Ansvarlig for bloggen Ad:varsel i Vox Publica, der han skriver om varsling og ytringsfrihet. Hivand er kommunikasjonsrådgiver og skribent med bakgrunn som journalist og kulturarbeider.
Varslere bør støtte kampanjen Digitalt Personvern. Anonymitet og fri kommunikasjon er avgjørende for å beskytte varslere mot represalier og hevnaksjoner. Derfor bør du donere en skjerv til kampanjen.
Implementering av datalagringsdirektivet ble vedtatt av Stortinget, til tross for voldsom motstand fra såvel grasrota og en rekke fagmiljøer innen jus og teknologi. Digitalt Personvern har som mål å fremme vedtaket for domstolene og prøve det i forhold til grunnloven og den europeiske menneskerettskonvensjonen:
Foreningens mål er at de prinsipielle spørsmålene som implementeringen av datalagringsdirektivet reiser i en demokratisk rettsstat, får en ordentlig og uavhengig behandling i uavhengige domstoler. Om nødvendig, med Den Europeiske Menneskerettsdomstolen (EMK) som siste instans.
Direktivet er prøvet for domstolene i en rekke europeiske land og funnet i strid enten med landets grunnlov og/eller med I alle de europeiske stater hvor den nasjonale implementeringen har blitt prøvd for nasjonale domstoler, har den blitt ansett som stridende mot grunnlov og Den europeiske menneskerettskonvensjonen.
Viktig for varslere
Muligheten og rettigheten til fritt å kommunisere digitalt uten overvåking og lagring er spesielt viktig for varslere og medier. Kildevern og anonymitet er avgjørende for at varslere skal kunne avlevere informasjon og opplysninger om kritikkverdige forhold uten å frykte for egen sikkerhet. Nettopp derfor er denne kampen mot direktivet helt grunnleggende sett fra en varslers ståsted. Det er grunn til å frykte at når slike data er lagret, vil muligheten for å utvide bruken av tilgjengelige opplysninger og informasjon kunne utvides til å jakte på varslere, slik vi har sett det i forhold til WikiLeaks og Bradley Manning.
DP trenger penger for å kjøre saken for domstolene, og du kan bidra.
Del blogginnlegget:
LO framstiller seg som garantist for varslervern. Men det er langt unna sannheten.
Jeg har i en kronikk på Dagsavisens Nye meninger gått i rette med LO-sekretær Kristian Tangen. Han ga i kronikken “Varsling i arbeidslivet” (Dagsavisen 04.10.11) fagbevegelsen æren for det norske varslervernet. Han hevdet at 7 av 10 varslersaker ble løst i minnelighet som følge av at varslerne var fagorganiserte og lot seg bistå med tillitsvalgte:
At arbeidsgivere og arbeidstakere er organisert gir i seg selv et bedre varslingsvern. Syv av ti saker ble løst når tillitsvalgte ble koblet inn. Det er interessant å se at de mest kjente varslerne i Norge har ikke vært fagorganisert.
Tangens lesning og tolkning av Fafos undersøkelse ”Med rett til å varsle” fra 2010 er svært betenkelig og svært upresis. 7 av 10 varslere rapporterer riktignok at forholdet man varslet om opphørte eller ble forbedret med bistand. Men varslere som får bistand, får den bare delvis fra nettopp tillitsvalgte. Og en stor andel arbeidstakere opplever at lovbestemmelsene om varsling fra 2007 har gjort det lettere og tryggere å varsle. Interessant nok konkluderer FAFO:
Samtidig synes verken toppledere eller de med tillitsverv at det i praksis ikke har hatt særlig betydning.
Og med et slikt bakteppe blir varslervernet i beste fall redusert til en medlemsfordel for fagorganiserte. Eller for å gjenta LO-sekretæren:
Det er interessant å se at de mest kjente varslerne i Norge har ikke vært fagorganisert.
Skjønt, det er jo ikke sikkert at tidligere LO-ansatt Ingunn Yssen og den oppsagte Fellesforbund-varsleren Jarle Kirketeig deler Tangens virkelighetsbeskrivelse av at fagorganisering er en garanti for anstendig behandling.
Del blogginnlegget:
Organisasjonsarbeider Jarle Kirketeig i Fellesforbundet er sagt opp fra stillingen lokalavdelingen etter at han sa ifra om langvarig trakassering på jobben. Hans skjebne skal nå avgjøres gjennom votering i årsmøtet. Er dette fagbevegelsen verdig?
Organisasjonsarbeider Jarle Kirketeig i Fellesforbundet er sagt opp fra stillingen lokalavdelingen etter at han sa ifra om langvarig trakassering på jobben. Kirketeig uttalte i lokalpressen i august at fylkeslederen i Sogn og Fjordanes avdeling i Fellesforbundet over lang tid hadde trakassert Kirketeig og flere andre ansatte. Styret i lokallaget skal ha kjent til konflikten i fem år uten å gjøre noe med forholdene. Forbundsstyret i Fellesforbundet blirneste uke en orientering om saken.
Mens Kirketeig har mottatt støtte fra andre i fagbevegelsen i og utenfor fagbevegelsen, blant andre Ingunn Yssen (kjent fra Valla-saken), reagerer fylkeslederen i LO, Arvid Langeland med forbannelse over saken:
Eg meinar dette her er eit uverdig spel det som foregår. Det er uverdig i forhold til fagrørsla. Eg tykkjer det vitnar om ei offentleg avretting. Kor mykje skal ein tillitsvald tole frå sine eigne. Dei kan varsle internt.
Men Kirketeig er ikke alene i sin kritikk. En rekke nåværende og tidligere ansatte og tillitsvalgte kan fortelle om rystende forhold under den kritiserte fylkeslederen. Sånn sett er dette ikke et enkelttilfelle som enkelt kan avfeies. LO og resten av fagbevegelsen har et særskilt ansvar for å opptre anstendig i ansettelsesforhold og i forhold til vern av varslere. Men på tross av det, har denne lederatferden fått fortsette i mange år.
Og paradoksalt nok er Fellesforbundets forhold til egne ansatte åpenbart så komplisert organisert, at Kirketeig selv ikke fra forbundsstyret kan forvente en endelig løsning på saken. Forbundsstyret kan eventuelt krevet et ekstraordinært årsmøte i Fellesforbundets avdeling 19 (Sogn og Fjordane) – og bare årsmøtet kan oppheve oppsigelsen.
Vern gjennom hånsopprekning?
Arbeidsmiljøloven fastsetter et klart juridisk forbud mot represalier overfor arbeidstakere som varsler om kritikkverdige forhold. Men i Fellesforbundet later dette vernet å være redusert til simpelt flertall i styrets votering ved håndsopprekning. Er dette fagbevegelsen verdig? Det tar i alle fall ikke hensyn til varslerens og arbeidstakerens verdighet. Da kan da være på sin plass å minne om at nettopp fagbevegelsen har lovet å arbeide for å styrke varslervernet i arbeidslivet.
Del blogginnlegget:
Den tidligere fengselsinspektøren Ole Johan Sivertsen angrer på at han sa ifra om de kritikkverdige forholdene i Oslo fengsel.
Den tidligere fengselsinspektøren Ole Johan Sivertsen angrer på at han sa ifra om de kritikkverdige forholdene i Oslo fengsel. Nå sitter han tilbake med et ødelagt yrkesliv, økonomisk ruinert og dyrekjøpt erfaring om hvordan varslervernet ikke fungerer. Han gikk til sak mot det han opplevde som sanksjoner fra arbeidsgiveren etter varslingen, da ansvar og oppgaver ble fjernet fra ham. Sivertsen tapte sin sak i tingretten og lagmannsretten, og sitter tilbake med 1,2 millioner kroner i gjeld. Retten fant det ikke bevist at degraderingen skyldtes varslingen. Det han varslet om har fremdeles ikke fått noen konsekvenser.
Anmeld saken til politiet, kun hvis du tåler å anmelde din arbeidsgiver. Det er betydelig risiko for at din karriere i det firmaet er over. Anmelder du, vil du sannsynligvis ikke sitte med nok dokumentasjon og saken blir henlagt. Det er en vanskelig situasjon. Det er varsleren som ofte blir taperen.
Sivertsen var leder i Oslo fengsel da han sa i fra om økonomiske misforhold i fengselet. Anklagene var harde og dreide seg om utbetaling av lønn uten hjemmel, privatbruk av tjenestebil og fabrikkering av bevis, skriver VG. Pål Stenstad varslet om kritikkverdige forhold til Norweld, og deler Sivertsens syn på varslervernet i Arbeidsmiljøloven:
Lovverket har ikke rot i virkeligheten i det hele tatt. Det er kun fint på papiret. Uten et varslertilsyn blir det umulig å si fra. Det er kun én taper i disse sakene og det er varsleren.
Stenstad og Sivertsen deltok med sine erfaringer på Norsk Presseforbunds Åpenhetstinget.
Del blogginnlegget:
Før presidentvalget i 2007 erklærte daværende senator Barack Obama støtte til varslerne og et fortsatt sterkt varslervern i USA. Siden presidentvalget har president Barack Obama etterforsket lekkasjer og forfulgt varslere i et omfang ingen andre amerikanske presidenter før ham har vært i nærheten av.
Før presidentvalget i 2007 erklærte daværende senator Barack Obama støtte til varslere og et fortsatt sterkt varslervern i USA. Han erklærte i forbindelse med valgkampen til National Whistleblower Centre (pdf) at ”ansatte som avdekket svakheter i Homeland Security eller myndighetenes kamp mot terrorisme skulle ha full beskyttelse under lovverket for beskyttelse av varslere”. Obama undertegnet i 2009 et notat til samtlige toppledere i den føderale forvaltningen, der han understreket behovet for åpenhet:
“The Government should not keep information confidential merely because public officials might be embarrassed by disclosure, because errors and failures might be revealed, or because of speculative or abstract fears.”
Siden presidentvalget har president Barack Obama etterforsket lekkasjer og forfulgt varslere i et omfang ingen andre amerikanske presidenter før ham har vært i nærheten av. Det mest aktuelle objektet for den amerikanske administrasjonens kampanje mot varslere (whistleblowers) er NSA-varsler Thomas Drake. 13. juni møter han i retten i Baltimore tiltalt for forræderi og spionasje etter å ha avdekket økonomisk sløseri og grove brudd på personvernet for amerikanske borgere i etterretningsorganisasjonen National Security Agency. Jusprofessor Jack Balkin ved Yale Universitetets juridiske avdeling, uttaler til magasinet The New Yorker at saken er et ledd i en “tverrpolitisk normalisering og legitimering av en overvåkingsstat“. Han sikter da til den omfattende Homeland Security-lovgivingen etter 11. september, NSAs lovstridige og omfattende overvåking av amerikanske borgere på amerikanske jord – og den etterhvert lange listen av saker som den amerikanske administrasjonen kjører mot varslere i eller i forbindelse med de hemmelige tjeneste i USA:
Dersom USA nå også skulle gjøre alvor av å tiltale WikiLeaks-talsmann Julian Assange, blir det Obama-administrasjonens sak nummer seks rettet mot varslere i eller i tilknytning til de hemmelige tjenestene siden 2009. Tidligere har amerikanske myndigheter bare ført tre liknende saker over de siste 40 år, den mest kjente var saken mot Daniel Ellsberg og lekkasjen av The Pentagon papers. Skjønt Assange og varslernettstedet WikiLeaks har spektakulære avsløringer på samvittigheten de siste årene:
Time Magazine har laget en 10 på topp-liste over spektakulære lekkasjer i USA, og dokumenterer samtidig at Barack Obama har sterk støtte både fra demokratisk og republikansk hold i kampen mot varslerne og lekkasjene vi har sett i det siste. Så langt er det kun varslerne som er anklaget og tiltalt for å ha gjort noe galt eller ulovlig i sakene nevnt i artikkelen.
Del blogginnlegget:
Sykepleierne Gjertrud Hannasvik og Oline Lothe Hesselberg mottok ytrings- og varslingsprisen Stockmanns hammer for årene 2010 og 2011. De fikk prisen for avsløringene av venteliste-juks ved Sykehuset Asker og Bærum og de kritikkverdige arbeidsforholdene ved Ammerudlunden Sykehjem.
Juryens formann, advokat Rune Berg, uttaler i en pressemelding:
Begge er verdige vinnere av prisen Stockmanns hammer. Vi har derfor valgt å dele ut prisen både for 2010 og 2011 i år.
Represalier
I juryens begrunnelse for pristildelingene heter det at prisvinnerne hver på sin måte har satt søkelyset på uverdige forhold i norsk helsevesen.Hannasvik dokumenterte 100 tilfeller av pasienter, som stikk i strid med medisinske behov, ble flyttet nedover på ventelistene. Dette medførte store lidelser for de berørte pasientene, og kunne i noen tilfeller vært livstruende. Juryen understreker at Hannasvik opplevde å bli isolert på Sykehuset Asker og Bærum etter avsløringen, og minner om at represalier mot varsler er i strid med norsk lov.
Oline Hesselberg var ny som tillitsvalgt og hadde nylig skolert seg i lover og regler høsten 2010. Som tillitsvalgt avdekket hun at hovedsaklig utenlandske arbeidstakere ble tilbudt uverdige boforhold i tillegg til ulovlig arbeidstid ved Ammerudlunden Sykehjem. Følgene av denne avsløringen fikk store samfunnsmessige konsekvenser og rammet bemanningsbyrået Adecco i særdeleshet.
Ytrings- og varslerprisen Stockmanns Hammer deles ut av stiftelsen Byggfag.
Del blogginnlegget:
UNESCOs sektor for kommunikasjon hedret i dag avisene El Pais, Le Monde, The Guardian, New York Times og Der Spiegel for å ha bidratt til global oppmerksomhet rundt diplomatiske meldinger offentliggjort av varslernettstedet WikiLeaks.
UNESCOs sektor for kommunikasjon hedret i dag avisene El Pais, Le Monde, The Guardian, New York Times og Der Spiegel for å ha bidratt til global oppmerksomhet rundt diplomatiske meldinger offentliggjort av varslernettstedet WikiLeaks. Det skjedde under årets utdeling av årets UNESCO/Guillermo Cano pressefrihetspris, som gikk til den iranske og fengslede journalisten Ahmad Zeidabadi. UNESCOs jurymedlem og direktør for ARTICLE 19, Agnes Callamard mente særlig papiravisene spiller en viktig rolle i distribusjon av viktig informasjon:
By so doing they have multiplied the effect of these leaks beyond what could have been expected originally. In a world dominated by talk over electronic media, the Internet, social media and cyber activism, one may be tempted to forget the fundamental role played by traditional and mainstream print media in strengthening the free flow of information around the world, and as a result in the movements for greater freedom. Their role remains particularly crucial in a world still characterised by uneven and unequal access to the means of electronic communication.
Callamard understreket under prisutdelingen i dag ved Universitetet i Malaga at de fem mediehusene har bidratt til at regjeringers og andre offentlige aktørers press for å ramme og kneble WikiLeaks og varslere gjennom boikott og trusler, ikke har lykkes.
I en pressemelding fra menneskeretts- og ytringsfrihetsorganisasjonen ARTICLE 19 understrekes det at de offentliggjorte diplomatiske dokumentene og journalistikken rundt dem har avslørt informasjon som er viktig for publikum globalt, så som korrupsjon i Afghanistan, Kenya, Tunisia, og Nigeria. De har også rettet søkelys på sensur i Kina og Russland. Andre tema har vært amerikanske myndigheters forsøk på å presse spanske myndigheter til å forhindre rettsforfølgelse av amerikanske militæres drap på en spansk journalist i Irak.
Norge og WikiLeaks
Den norske regjeringen tok i fjor raskt avstand fra lekkasjene fra WikiLeaks, og utenriksminister Jonas Gahr-Støre uttalte til NRK:
Jeg tar generelt avstand fra at vanlig diplomatisk korrespondanse legges ut på den måten. Grunnen er at det er en viktig del av vårt forhold med andre land at vi har diplomater som kan skrive fortrolig hjem.
Siden utmerket den norske regjeringen seg ved å nekte kommentarer til artikler som bygget helt eller delvis på de diplomatiske dokumentene fra WikiLeaks. Aftenposten var en av de norske avisene som hadde tilgang til de mange dokumentene fra WikiLeaks. UNESCOs markerer den internasjonale dagen for pressefrihet 2. mai 2011 (World Press Freedom Day 2011).
—
Artikkelen ble opprinnelig publisert på nettstedet Ad:varsel.
Del blogginnlegget:
Det som kjennetegner den siste tids overgrepssaker i FrP, er ikke at partiledelsen ikke har vært varslet. Man har bare ikke gjort noe med kunnskapen om dem.
FrP-ungdomspolitiker Hanne Blåfjelldal skriver i en kommentar i Dagsavisen at politiske organisasjoner og politikere har godt av å reflektere rundt egne roller og maktstrukturer. Blåfjelldal sier hun frykter at hun ikke klarte å kombinere rollen som nestformann i FpU og samtidig være et medmenneske som folk følte de kunne snakke med om sensitive ting:
Som ung og ny i FpU hadde eg ein enorm beundring for dei med posisjonar.Den beundringa du sjølv hadde for «leiarstjernene» gløymer du når du blir «leiarstjerne» sjølv. Då eg var nestformann i FpU, tenkte eg aldri på meg sjølv som eit maktmenneske. Min største feil var nok å ikkje erkjenne kva for makt eg hadde.
Selvbevissthet rundt makt og roller er en god start, men selvsagt ikke tilstrekkelig for å sikre at den som varsler om alvorlige kritikkverdige forhold behandles korrekt. Den siste tids saker i FrP skyldes ikke at partiledelsen ikke har visst, men at makten ikke har ønsket å handle på bakgrunn av informasjonen de har fått – fra ulike varslere.
Varsling om høve som involverer menneske med makt er vanskeleg – uansett. Dette gjeld i FpU, som i alle andre organisasjonar som involverer folk med kjensler. Som medmenneske og maktmenneske har vi alle eit ansvar for å lage ein kultur som oppmuntrar folk til å seie i frå viss dei føler dei er utsett for urett. Uansett kven det involverer og kva skuldingane går ut på.
Den beste måten å oppfordre til varsling på, er å sørge for at varslerne behandles anstendig og korrekt. Og at makten faktisk foretar seg noe når de varsles om at noe er galt. For hva skulle ellers være formålet med å varsle makten? Sjelesorg og trøst kan man hente hos helt andre aktører.
Er det symptomatisk at hun kaller artikkelen “Vi har alle et ansvar”? Vi vet jo at når “alle har ansvar”, er det i praksis ingen som har det.
—
Artikkelen er opprinnelig publisert på bloggen Ad:varsel.
Del blogginnlegget:
Siemens-varsler Per-Yngve Monsen uttaler til NRK Dagsrevyen i dag at tingrettens frikjennelse av Siemens representerer et kraftig tilbakeslag i kampen mot korrupsjon.
Siemens-varsler Per-Yngve Monsen uttaler til NRK Dagsrevyen i dag at tingrettens frikjennelse av Siemens representerer et kraftig tilbakeslag i kampen mot korrupsjon. Tingretten frikjente i dag Siemens (Siemens Business Service) for tiltalen om forsettlig grovt bedrageri av 60 millioner kroner fra Forsvaret. Retten mener like fullt at Siemens har gjort seg skyldig i grovt uaktsomt bedrageri. I dommen slås det fast at selskapet har feilfakturert Forsvaret med om lag 14 millioner kroner.
Tingretten mener overfaktureringen skyldtes en annen kontraktsforståelse enn det Økokrim har lagt til grunn i rettssaken, og at det feilfakturerte beløpet er lite i forhold til kontraktens totale størrelse. Dessuten har retten lagt vekt på at Siemens allerede har tilbakebetalt Forsvaret 75 millioner kroner.
Ifølge Per-Yngve Monsen viser dommen at å varsle mot selskaper om alvorlige, kritikkverdige forhold, og i saker som berører selskapenes ledelse, skal man være ytterst varsom med. Til Ringsaker Blad uttalte Monsen 12. mars at han frarådet alle potensielle varslere om å varsle:
Du er uten beskyttelse. Uansett venner og støttespillere står du alene og naken mot en overmakt som har alle ressurser – økonomi, dyktige advokater, revisorer og andre med kompetanse til å hjelpe. Samfunnet har intet apparat til å hjelpe deg, intet lovverk som beskytter deg, ingen institusjoner som ivaretar varslerens interesser eller bistår han når motparten har kjørt han på felgen. Dermed står man igjen uten jobb og uten normale framtidsmuligheter i yrkeslivet, ofte stigmatisert gjennom slurvete og kunnskapsløs medieomtale. Å være varsler er rett og slett for mye for et enkeltmenneske.
Relaterte artikler
Fritt Ord pris til Siemens-varsler Per-Yngve Monsen
Muldvarpen i Siemens forteller sin historie
Zola-prisen til Siemens-varsler
Ad:varsel har skrevet en rekke artikler om Siemens-saken, fra 2005 til i dag. Noen av dem finner du her.
Del blogginnlegget:
Administrerende direktør i NHO Service, Petter Furulund, avslørte varslerens identitet til ledelsen ved sykehjemmet hvor varsleren arbeidet. Han forsvarer beslutningen.
Administrerende direktør i NHO Service, Petter Furulund, videresendte en e-post som inneholdt identifiserende opplysninger om den ansatte som hadde varslet om uverdige arbeidsforhold ved sykehjemmet. E-posten ble videresendt til ledelsen ved det aktuelle sykehjemmet. Furulund fastholder at han gjorde en korrekt vurdering da han videresendte e-posten.
Det var arbeidstakerens ektefelle som varslet NHO-lederen om de kritikkverdige arbeidsforholdene på konas arbeidsplass. Hun valgte etter konfrontasjon med sykehjemledelsen å si opp stillingen sin:
Jeg tenkte med en gang at her kan jeg ikke jobbe.
Fafo-forsker Sissel Trygstad kritiserer NHO for slett håndtering av saken. Hør hele intervjuet med Sissel Trygstad på NRK Østlandsendingen:
Det er ikke bra å avsløre identiteten når han eller hun ikke ønsker det selv. Dette er ingen god håndtering.
NHO og varsling
I NHOs policy for varsling i næringslivet presiseres det at det skal legges til rette for varsling av kritikkverdige forhold, og at varslere ikke skal møtes med negative reaksjoner:
“Det er ikke akseptabelt å reagere negativt mot ansatte som tar opp kritikkverdige forhold på en forsvarlig måte. Eksempler på negative reaksjoner er:
Bedriftsledelsen har ansvar for at negative reaksjoner ikke forekommer, verken fra ledere eller fra kolleger.”
Furulund har kanskje ikke lest sine egne retningslinjer?
Del blogginnlegget:
Fengselsinspektør Ole Sivertsen varslet om det han mener var økonomiske misligheter i Oslo fengsel. For det mistet han jobben. Nå saksøker han staten.
Fengselsinspektør Ole Sivertsen varslet om det han mener var økonomiske misligheter i Oslo fengsel. Saken gjaldt utbetalinger av overtid til ansatte som ikke lot seg dokumentere i bilag, timelister eller annen nødvendig dokumentasjon. For det mistet han stilling og arbeidsoppgaver, til tross for at Riksrevisjonen i en rapport langt på vei bekrefter de udokumenterbare utbetalinger. Noe statens representant, Riksadvokaten, erkjenner.
Tirsdag 15. mars møter han i lagmannsretten med krav om å få jobben og arbeidsoppgavene tilbake. Han hevder bortfallet av stilling og arbeidsoppgaver hører sammen med at han varslet om de kritikkverdige forholdene, og krever beskyttelse mot represalier og sanksjoner etter bestemmelsene om vern av varslere i Arbeidsmiljøloven.
Kilde: TV2 Nyhetene
Del blogginnlegget:
Sveriges Radio lanserer Radioleaks, en kryptert varslings- og opplastingstjeneste for kilder som ønsker å overlevere informasjon og dokumenter trygt. Stadig flere liknende tjenester ser dagens lys globalt.
Sveriges Radio kaster seg på lekkasjebølgen og tilbyr fra i dag Radioleaks – en kryptert varslings- og opplastingstjeneste for kilder som ønsker å overlevere informasjon og dokumenter til Sveriges Radio, og samtidig beskytte seg og sin identitet. Ifølge Sveriges Radio er tjenesten ment for alle, både de med tips og opplysninger av nasjonal og internasjonal betydning, samt kilder og varslere i kommuner og lokalsamfunn.
Nettsiden Radioleaks inneholder gode tips og råd til personer som vurderer å varsle eller overlevere dokumenter , blant annet om kildevern og meddelarskydd og
Når du laster opp dokumenter eller oversender tipsene så kommer dette direkte til redaksjonen i Sveriges Radio, og bearbeides og sjekkes av journalister og redaktører og brukes som grunnlag for allmennkringkasterens journalistikk lokalt og nasjonalt.
Programerklæring for varslere
Sveriges Radio är ett public service företag, det innebär att vi är oberoende och att vi jobbar för er, vi jobbar i allmänhetens tjänst. Att ta beslut om att överlämna material, att bli en källa, att vara en whistleblower, det är inte ett lätt beslut, det är också förenat med risker och det har vi stor respekt för. Med skapandet av Radioleaks vill vi dock säga att Sveriges Radio är redo att ta emot materialet.
Sveriges Radios Radioleaks
Andre varsler-nettsteder
Ryktene forteller også at The New York Times og der Spiegel arbeider med tilsvarende løsninger som Al Jazeera Transparency Unit. Mye kan dermed tyde på at tradisjonelle mediehus er i ferd med å oppdage at sikker overlevering av elektronisk informasjon fra i dag og fremover vil danne grunnlaget for kritisk journalistikk. Og da må man altså ha et system for reelt kildevern bygget for en digital tidsalder.
Tips gjerne om andre “leaks”-nettsteder, dersom du kjenner til andre enn de som er nevnt her.
Del blogginnlegget:
I skyggen av arbeidslivsskandalen sitter det noen engstelige varslere.
Bemanningsselskapet Adecco er i vanskeligheter. Kundene rømmer hals over hode fra bemanningsselskapet i frykt for å bli assosiert med de alvorlige forholdene som nå avdekkes ved selskapets forretningsførsel og behandling av ansatte. Massive brudd på arbeidsmiljølovens turnus- og overtidsbestemmelser, avlønning av ansatte i strid med tariff og sosial dumping og slave-liknende forhold ved en rekke institusjoner og virksomheter er noen av det som nå avdekkes. Enkelte hevder sågar dette kan bety slutten for selskapet. For:
Hvordan kan et selskap som har som idé å tilby arbeid til mennesker og arbeidskraft til et regulert og krevende arbeidsliv overleve med å behandle sine ansatte som kjøtere og sine kunder som idioter? Forklaringen på holdningene som har ledet selskapet ut i skandalen fikk vi fra Adeccos informasjonsjef Anne-Stine Talseth i Adecco til Dagbladet 26.februar 2011:
Hvis vi skulle fulgt det tariffbeløpet (for de ansatte, red.anm.) ville det i dette tilfellet innebære at vi videreformidler arbeidskraft til kostpris, altså uten fortjeneste for Adecco. Samtidig erkjenner vi at vi svært gjerne skulle tilbudt bedre vilkår for mange av våre lavest lønnede vikarer, og vi vil intensivere vårt arbeid for å sikre dette.
“Intensivere vårt arbeid” for å sikre ansatte tarifflønn altså. Oversatt: Absolutte lovlige minstelønn. Grådighet, altså. Men konsernsjef i Adecco, Anders Øwre-Johnsen, valgte i forrige uke å omtale Adecco-kulturen som “preget av entreprenørskap og gründermentalitet”. Han avviste at det var snakk om grådighet:
Vi vil påpeke at dette ikke har gitt noen økonomiske fordeler for Adecco. Kostnaden er lik om en person går to vakter eller om to personer går én vakt hver.
Siden konsernsjefens bortforklaring har stadig nye avsløringer om selskapet juks og utbytting eksplodert i samtlige medier. Adecco betaler sine ansatte knapper og glansbilder, lar dem arbeide doble og tredoble skift, 100 timers uker og nekter dem overtidsbetaling av hensyn til selskapets lønnsomhet. Jeg er ikke alene om å undre hvordan dette har vært mulig å holde skjult i så lang tid. Svaret er antakelig redsel.
For, i skyggen av den formidable arbeidslivsskandalen som nå rulles opp i stadig større dimensjoner hver eneste dag, sitter det noen engstelige varslere. Noen modige få som har fortalt, overlevert timelister og som har sluppet journalister og Arbeidstilsynets kontrollører inn i de aller mørkeste hemmelighetene. De få som til slutt fikk nok og sa ifra om forholdene og omsider fikk medienes, og nå også myndighetenes og regjeringens, søkelyspå de ulovlige og uverdige arbeidsforholdene. Det eneste vi vet med sikkerhet, i tillegg til at Adeccos halter av gårde mot selskapsoppbud og navneendring, er at varslerne neppe har det lett. Det er sjelden noen ære, trygghet eller anerkjennelse for de som velger å varsle. Og vi kan mer enn anta at Adecco-ledelsen ikke akkurat fremhever disse varslerne som eksempel til etterfølgelse. Mest trolig møter de hele virksomhetens arsenal og kultur i form av motbør, isolasjon, trakassering og sanksjoner.
Er dette eksemplet vi i framtiden skal kalle Adeccoligaen? I mellomtiden foreslår jeg at de som kan slår ring om varslerne!
Relaterte artikler
Del blogginnlegget:
