McCains presidentvalgkamp har vært sterkt negativ og fiendtlig. Reklamer og valgtaler har forsøkt å knytte Obama til terrorister, kjendiser, sex-undervisning i skolen og rød sosialisme (som jo ikke er særlig populær i USA).
“Hvem er Barack Obama”, spør reklamene — og bildene antyder et ubehagelig mørkt og grufullt svar. Reklamenes svar skaper ikke bare et bilde av Obama. Det bidrar også til å skape McCains tilhengere. For den som taler konstruerer ikke bare ord, men også mennesker. Måten du tiltaler andre er med på å forme hvem de er.
Med sin fiendtlige retorikk risikerer McCain som en politisk Frankenstein å forme et monster som vil vende seg mot sin skaper.
Da McCain ved et valgmøte spurte “Who is the real Barack Obama”, ropte en stemme fra salen “Terrorist! Kill him!”. McCain fikk et overrasket og svakt avvisende uttrykk i ansiktet, men han kommenterte ikke tilropet.
Som beskrevet i et tidligere blogginnlegg kommenterte McCain det dog da en kvinne kalte Barack Obama for en araber. Interessant i seg selv at bare påstanden om at en person er araber (hva kvinnen og McCain enn måtte mene med dette) er så alvorlig diskvalifiserende at selv McCain må ta avstand fra det og avvise at han er araber med begrunnelsen: “He is a decent family man”. Aha… “araber” og “decent family man” er åpenbart helt uforenlige fenomener.
Slike tilhengere representerer naturligvis ikke den gjennomsnittlige McCain-tilhenger. Ikke desto mindre er det neppe tvil om at den fiendtlige retorikken har vært med til å anspore de ubehagelige synspunktene. For retorikk er ikke bare ord. Retorikk er ord som former virkeligheten — og tilhørerne.
I en noenlunde fornuftig verden ville Obama ha vunnet med et valgskred. I en enda mer fornuftig verden ville ikke McCain ha vært deltager overhodet.
I en tvers igjennom fornuftig verden ville ingen av dem ha vært på valg.