denne type kom­mu­nikasjon vesentlig for å fremme demokratisk deltakelse. Paul Chaf­fey er enig, men poengter­er at hva man kom­mu­nis­er­er fort­satt er det mest vesentlige. 

— Teknolo­gien skaper muligheten for reell toveiskom­mu­nikasjon, men hvor­dan det skjer er avhengig av både poli­tik­erne og vel­gerne. Vi må jo huske på at det ikke blir slik at poli­tik­erne får bedre tid enn før. De må fort­satt fil­trere og sortere. Sosiale medi­er gir mange flere mulighet til å nå fram i kam­p­en om litt opp­merk­somhet. Men det er fort­satt slik at noen er flink­ere enn andre til å utnytte slike muligheter. Noen skriv­er gode blog­ger, andre skriv­er ikke i det hele tatt. Der­for vil vi oppleve at de gam­le medi­enes rolle som fil­ter blir min­dre vik­tig enn før. Men det betyr ikke at alle får like mye inn­fly­telse som medi­ene har hatt. Man må ha noe å si. Og man må si noe det er verdt å lytte til. 

Skjør kommunikasjon

Også Lars Nyre men­er at sosiale medi­er kan føre til mer toveiskom­mu­nikasjon mel­lom vel­gere og poli­tikere, men set­ter spørsmål­stegn ved hvilken sta­tus denne kom­mu­nikasjons­for­men egentlig har i et poli­tisk perspektiv. 

— Sosiale medi­er vil nok føre til mer toveis kom­mu­nikasjon, men jeg tror ikke det vil skje i en slik grad at det vil være sig­nifikant for sam­fun­net. Dette er også på mange måter en ”skjør” kom­mu­nikasjon. Hvem svar­er for eksem­pel på hen­ven­delsene til Jens Stoltenberg får på bloggen sin, og hvilke hen­ven­delser blir besvart. Man kan spekulere i at man blant alle hen­ven­delsene vel­ger ut og svar­er på de som pass­er Stoltenbergs agen­da best, kan­skje av hans stab. Slik sett får Stoltenbergs kom­mu­nikasjon med vel­gerne et redak­sjonelt preg. 

Endret politikerrolle

Ifølge Chaf­fey vil web 2.0‑teknologiens inntog i norsk poli­tisk liv på sikt foran­dre politikerrollen. 

— Det vil nok skje grad­vis. Akku­rat som TV er blitt stadig vik­tigere for poli­tik­er­rollen siden Nixon tapte mot Kennedy i 1960. TV-tekke er fort­satt avgjørende, men grad­vis vil poli­tikere måles på om de behersker den inter­ak­tive for­men sosiale medi­er leg­ger opp til. Svar­er de på spørsmål? Inviter­er de til dia­log og inn­spill? Er de høflige og imøtek­om­mende? Jeg tror vi allerede ser noen inter­es­sante eksem­pler på hvor­dan noen poli­tikere behersker denne måten å kom­mu­nis­ere på. 

Lars Nyre tror at poli­tikere vil bli enda mer bevis­ste og få større grad av kon­troll omkring selvpresentasjon. 

— Når for eksem­pel Bård Veg­ard Sol­h­jell tvit­r­er fra søn­nens grill­par­ty, lig­ger det et sterkt ele­ment av isce­ne­set­telse i det. Han vel­ger hva han vil fortelle noe om, og ville nok ikke tvit­ret om sam­livsprob­le­mer med kona. Når han tvit­r­er om sin sønns grill­par­ty, synes jeg at kom­mu­nikasjo­nen får et kvasi­h­jertelig og kvasiper­son­lig preg, hvor det er vanske­lig å få øye på den demokratiske gevin­sten. I en mer prin­sip­iell for­stand er dette også prob­lema­tisk — hvor går grensen mel­lom det offentlige og det private? 

Gevinster med forbehold

Både Chaf­fey og Nyre tror at de sosiale medi­enes inntog i poli­tikken gir demokratiske gevin­ster, men begge tar også for­be­hold mot over­dreven teknologioptimisme. 

— Gevin­sten er at inngang­sterske­len for å delta i debat­ten senkes. Alle kan delta litt. Men det er naivt å tro at ver­den blir helt flat av den grunn. De mest teknolo­giop­ti­mistiske blant oss fram­stiller det som om all sam­funns­de­batt nå blir en stor nettde­batt der alle får være med. Men slik er det ikke, for poli­tikk vil fort­satt han­dle om klare meninger og om å ha makt. Vi har et rep­re­sen­ta­tivt demokrati og ikke alle vil være folke­val­gte. Vel kan teknolo­gi senke inngang­sterske­len, men den endr­er ikke de grunn­leggende årsak­ene til at noen er opp­tatt av poli­tikk og at noen er dyk­tigere poli­tikere enn andre. Det hjelper ikke å ha en blogg og en Twit­ter-kon­to hvis du ikke men­er noe, kon­klud­er­er Chaffey. 

Også Nyre peker på økt deltakelse som den primære gevin­sten ved sosiale medier. 

— Sosiale medi­er kan poten­sielt styrke deltakelsen i den offentlige sam­tal­en. Men når det er sagt så er demokrati mer enn som så. Her er det en vik­tig nyanse­forskjell. Demokrati han­dler jo for eksem­pel om hva slags styre­sett man har. Man kan jo godt forestille seg at sosiale medi­er kan bli brukt som et mid­del til net­topp å avskaffe demokratiske styre­sett. Det skrives mange vakre ord om hvor­dan sosiale medi­er er en styrke for demokrati­et, men her tror jeg at det er vik­tig å holde tun­ga beint i munnen og ikke over­drive deres betyd­ning, sier Nyre.