Det er lenge siden valgkampen i USA har vært så retorisk interessant som i år. Det er kampen mellom “godt sagt” og “ærlig snakk”.
Mens Barack Obama har vist seg som en blendende taler, søker John McCain et image som direkte og ærlig. Allerede under primærvalgene reiste McCain landet rundt i buss på sin ”Straight Talk Express”. Den har ikke kjørt så mye på det seneste, men strategien er stort sett den samme. McCain forsøker å fremme seg selv som direkte, ærlig og troverdig. Han distanserer seg fra den politiske eliten i Washington ved å kalle seg selv for en “Maverick”, en uavhengig eller uortodoks partitilhenger. Budskapet er at han følger sitt hjerte og sin samvittighet og ikke lar seg kjøpe eller styre av interessegrupper.
Strategien med å love forandring og reformere Washington var i utgangspunktet Obamas grep. Allerede ved sin berømte tale på Demokratenes konvent i 2004 angrep han splittelsen i USA som politikerne skapte:
The pundits like to slice-and-dice our country into Red States and Blue States; Red States for Republicans, Blue States for Democrats. But I’ve got news for them, too. We worship an awesome God in the Blue States, and we don’t like federal agents poking around our libraries in the Red States. We coach Little League in the Blue States and have gay friends in the Red States. There are patriots who opposed the war in Iraq and patriots who supported it. We are one people, all of us pledging allegiance to the stars and stripes, all of us defending the United States of America.
Det var den mest minneverdige talen da Demokratenes konvent hyllet John Kerry som deres presidentkandidat. Da Obama talte om “Audacity of Hope” — håpets dristighet — legemliggjorde han den amerikanske drømmen.
I årets valgkamp har han fortsatt å angripe splittelsen: “There are no red states and blue states, only the United States”
Men flott retorikk er et tveegget sverd. På den ene siden står den dyktige taler frem som en leder, på den annen siden risikerer han å bli oppfattet som bare ord. Republikanernes kampanje har da også siden begynnelsen av valgkampen angrepet Obama for å være tom retorikk og intet innhold.
Det var de ikke de første som gjorde. Under kampen om å bli demokratenes presidentkandidat kritiserte Hillary Clinton Obama ved å si at det er “a big difference between speeches and solutions” (se Washington Post). Hun mente hennes motstander bare var ord og mer “rhetoric ” enn “reality” (legg merke til de retorisk velformulerte bokstavrim s‑s og r‑r). Obama svarte med nye velformulerte ord (16. februar):
Don’t tell me words don’t matter. ‘I have a dream.’ Just words? ‘We hold these truths to be self evident, that all men are created equal.’ Just words? ‘We have nothing to fear but fear itself.’ Just words? Just speeches?
Uheldigvis var det ikke helt hans egne ord, for hans venn og meddemokrat Deval Patrick hadde brukt nøyaktig de samme ordene i en tale i oktober 2006.
At Obama lånte disse ordene gjør dem selvfølglig ikke mindre riktige. Men de svekker talerens autentisitet — og autoritet. Mens Obama imponerer med velformulert retorikk er McCains retoriske strategi ikke-retorikk. Obamas talekunst skal hente stemmer ved å signalere lederevner gjennom formuleringsevner. McCains retorikk skal hente stemmer ved å signalere ikke-retorikk gjennom straight talk og vanlig språkbruk.
Visepresidentkandidat Sarah Palin er et velvalgt kort i den sammenheng. Hun appellerer til småbyverdier. Dem som finnes i ‘egentlige’ USA. Hun sier ikke bare “yes”, men “you betcha” eller “darn right”.
Da hun hilste på demokratenes visepresidentkandidat Joe Biden i visepresidentdebatten spurte hun “Hey, can I call you Joe?” Det var ikke tilfeldig. Det gav henne nemlig mulighet for å avlevere en “folksy” replikk som hun hadde forberedt hjemmefra i håp om å skape en vinner-soundbite “Say it ain’t so, Joe”. Og så fortsatte hun med en replikk som (bevisst) henledet til den soundbite som Ronald Reagan med suksess brukte mot Jimmy Carter under presidentdebatten i 1980: “there you go again pointing backwards again”, sa Palin med et smil og Biden kunne ikke annet enn le hjertelig. Deretter fortsatte hun med mer hverdagslig “folksy” snakk som “doggone it”, mens hun slo fast at Biden
preferenced your whole comment with the Bush administration. Now doggone it, let’s look ahead and tell Americans what we have to plan to do for them in the future.
Som en rekke amerikanske observatører har pekt på, gjør stilen og dialekten det vanskelig ikke å tenke på den gravide sheriff i Fargo. Prøv selv å høre Palin:
Med sin naturlighet og autentisitet og en talemåte som meget tydelig distanserer seg fra de “fine” i Washington, passer Palin godt til den retoriske stil McCain har valgt: den direkte, ærlige snakk uten omsvøp.
Hva som er henter flest stemmer av “ærlig snakk” og “godt sagt” er ikke lett å si. Obama står best i øyeblikket. Men i denne siste fase av valgkampen er det sesong for negativ retorikk og personangrep — mye kan ennå endre seg.
[…] Spesielt interesserte kan lese mer om ”den retoriske valgkampen” på Vox Publica. […]