Den retoriske valgkampen

Å følge en hvilken som helst presidentvalgkamp i USA er en studie i retorikk. Men årets valgkamp er den mest retorisk interessante på mange år.

Det er len­ge siden valg­kam­pen i USA har vært så reto­risk inter­es­sant som i år. Det er kam­pen mel­lom «godt sagt» og «ærlig snakk».

Mens Barack Oba­ma har vist seg som en blen­den­de taler, søker John McCain et ima­ge som direk­te og ærlig. Alle­re­de under pri­mær­val­ge­ne reis­te McCain lan­det rundt i buss på sin ”Straight Talk Express». Den har ikke kjørt så mye på det senes­te, men stra­te­gi­en er stort sett den sam­me. McCain for­sø­ker å frem­me seg selv som direk­te, ærlig og tro­ver­dig. Han dis­tan­se­rer seg fra den poli­tis­ke eli­ten i Wash­ing­ton ved å kal­le seg selv for en «Mave­rick», en uav­hen­gig eller uor­to­doks parti­til­hen­ger. Bud­ska­pet er at han føl­ger sitt hjer­te og sin sam­vit­tig­het og ikke lar seg kjø­pe eller sty­re av inter­esse­grup­per.

Stra­te­gi­en med å love for­and­ring og refor­me­re Wash­ing­ton var i utgangs­punk­tet Oba­mas grep. Alle­re­de ved sin berøm­te tale på Demo­kra­te­nes kon­vent i 2004 angrep han split­tel­sen i USA som poli­ti­ker­ne skap­te:

The pun­dits like to slice-and-dice our coun­try into Red Sta­tes and Blue Sta­tes; Red Sta­tes for Repub­li­cans, Blue Sta­tes for Democrats. But I’ve got news for them, too. We worship an aweso­me God in the Blue Sta­tes, and we don’t like federal agents poking around our libra­ries in the Red Sta­tes. We coach Litt­le League in the Blue Sta­tes and have gay fri­ends in the Red Sta­tes. The­re are patriots who oppo­sed the war in Iraq and patriots who sup­ported it. We are one peop­le, all of us pled­ging alle­gi­an­ce to the stars and stri­pes, all of us defen­ding the Uni­ted Sta­tes of Ame­rica.

Det var den mest minne­ver­di­ge talen da Demo­kra­te­nes kon­vent hyl­let John Ker­ry som deres pre­si­dent­kan­di­dat. Da Oba­ma tal­te om «Audacity of Hope» — håpe­ts dris­tig­het — legem­lig­gjor­de han den ame­ri­kans­ke drøm­men.

I årets valg­kamp har han fort­satt å angri­pe split­tel­sen: «The­re are no red sta­tes and blue sta­tes, only the Uni­ted Sta­tes»

Men flott reto­rikk er et tve­eg­get sverd. På den ene siden står den dyk­ti­ge taler frem som en leder, på den annen siden risi­ke­rer han å bli opp­fat­tet som bare ord. Repub­li­ka­ner­nes kam­pan­je har da også siden begyn­nel­sen av valg­kam­pen angre­pet Oba­ma for å være tom reto­rikk og intet inn­hold.

Det var de ikke de førs­te som gjor­de. Under kam­pen om å bli demo­kra­te­nes pre­si­dent­kan­di­dat kri­ti­ser­te Hilla­ry Clin­ton Oba­ma ved å si at det er «a big dif­fe­ren­ce betwe­en speeches and solu­tions» (se Wash­ing­ton Post). Hun men­te hen­nes mot­stan­der bare var ord og mer «rhe­to­ric » enn «rea­li­ty» (legg mer­ke til de reto­risk vel­for­mu­ler­te bok­stav­rim s-s og r-r). Oba­ma svar­te med nye vel­for­mu­ler­te ord (16. febru­ar): 

Don’t tell me words don’t mat­ter. ‘I have a dream.’ Just words? ‘We hold these truths to be self evi­dent, that all men are created equal.’ Just words? ‘We have not­hing to fear but fear itself.’ Just words? Just speeches?

Uhel­dig­vis var det ikke helt hans egne ord, for hans venn og med­de­mo­krat Deval Pat­rick had­de brukt nøy­ak­tig de sam­me orde­ne i en tale i okto­ber 2006.

  

 

At Oba­ma lån­te dis­se orde­ne gjør dem selv­følg­lig ikke mind­re rik­ti­ge. Men de svek­ker tale­rens auten­ti­si­tet — og auto­ri­tet. Mens Oba­ma impo­ne­rer med vel­for­mu­lert reto­rikk er McCains reto­ris­ke stra­te­gi ikke-reto­rikk. Oba­mas tale­kunst skal hen­te stem­mer ved å sig­na­le­re leder­ev­ner gjen­nom for­mu­le­rings­ev­ner. McCains reto­rikk skal hen­te stem­mer ved å sig­na­le­re ikke-reto­rikk gjen­nom straight talk og van­lig språk­bruk.

Vise­pre­si­dent­kan­di­dat Sarah Palin er et vel­valgt kort i den sam­men­heng. Hun appel­le­rer til små­by­ver­di­er. Dem som fin­nes i ‘egent­li­ge’ USA. Hun sier ikke bare «yes», men «you bet­cha» eller «darn right».

Da hun hils­te på demo­kra­te­nes vise­pre­si­dent­kan­di­dat Joe Biden i vise­pre­si­dent­de­bat­ten spur­te hun «Hey, can I call you Joe?» Det var ikke til­fel­dig. Det gav hen­ne nem­lig mulig­het for å avle­ve­re en «folk­sy» replikk som hun had­de for­be­redt hjem­me­fra i håp om å ska­pe en vin­ner-sound­bite «Say it ain’t so, Joe». Og så fort­sat­te hun med en replikk som (bevisst) hen­le­det til den sound­bite som Ronald Rea­gan med suk­sess bruk­te mot Jim­my Car­ter under pre­si­dent­de­bat­ten i 1980: «the­re you go again poin­ting back­wards again», sa Palin med et smil og Biden kun­ne ikke annet enn le hjer­te­lig. Der­et­ter fort­sat­te hun med mer hver­dags­lig «folk­sy» snakk som «doggo­ne it», mens hun slo fast at Biden

pre­fe­ren­ced your whole com­ment with the Bush admi­ni­stra­tion. Now doggo­ne it, let’s look ahead and tell Ame­ri­cans what we have to plan to do for them in the futu­re.

Som en rek­ke ame­ri­kans­ke obser­va­tø­rer har pekt på, gjør sti­len og dia­lek­ten det vans­ke­lig ikke å ten­ke på den gra­vi­de sheriff i Far­go. Prøv selv å høre Palin:

Med sin natur­lig­het og auten­ti­si­tet og en tale­måte som meget tyde­lig dis­tan­se­rer seg fra de «fine» i Wash­ing­ton, pas­ser Palin godt til den reto­ris­ke stil McCain har valgt: den direk­te, ærli­ge snakk uten omsvøp.

Hva som er hen­ter flest stem­mer av «ærlig snakk» og «godt sagt» er ikke lett å si. Oba­ma står best i øye­blik­ket. Men i den­ne sis­te fase av valg­kam­pen er det sesong for neg­a­tiv reto­rikk og per­son­an­grep — mye kan ennå end­re seg.

TEMA

R

etorikk

102 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

2 KOMMENTARER

  1. […] Spe­si­elt inter­es­ser­te kan lese mer om ”den reto­ris­ke valg­kam­pen” på Vox Pub­li­ca. […]

  2. […] inter­es­ser­te kan lese mer om ”den reto­ris­ke valg­kam­pen” på Vox Pub­li­ca. Share This entry was pos­ted in Poli­tikk. Book­mark the perm­a­link. ← […]

til toppen