Organisasjonsarbeider Jarle Kirketeig i Fellesforbundet er sagt opp fra stillingen lokalavdelingen etter at han sa ifra om langvarig trakassering på jobben. Kirketeig uttalte i lokalpressen i august at fylkeslederen i Sogn og Fjordanes avdeling i Fellesforbundet over lang tid hadde trakassert Kirketeig og flere andre ansatte. Styret i lokallaget skal ha kjent til konflikten i fem år uten å gjøre noe med forholdene. Forbundsstyret i Fellesforbundet blirneste uke en orientering om saken.
Mens Kirketeig har mottatt støtte fra andre i fagbevegelsen i og utenfor fagbevegelsen, blant andre Ingunn Yssen (kjent fra Valla-saken), reagerer fylkeslederen i LO, Arvid Langeland med forbannelse over saken:
Eg meinar dette her er eit uverdig spel det som foregår. Det er uverdig i forhold til fagrørsla. Eg tykkjer det vitnar om ei offentleg avretting. Kor mykje skal ein tillitsvald tole frå sine eigne. Dei kan varsle internt.
Men Kirketeig er ikke alene i sin kritikk. En rekke nåværende og tidligere ansatte og tillitsvalgte kan fortelle om rystende forhold under den kritiserte fylkeslederen. Sånn sett er dette ikke et enkelttilfelle som enkelt kan avfeies. LO og resten av fagbevegelsen har et særskilt ansvar for å opptre anstendig i ansettelsesforhold og i forhold til vern av varslere. Men på tross av det, har denne lederatferden fått fortsette i mange år.
Og paradoksalt nok er Fellesforbundets forhold til egne ansatte åpenbart så komplisert organisert, at Kirketeig selv ikke fra forbundsstyret kan forvente en endelig løsning på saken. Forbundsstyret kan eventuelt krevet et ekstraordinært årsmøte i Fellesforbundets avdeling 19 (Sogn og Fjordane) — og bare årsmøtet kan oppheve oppsigelsen.
Vern gjennom hånsopprekning?
Arbeidsmiljøloven fastsetter et klart juridisk forbud mot represalier overfor arbeidstakere som varsler om kritikkverdige forhold. Men i Fellesforbundet later dette vernet å være redusert til simpelt flertall i styrets votering ved håndsopprekning. Er dette fagbevegelsen verdig? Det tar i alle fall ikke hensyn til varslerens og arbeidstakerens verdighet. Da kan da være på sin plass å minne om at nettopp fagbevegelsen har lovet å arbeide for å styrke varslervernet i arbeidslivet.
Har ikkje lest dettte før no, og sjølv om det kansje er noko seint vil eg gi ein komentar.
Ei side av denne saka som ikkje har kome fram i media er hemnen ein som tilsett i fagrørsla får når ein “sladrar”.
Fellesforbundets behandling av meg gjorde til at eg no sit 100% ufør. Det å bli svikta av dei ein ideologisk jobba for hadde eg ikkje venta, og sjokket av det ikkje eksisterande vernet tilsette i fagrørsla i realiteten har overaska meg.
Eg prøver framleis å varsle om det arbeidstakarvernet ein ikkje har når forbund organiserer eigne tilsette i eige forbund.
Eg sit i den situasjonen at hjelpa eg framleis, no i 2017, treng, er noko eg ikkje får.
Dette begrunnast med at det vil vere ei interessekonflikt om forbundet hjelp meg som medlem, sidan det var deira eigen organisasjon som braut lova?
Istaden for at mi sak kunne blitt brukt til å betre forholda for tilsette, er eg no eit skrekkens eksempel på kva som skjer tilsette som varslar.
Eg blir tia i hel når eg prøver å få fram denne problemstillinga. Fagrørsla vil ikkje ha arbeidstakarar i sentrale stillingar som har ein arbeidstakarorganisasjon i ryggen om noko skulle skje. Alt skal tiast i hel, og arbeidstakaren som blir utsett for lovbrot skal vekk for å verne tillitsvalde.
Fagrørsla er kjend blant tilsette for å vere ein grusom arbeidsgivar, og det skjer inga endring! Desse problema skal ikkje eksistere, og difor lukkar ein auga for problema. At enkeltmenneske blir øydelagde, har ikkje noko å seie når fagrørsla sitt ry risikerer ei skramme.
Eg treng hjelp til å rope ut varselet mitt. Kor mange skal øydeleggast av eit system som ser tilsette som blir utsett for lovbrot som eit større problem enn tillitsvalde som bryt lova?
Mvh Jarle Kirketeig
Ein som ikkje lenger vil vere eit eksempel som skal føre til frykt.