Overskriftene i Polens største dagsaviser var unisone. Nicolas Sarkozys besøk i Moskva og Tbilisi 8. september 2008 var mislykket. Han forsøkte å få en bekreftelse fra russisk side på at de ville trekke styrkene sine tilbake til posisjonene de hadde før krigen med Georgia. ”Sarkozy mislyktes i å innta Kreml,” skrev en avis, ”Russland dikterer Europa,” sa en annen. ”Sarkozy har tapt. Fred med Georgia mulig kun på russiske premisser,” utbasunerte en tredje.
Reaksjonene var helt motsatt den tydelige lettelsen Georgias president Mikhail Saakasjvili viste samme kveld under sin pressekonferanse sammen med Sarkozy og Jose Manuel Barroso, presidenten i EU-kommisjonen. Saakasjvili var fornøyd med resultatet den franske presidenten hadde oppnådd. Et løfte om tilbaketrekking før 1. oktober og observatører fra Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) mellom russerne og deres sørossetiske og abkhaziske tilhengere og georgierne, falt i god jord hos en sterkt presset georgisk president.
Europeernes syn på Russland begynner nå kanskje å endre seg, men stereotypiene i Polen og sannsynligvis i det meste av det ”nye Europa” og post-Sovjet-området bare forsterker seg. Fordommene inneholder også en stor andel skadefryd over Sarkozys dilemma. Aviser, radiostasjoner og talkshow på fjernsyn drømmer om mer bevis på vestlig svakhet og unnvikende fremferd overfor det de ser som russisk maktmisbruk og brutalt lureri. Det synes som om de alle sammen vil at EU skal mislykkes i å løse krisen, og at EU skal fremstå som svak og feig. ”Vi viste hele tiden hvordan russerne er og dere tror oss fremdeles ikke”, er den nesten universelle forståelsen av situasjonen.
En region beveger seg
Denne reaksjonen viser et tydelig skille mellom vesteuropeernes måte å gjøre ting på og virkelighetsforståelsen i de nye medlemsstatene slik som Polen. Men for å være helt ærlig, Polens myndigheter (må ikke blandes sammen med landets president Lech Kaczynski) har bevart en bemerkelsesverdig rolig tone og er klare til å fortsette dialogen med Russland, til tross for hendelsene i Georgia.
Dette er bare en av grisene som helt uventet har flydd gjennom luften i ukene som er gått siden krigen i Georgia. Etterdønningene etter den brutale konflikten synes å bli både lange og bringe betydelige forandringer i EUs forhold til Russland. Det vanskeligste spørsmålet å svare på er om Moskva vil ønske et fruktbart forhold til Vesten eller velge en ”not-so-splendid isolation”.
Signalene forblir uklare, men det finnes fire utviklingsmønstre som går imot fastlåste ideer om hva som foregår. Disse viser at krisen i Georgia har fått ulike lands myndigheter til å bli mer oppfinnsomme og til å revurdere dyptliggende og tilsynelatende fastlåste posisjoner.
For det første: Den russiske utenriksministeren Sergej Lavrov besøkte Warszawa 11. september. Dette besøket kom overraskende fort etter at Russland hadde truet med å straffe Polen for president Kaczynskis støtte til Tbilisi og hans offentlige løfte om å kjempe for et fritt Georgia. Det kom også til tross for russiske militære lederes grynt om at Polen ville bli et mål for russiske atomvåpen om de amerikanske rakettskjoldinstallasjonene ble utplassert der.
For det andre, hvem ville ha trodd at Polen ville være blant de første til å be EU fjerne sanksjonene mot Alexander Lukasjenkos regime i Hviterussland? Det er tross alt polske frivillige organisasjoner og polske medlemmer av EU-parlamentet som sterkest har uttalt seg mot og fordømt en av Europas siste autoritære ledere. For ikke så altfor lenge siden var bare det å nevne en mildere linje overfor Lukasjenko nok til å vekke voldsomme protester.
Videre har man den finske utenriksminister Alexander Stubbs kommentarer om et mulig finsk NATO-medlemskap. I en tale til finske ambassadører og i et intervju med østerrikske Die Presse uttalte han at Finland muligens kunne vurdere å bli medlem av NATO. Finlands president og statsminister var fort ute og avfeide dette. Stubb spilte en avgjørende meklerrolle sammen med Sarkozy i Georgia-Russland-konflikten, og bare det faktum at han kunne komme med slike uttalelser utfordrer en lang enighet i Helsinki — at man skal opprettholde en viss militær avstand både til Russland og til Vesten.
Den siste og mest utrolige utviklingen av dem alle er Tyrkias president Abdullah Guls reise til Jerevan og hans møte med sin armenske kollega Serzh Sarkisian. Anledningen var en fotballkamp mellom Armenia og Tyrkia, men besøket har stor politisk så vel som symbolsk verdi. Med bakgrunn i en bitter strid om folkemordet på armenerne i 1915 og de manglende diplomatiske forbindelser mellom landene, viser dette hvor viktig det er for Tyrkia å stabilisere situasjonen i Svartehavet, løse krisen i Kaukasus og holde andre NATO-krigsskip på trygg avstand i Middelhavet.
Den tyrkiske avgjørelsen når det gjaldt Armenia ble tatt innenfor den større konteksten av Istanbuls utvidede «Kaukasusplattform-initiativ». Dette vil bringe Georgia, Russland, Armenia, Aserbajdsjan og Tyrkia sammen i en organisasjon for å fremme regionalt samarbeid og forsoning. Hvis dette skulle lykkes, kunne det lede til en løsning i Sør-Ossetia og Abkhazia så vel som i konflikten mellom Armenia og Aserbajdsjan over Nagorno-Karabakh-provinsen.
På tide å se fremover
Den tyrkiske dimensjonen i den georgisk-russiske konflikten kan få uante følger. Tyrkia fikk stor anerkjennelse for sitt modige initiativ fra både EUs nåværende president Nicolas Sarkozy og EUs kommissær for utvidelse Olli Rehn. Dette øker sjansene for at forholdet mellom EU og Tyrkia kommer seg opp av hengemyren det er havnet i. Gitt de siste fem ukers forskyvninger i politikk og holdninger, er det ikke da mulig at Frankrikes president kanskje revurderer sin motstand mot tyrkisk EU-medlemskap?
Krisen har også brakt Ukraina med sine ambisjoner om EU-medlemskap frem i søkelyset. Hvem ville på forsommeren 2008 ha forventet at en britisk utenriksminister ville fly til Kiev og erklære full støtte til Ukrainas rett til å velge sin egen fremtid? Det var akkurat det David Miliband gjorde 27. august 2008. Frykten for at Russland er en reell trussel mot Ukrainas uavhengighet har fått EU til å helle mer i retning av å tilby landet medlemskap.
Det er her Tyrkias og Ukrainas situasjoner sammenfaller. Tyrkias Kaukasus-plattform inkluderer ikke Ukraina. Helt siden tidlig på 90-tallet har Ankara foretrukket å bedre sitt forhold til Moskva (som de vet hvor de har) heller enn Kiev, som er en mer ukjent størrelse. Men Tyrkia vet godt at Ukraina er en potensiell kilde til uroligheter i Svartehavsregionen. Russisk leie og tillatelse til å ha sin svartehavsflåte i Sevastopol går ut i 2017. Da vil Ukraina etter alt å dømme be flåten om å forlate området.
EU har helt tydelig en rolle å spille i Svartehavsregionen. Romania og Bulgaria er tross alt EU-medlemmer, og en regional samarbeidsavtale for landene i området, inkludert Russland, kunne være et viktig supplement til den tyrkiske Kaukasus-plattformen. EUs regionale naboinitiativ, The Black Sea Basin Joint Operational Programme, kunne være et rammeverk for videre samarbeid.
Krisen har også gitt nytt liv til ønsket om en felles energipolitikk i EU. Polen burde ha fordeler av den nye holdningen overfor Russland i både den franske og tyske opinionen. I Tyskland er det en tydelig bekymring over den økte avhengigheten av russiske energitilførsler.
Dermed fikk Georgias innmarsj i Sør-Ossetia natten mellom 7. og 8. august 2008 og Russlands militære svar vidtrekkende følger i Europa, Svartehavsregionen og til og med i Sentral-Asia. En rekke neglisjerte problemer, slik som Nagorno-Karabakh og Armenia-Tyrkia-konflikten, så vel som Sør-Ossetia og Abkhazia selv, har kommet i søkelyset.
Over hele Europa har holdningene til Russland endret seg. Flere forsinkelser i russisk tilbaketrekking vil forverre forholdet enda mer. EUs utenriksministre som møttes i Brussel 15.september 2008 og bekreftet utplasseringen av 200 EU-observatører til Georgia, er fullt klar over at dette bare er begynnelsen på en lang prosess.
Polske nyhetsredaktører har gått glipp av alle disse forandringene den siste måneden etter Georgia-konflikten. De undervurderer også Nicolas Sarkozy og Angela Merkels besluttsomhet overfor Russland. Europa har blitt et mer interessant sted etter konflikten august 2008. Klare øyne og åpent sinn trengs om Europa skal bli en tryggere plass også. Det å klamre seg til fordommer og stereotopier hjelper i så måte ikke i det hele tatt.
Om artikkelen og Open Democracy
Denne artikkelen ble først publisert på nettstedet Open Democracy. Den gjengis her under en Creative Commons-lisens. Artikkelen er oversatt fra engelsk av Olav Anders Øvrebø.