Tyrkia etter Hrant Dink

Det er nå et år siden en tenåring kald­blodig myrdet den tyrkisk-armenske jour­nal­is­ten og aktivis­ten Hrant Dink midt på dagen i travleste Istan­bul. Drapet på Dink vekket tyrkiske demokrater fra deres opti­mistiske drøm om et Tyrkia på vei inn Europa. Et Tyrkia som skal overvinne en prob­lema­tisk for­tid preget av poli­tiske atten­tater og ta et oppgjør med hem­melige tjen­ester som ustraf­fet har fått gripe inn mot med­borg­ere som våger å kri­tis­ere nasjonale tabuer.

Hrant Dink var fra 1996 sje­fredak­tør og spaltist i den armen­skspråk­lige ukeav­isen Agos i Istan­bul. Avisens mål er å gi en stemme til den armenske minoriteten i Tyrkia og fremme dia­log mel­lom tyrkere og armenere.

Det fak­tum at Hrant Dink var en minoritet innen en minoritet gjorde ham svært sår­bar. Han var en armen­er i et land hvor hans forfe­dre led en tragisk skjeb­ne. Av natur var han frimodig og frit­tal­ende selv om over­mak­ten og uviten­heten var stor. Dette gjorde ham til et åpen­bart mål for krefter i Tyrkia som så på ethvert avvik fra dogmene som et forræderi.

Dink ble anmeldt og stilt for ret­ten flere ganger for å ha “svertet tyrkiskheten”. Dette og den neg­a­tive omtal­en han fikk i del­er av tyrkisk presse garan­terte at han mot­tok flere drap­strusler. Poli­ti­et var opp­merk­somme på de ulike miljøene som var klare til å drepe ham, likev­el ble han ikke tilbudt beskyt­telse. I klartekst, mordet på Hrant Dink kunne vært unngått. Fam­i­lien hans går nå til sak mot myn­dighetsper­son­er som burde ha beskyt­tet Dink.

Drapet på Hrant Dink er en bit­ter påmin­nelse om at mye står på spill for dis­si­den­ter, de som er uenige i de nasjonale dogmene. I Tyrkia er dette tydelig når det gjelder skjeb­nen til de ottomanske armen­erne i 1915 og den tyrkiske stats kamp mot kur­diske opprørere i sørøst siden 1980-tallet.

Tyrkias styrende par­ti (Adalet ve Kalk­in­ma Par­tisi, AKP, eller Ret­tfer­dighets- og utviklingspar­ti­et) som ble gjen­val­gt med god mar­gin i juli 2007, har stor støtte for sin ambisjon om å kon­solid­ere sivilt styre i Tyrkia. Men de man­gler den poli­tiske klok­skap og kløkt som skal til for å bek­jempe hem­melige grup­per (Tyrkias derin devlet eller “deep state”) i byråkrati­et og i det mil­itære. Tyrkiske medi­er og opin­io­nen kan også lett mobilis­eres mot dis­si­den­ter og kri­tikere som opp­fattes som en trussel mot den tyrkiske stat og nasjon. Tyrkias demokrater og interne kri­tikere klar­er ikke å mar­gin­alis­ere fremmed­hatets krefter i den offentlige opinionen.

Hen­delsene rundt mordet på Dink indik­er­er at den unge draps­man­nen hadde med­hjelpere og at disse var i kon­takt med per­son­er i sikker­het­st­jen­esten. Den lange tradis­jo­nen for poli­tiske drap i Tyrkia gjør ikke dette usannsyn­lig. Poli­tiske drap på statens “fien­der” har lenge vært den mest pop­ulære tak­tikken for å så usikker­het og angst i befolknin­gen. Det under­graver tilliten til et sivilt og demokratisk styre, truer dis­si­den­ter til taushet og leg­ger til rette for autoritær poli­tikk som siden legit­imeres som et verk­tøy for å reetablere “ro og orden”.

Mye av denne his­to­rien for­blir hem­melig og man må vente lenge på full offentlig­gjøring. Nylig har jour­nal­is­ter i Tyrkia avdekket at statlige ele­menter har beskyt­tet grup­per som stod bak en serie av poli­tiske drap på 1970-tal­let. Et økende antall studi­er (inklud­ert tilståelser fra de involverte) vis­er at tak­tikken mot kur­diske nasjon­al­is­ter på 1980-tal­let inklud­erte sum­mariske hen­ret­telser. Det er for tidlig å kon­klud­ere med hvilke krefter som stod bak mordet på Hrant Dink, men his­torisk sett er det lite som tyder på at dette bare var et til­feldig drap.

Med kjennskap til denne bak­grun­nen dem­pes også håpet rundt rettssak­en til de involverte i mordet på Hrant Dink. Flere av de som var direk­te involvert i organ­is­erin­gen av drapet vil antake­lig få rel­a­tivt lange fengselsstraf­fer, men statlige organ­er som indi­rek­te støt­tet disse draps­mennene vil for­bli ukjente. Kom­mer det likev­el rettssak­er som involver­er hem­melige nettverk med statlige forbindelse, settes det tyrkiske rettsvesenet under et for­mi­da­belt press.

I desem­ber 2007 løs­lot en mil­itær dom­stol to under­off­is­er­er i den tyrkiske hær og en kur­disk mil­i­tant som hadde blitt rekrut­tert til agent for stat­en. Disse hadde bom­bet en bokhan­del i Semdin­li, en små­by sørøst i Tyrkia, i novem­ber 2005. Tri­oen var ekspert­er på å slå tilbake opprørere og de anvendte en tak­tikk som styr­ket statlig autoritet ved å spre frykt i den lokale befolknin­gen. En gruppe sivile dom­mere som hadde fun­net dem skyldige ble degradert og en offentlig anklager som hadde skrevet en modig tiltalebeslut­ning hvor han kri­tis­erte slike ikke-rettslige operasjon­er ble fratatt ret­ten til å utføre yrket. Under disse oms­tendigheter er det få medlem­mer i det tyrkiske rettsvesenet som har mot og ryg­grad til å etter­forske net­tet av forbindelser, inklud­ert rollen til sikker­het­st­jen­esten, bak drapet på Dink.

Dette vil likev­el ikke dempe den pos­i­tive opp­blom­strin­gen av sosialt samhold som ful­gte mordet på Hrant Dink. Det kom lev­ende frem i begrav­elsen da titusen­er av tyrkiske stats­borg­ere marsjerte i Istan­buls gater. De ropte: “Vi er alle armenere” (se Elif Shafak og Rakel Dink, “Hrant Dink‘s funer­al” 25. Jan­u­ary 2007). Dette var første gang i mod­erne his­to­rie at et stort antall tyrkiske borg­ere viste med­følelse med armen­erne og bygde bro over gapet av “annerledeshet” om hadde skilt de to folkegrup­pene. Dette var et klart sig­nal om at det tyrkiske sivile sam­funn har mod­net og nå er en mak­t­fak­tor med mulighet for å utfor­dre de his­toriske nasjonale dogmene.

Ett år etter er fremde­les nøkkel­spørsmålet i Tyrkias demokra­tis­er­ing­spros­ess den kald­blodi­ge kul­turen som styr­er sikker­hetsstyrkene og deres sivile medløpere. Mordet på Hrant Dink viste så tragisk at disse grup­pene fremde­les har makt til å påføre frit­tal­ende borg­ere fryk­telig smerte. Det vil være naivt å tro at forhan­dling­spros­essen om tyrkisk medlem­skap i EU — selv om den skulle gå glatt, noe som ikke er sikkert — automa­tisk vil få slutt på denne prak­sisen. Mer enn noe annet er det evnen og vil­jen hos Tyrkias demokratiske krefter til å ta et oppgjør med statens prak­sis og tradis­jon for å bruke vold mot egne innbyg­gere, som vil gjøre lan­det tryg­gere for borg­ere som vil kopiere Hrant Dinks mot og sosiale ansvarsfølelse.

Om artikke­len, for­fat­teren og Open Democracy

Gunes Murat Tezcur er fra Tyrkia. Han er forsker i statsviten­skap ved Loy­ola Uni­ver­si­ty i Chica­go, og spe­sialis­er­er seg i tyrkisk og iran­sk poli­tikk, islam og demokrati og sjia-islam.